Jasons pov
Jeg strammer grepet om rattet og biter tennene sammen.
Han skal faen meg ikke få styre over meg eller livet mitt på denne måten.
Jeg gasser opp enda litt til, og setter kursen mot huset til Sam.
Telefonsamtalen jeg hadde for mindre enn ti minutter siden, spilles av igjen og igjen inne i hodet mitt.
"Hallo?"
"Godt å høre stemmen din igjen, Jason," brummer en velkjent stemme. Sams stemme.
"Hva vil du?" Spør jeg matt.
"Jason da," flirer han. "Jeg vi bare slå av en prat med min kjære, kjære stebror som jeg savner så mye."
Bare lyden av stemmen hans gjør meg irritert.
"Hva vil du," gjentar jeg, denne gangene med hardere stemme.
"Jeg tror du vet hvorfor jeg og Abel er i byen," sier Sam, plutselig rett på sak. Abel den andre stebroren min. "Men hvis ikke, skal jeg gi deg et hint. Vet du, jeg har savnet deg. Det var alltid så gøy å være med deg," sier Sam sarkastisk. "Jeg pleide å elske hvordan du ble dritings og lå rundt med kjæresten min. Virkelig, det var så gøy." Stemmen til stebroren min drypper av ironi og hat.
"Hvor mange ganger må jeg fuckings si det til deg? Det var ikke meg, det var S-"
"Jeg vil ikke høre dine billige bortforklaringer," bjeffer Sam gjennom telefonen. Jeg lager mer avstand mellom mobilen og øret mitt for å ikke bli døv.
"Men jeg hører du har fått deg dame nå, du også."
Jeg stivner, det er som om blodet mitt fryser til is i blodårene. Jeg rister sakte på hodet og hjertet mitt dunker raskere.
"Ikke prøv deg engang," freser jeg lavt og kjenner pulsen min stige. Jeg prøver å ikke tenke på alt han kan finne på å gjøre.
"Jeg hadde elsket å møte henne," sier Sam og ignorerer pent det jeg nettopp sa. Jeg kan høre på stemmen hans at han sitter med et ekkelt glis om leppene. Det går kaldt nedover ryggen på meg.
"Eller, det vil si, møte henne igjen."
Jeg slikker leppene mine og trekker øyenbrynene mine forvirret sammen.
"Å, du har ikke skjønt det? Har du møtt familien hennes? Utrolig søte foreldre, eller hva? Men du har sikkert ikke møtt søsteren hennes, Jessica, regner jeg med."
Plutselig går det opp for meg. Jeg synker sammen i sofaen og lukker øynene. Faen.
Kelsey er søsteren til Jessica. Jessica er exen til Sam. Kelsey er kjæresten min.
Selvfølgelig.
Jeg sier ingen ting, bare legger på.
Kelsey kan ikke finne ut av dette. Hun kan ikke få vite noe.
Jeg må bare innrømme at jeg rett og slett er redd for stebrødrene mine. De er svære. Og skumle. Jeg hater å innrømme det, at jeg, Jason McCann er redd for to gutter. Men ingen som har sett dem ville synes det er rart. Og jeg har mine grunner.
Det er greit nok at de vil ta hevn på meg etter alt jeg gjorde da jeg var i min dårlige periode. Men når de drar Kelsey inn i dette... det er bare ikke akseptabelt.
Min perfekte, uskyldige Kelsey skal ikke dras inn i dette her.
Jeg svinger inn foran Sams hus. Jeg har for lengst funnet ut hvor de bor.
For en liten stund siden, fikk jeg noen jeg kjenner til å prøve å lage en avtale med Sam og Abel om at de skulle forlate byen for et brukbart høyt pengebeløp, men de takket pent nei. De er vel mer sultne på hevn enn på penger. Og da blir det ille.
Jeg parkerer bilen min og svinger meg ut. Med lange, bestemte skritt, går jeg mot døren. Før jeg når den, blir den åpnet opp, og Sam kommer til syne i åpningen.
"Kom inn, kom inn, kjære bror," gliser han og gjør en håndbevegelse mot gangen. "Abel, vi har fått besøk!" Synger han og lener seg mot dørkarmen. Han følger meg med øynene idet jeg trer forbi han og går inn i huset. Han lukker døren bak meg, og jeg føler meg plutselig en smule truet.
Jeg har vært smart og fortalt Jack hvor jeg er, så i tilfelle jeg ikke kommer tilbake i kveld, må han komme og lete etter meg.
Abel kommer til syne i døra foran meg, med et overrasket utrykk som fort glir over til et glis.
"Neimen, er det ikke Jason? Må si du har vokst," flirer han og kommer bort til meg. Han klapper meg litt for hardt på hodet, før han trekker armen sin til seg igjen og inviterer meg inn.
Jeg har mest lyst til å takke nei, men jeg er her faktisk for å snakke. Motvillig drar jeg av meg skoene mine og følger etter Abel inn i stuen. Sam følger like bak meg.
"Så hvordan er livet? Lyst på noe å drikke?"
Jeg rister på hodet. "Jeg er ikke her for å småprate om hvordan livet er," sier jeg syrlig.
"Pass på hva du sier nå, Jason," sier Abel og legger hodet litt på skakke. "Jeg orker ikke attitude. Egentlig er jeg i litt dårlig humør, så ikke gjør meg sint er du grei."
Jeg svelger. Jeg hater makten de har over meg. Jeg hater at de faktisk får meg til å føle meg redd og truet, selv om jeg aldri ville innrømmet det.
Jeg vender blikket ned i gulvet og hører at Sam flirer stille bak meg.
"Slå deg ned," sier han og gjør en bevegelse med hånden mot en stol. Jeg ser skeptisk på den, men setter meg ned.
De drar to stoler over gulvet og slår seg ned ovenfor meg. Jeg retter meg litt opp i ryggen og prøver å ta meg sammen litt.
"Så, hva bringer deg hit?" Spør Abel med er skøyeraktig glimt i øynene. De vet at de skremmer meg, og de nyter hvert sekund av det.
"Jeg vet hvorfor dere er her," mumler jeg. "Dere to er sikkert de mest barnslige guttene jeg kjenner," sier jeg.
"Å? Hvorfor det?" Ler Sam. Han drar en hånd gjennom det mørke håret sitt og setter de mørke, nesten svarte øynene sine i meg.
"Dere er fortsatt ute etter hevn for noe som skjedde for over et år siden. Og det verste er at dere faen meg ikke hører på meg. Det var ikke-"
Sam reiser seg brått og jeg holder kjeft. Han kommer bort til meg og drar meg opp fra stolen.
Jeg må si at jeg har en del muskler, jeg er ikke akkurat noen tynn, liten fislegutt selv. Men i forhold til Sam og Abel er jeg ingenting.
Sam dytter meg et skritt bakover. Det første kom brått på, men når han prøver å dytte meg lenger bak, rikker jeg meg ikke.
"Ikke lyv til meg," freser han og stiller seg med ansiktet sitt tett oppi mitt. "Hvorfor skulle jeg trodd på deg? Jeg er lei av unnskyldningene dine, McCann, så jeg foreslår at du bare holder kjeft før jeg slår deg bevisstløs og låser deg inne i kjelleren!"
Øynene mine blir større og jeg svelger igjen.
"Chill'a, Sam, jeg tror han skjønner," flirer Abel og ser på meg.
Sam trekker seg tilbake og dumper ned i stolen igjen. Jeg skuler på han med smale øyne og setter meg ned igjen, jeg òg.
Det nytter ikke å snakke disse guttene til fornuft, så jeg må gå for en annen taktikk.
"Vi kan gjøre dette enkelt, eller bare enda mer komplisert enn det allerede er," sier jeg med kald stemme. "Dere kan slutte å være så jævlig barnslige, og bare innse at fortid er fortid, ingen ting dere gjør nå kan forandre det."
"Fristende, men nei takk," sier Sam og himler med øynene.
Jeg banner innvendig.
Abel legger armene i kors og hever et øyenbryn mot meg. "Noe mer du vil si?"
Jeg sukker dypt. Faen da.
Men jeg må gjøre alt jeg kan for å beskytte Kelsey. Det er åpenbart at de har tenkt hevne seg på meg ved å gjøre noe mot henne.
"Gjør hva dere vil med meg, men ikke faen om dere drar Kelsey inn i dette. Hun har ikke gjort en dritt for å fortjene noe som helst av dette her. Jeg gjør hva som helst, bare ikke gjør noe mot henne," ber jeg. Jeg legger trykk på de siste ordene, og kjenner at alle slags følelser raser rundt inni meg; sinne, frustrasjon, hat. Jeg er faktisk villig til å gjøre omtrent hva som helst.
Abel og Sam ser på hverandre, før de begge vender blikkene sine mot meg.
"Du er søt da, Jason. Vi får se," flirer Abel og klør seg på armen. "Vi skal vurdere saken."
Det betyr helt klart alt annet enn at de skal 'vurdere saken'.
"Takk for praten, det var koselig å ha deg her," sier Sam og reiser seg.
Jeg smalner øynene og reiser meg, jeg òg.
"Da blir det krig," mumler jeg og kjenner hvordan jeg blir kald inni meg av sinne.
"Gleder meg til å se deg lide," hvisker Sam inn i øret mitt.
Uten å si noe mer, går jeg rett ut av rommet, ut av huset og setter meg inn i bilen min.
Faen i helvete. Hva har jeg rotet meg inn i? Vi har ingen sjans mot Sam og Abel, de kjenner alle mulige slags folk de kan bruke for å ødelegge oss.
Å holde Kelsey trygg er det viktigste nå. De fleste vil aldri forstå forholdet jeg har med resten av familien min, men nå er det alvor her.
Hva kan jeg gjøre for å unngå at de får tak i Kelsey? Jeg må finne en løsning. Det kommer ikke på tale at noe skjer med henne.
--------
OMGG DRAMAAAAA, WHO IZ EXCITED AND WHO WANTS MOREEEE??
I dag må jeg få ut noe viktig.
Det er såååååå bra at så mange setter pris på historien min. Dere er utrolig støttende og gjør det morsomt å skrive, dere er grunnen til at jeg fortsatt skriver på denne historien. Jeg hadde jo åpenbart ikke giddet å fortsette hvis ingen leser.
Men det er ikke greit å kopiere andres historier, det trodde jeg alle visste. Det er helt greit å bli inspirert av andre, det blir jeg selv stadig vekk. Men det blir så mye hyggeligere hvis du spør om tillatelse til å kopiere eller lignende før du gjør det.
Sorry, men det er bare flaut å bli tatt på fersken i å stjele hele paragrafer, kapitler omtrent, fra andre.
Det er en bruker på instagram som egentlig bare har kopiert denne historien og forandret navn på karakterene og endret litt på plottet. Jeg tok det opp med henne, og det viste seg at hun hadde hatt en konkurranse hvor vinneren skulle få være med på å skrive. Denne vinneren hadde da sagt at det var hun som eide Acoolgirlx og sa at hun ville bruke noen av hendelsene i historien. Og det var altså sånn min historie havnet i hennes.
Jeg må innrømme at jeg blir jævlig oppgitt når jeg ser sånt, dette er ikke første gangen heller. Det er ikke greit å ta æren for ting du ikke har rett til å ta æren for. Hvis du ikke er kreativ nok til å komme opp mede egne ideer til en fortelling, er det kanskje ikke meningen at du skal skrive:))))
Det er supert at dere liker det dere leser, men mitt tips til dere: spør om tillatelse (dette gjelder selvfølgelig ikke bare mine historier)
Takk:))
Også over til noe annet.
Det falt meg liksom aldri inn å skrive så mye som mulig før jeg begynte å publisere kapitlene. Da jeg begynte, hadde jeg skrevet to og et halvt kapittel eller noe, og siden det har jeg skrevet omtrent alle kapitlene etter at jeg la ut der forrige, hvis dere skjønner, og det er derfor det går så sykt treigt til tider. Eller egentlig hele tiden. Jeg er sikkert ikke den eneste som gjør det sånn, men nå vet dere hvorfor jeg ikke oppdaterer så ofte. For i tillegg skriver jeg ganske sakte, jeg synes alt blir bedre hvis jeg gir det litt tid liksom hahha. Jeg vet jo alt som skal skje, men ikke ord for ord, så jeg bruker ofte litt tid på å skrive.
Jeg har lest gjennom noen av kapitlene på nytt i det siste og... det er så mange skrivefeil, hvordan orker dere å lese? Det er sånne sykt teite feil også, sånne ting som bare blir feil fordi jeg skriver fort og ikke gidder å se over ordentlig etterpå lmaooo omg.-.
Men jeg har planer om å rette hele greia når jeg er ferdig (eller før hvis jeg ikke gidder å vente hehe)
SÅÅ vil jeg si at ferie er diggggg, og at jeg kom hjem fra New York i går og der var det sykt kult å væreeeee, det anbefales på det sterkeste;))
Men mobilen min lever sitt eget liv, så jeg har egentlig gitt opp litt når det gjelder den. Skjermen fryser hele tiden, den slår seg av når det passer for den, alle bildene og videoene slettes stadig vekk, før alt lastes inn på nytt, etc.-.
Så nå skriver jeg på Macen selv om jeg ikke er så stor fan av det for... jeg vet ikke, jeg bare er vandt til å skrive på mobilen haha.
Og dagens spørsmål:
- Hvilket rom er du i akkurat nå? Stue, soverom, bad osv;)
- Hvilken klasse skal du begynne i etter ferien?
Og VOTE&COMMENT and show me some luvv;) Cuz I luv you all<333
OG BTW WELCOME BACK awildman u have been missed:)) vil bare si at jeg er allerde in love med din nye historie, og jeg synes alle burde sjekke den uuuttt!
Takk for meg, håper vi sees snart igjen lmao