Jeg har for lengst lagt merke til at det er jeg og Jason som har vært skolens store snakkis den siste uken.
Mange av jentene hvisker og peker mot meg når de går forbi meg i gangene. Jeg synes det er litt ubehagelig. Alle jentene ser på meg som om jeg er en morder eller har begått en utrolig kriminell forbrytelse, mens så og si alle guttene ser litt ekstra på meg.
Olivia, Nicole og Isabella derimot, ser ut til å nyte det fullstendig. Nicole smiler søtt tilbake til noen av guttene, mens Isabella sender flørtende blikk mot andre.
Det er torsdag, og helt siden mandag har folk sendt meg de blikkene som får meg til å tro at jeg har gjort noe galt. Men så langt har ingen sagt noe til meg.
Vi er på vei ut, for vi er endelig ferdig med dagen. Den eneste motivasjonen jeg har er at det er fredag i morgen, noe som betyr helg.
"Har dere planer for helgen?" Spør Olivia, som om hun leser tankene mine.
"Kelsey skal vel være med Jason," gliser Nicole og dulter Isabella i siden.
"Kanskje det blir litt Netflix and chill?" Flirer Isabella og beveger øyenbrynene fort opp og ned.
"Vær stille dere," mumler jeg og slår Isabella lett på armen. "Det blir ikke noe Netflix and chill med-"
"Med hvem da?"
Jeg stivner til og kjenner at jeg blir varm i kinnene. Hvorfor må jeg alltid fire meg inn i sånne kleine situasjoner?
Jeg kjenner en varm hånd på korsryggen min, og det er som om jeg automatisk roer meg litt ned.
Jeg snur meg sakte rundt og stirrer rett inn i et par brune, rolige øyne.
Jasons brune, rolige øyne. Han smiler mildt og viser en side av seg selv som folk sjeldent ser. Han blunker til meg, før han lar blikket gli over til vennene mine.
Jeg kan føle på meg hvordan de holder på å knekke sammen i latter bak meg, og det uten å måtte se.
"Jeg tror vi skal la dere..." Begynner Nicole, men må stoppe før hun begynner å le.
"Jeg kom plutselig på at vi må..." Sier Olivia og anstrenger seg for å ikke falle sammen i latterkrampe.
"Vi må ... vi skal bare..." Isabella peker mot noe bak seg, før hun tar tak i armene på Olivia og Nicole og de løper avgårde.
"Takk for ingenting," mumler jeg lavt og ser på at de forsvinner rundt hjørnet på bygningen.
"Netflix and chill høres fint ut," gliser Jason. "Når?"
"Det blir ikke Netflix and chill," sier jeg bestemt og legger armene i kors. "Hva vil du?"
Jason studerer meg med blikket noen sekunder, før han stikker hendene i lommene og trekker pusten.
"Det er noe jeg vil vise deg," sier Jason og svelger. En rynke oppstår i pannen hans og jeg tar meg selv i å tenke på hvor nusselig han kan se ut noen ganger.
"Hva da? Nå?" Spør jeg.
"Nei, ikke nå. På lørdag. Jeg plukker deg opp klokken elleve," Sier han og virker nesten litt nervøs.
"Men hva er det du-"
"Kelsey, bare vent og se," sier han og tar hånden min. Han legger den mellom sine og lukker øynene. "Vent og se," mumler han igjen.
Denne siden av Jason tror jeg aldri jeg har sett før. Når han åpner øynene ser jeg et snev av sårbarhet og tristhet. En bølge av medfølelse skyller gjennom meg. Jeg vil spørre hva som skjer, men jeg dropper det.
"Jeg skal være klar elleve," sier jeg og smiler mildt. Jason nikker sakte, før han slipper hånden min og subber avgårde til bilen sin.
Jeg blir stående alene og tenke på hva som nettopp skjedde. Jason virket så trist, noe som fikk meg til å bli utrolig nysgjerrig på hva han vil vise meg.
Jeg for vel bare vente til lørdag morgen, da.
~*~*~
Når jeg kommer hjem, er jeg så sliten at jeg nesten faller sammen i gangen. Jeg måtte gå hele veien hjem fordi Daniel skulle til Simon og Josh var ingen steder å se.
Jeg lar sekken skli ned fra ryggen min og den lander på gulvet med et dunk.
"Jeg er hjemme!" Roper jeg.
Mamma stikker hodet sitt ut fra kjøkkenet og smiler bredt til meg.
"Siden du har på deg sko; kan du gå en liten tur med Crusty?" Spør mamma.
Jeg stønner høylytt og ser brydd på henne. "Mamma, jeg er kjempesliten" sukker jeg og lar armene henge slapt ned langs siden.
"Men Crusty har oppført seg rart i hele dag" sier mamma og rynker på øyenbrynene. "Det er du som kjenner han best, jeg tenkte kanskje du kunne være litt med han?"
Jeg nikker sakte. Når jeg tenker meg om, har Crusty oppført seg rart. Det er som om han vet at noe er på gang.
Jeg strekker meg opp til en hylle på veggen og henter med båndet hans, før jeg plystrer på han og venter. Like etter kommer han tassende ut fra stua. Det er noe med måten han går på som får han til å se litt mer skrøpelig ut enn han allerede er. Jeg rister svakt på hodet og fester på han båndet, før jeg åpner døren igjen og går ut.
Med en gang jeg kjenner den kalde høstluften mot huden, angrer jeg på at jeg ble med på dette.
Jeg trekker jakken tettere rundt kroppen min og begynner å gå. Jeg setter kursen mot den vanlige runden min, gjennom Stokkskogen.
Jeg og Crusty går i stillhet. Jeg prøver å sette opp tempoet litt, slik st vi kan komme oss inn igjen så fort som mulig, men Crusty nekter.
Plutselig legger han seg ned på bakken og stirrer på meg.
"Hva er det du driver med?" Spør jeg og ser forvirret ned på han. "Kom da," sukker jeg og drar i båndet en gang til.
Han reiser seg sakte opp og tusler etter meg. Jeg rister på hodet for meg selv. Crusty pleier ikke å oppføre seg som dette.
Vi går omtrent tjue meter, før det samme skjer igjen. Crusty legger seg ned, men denne gangen ser han ikke på meg heller.
"Hva går av deg?" Utbryter jeg og setter meg ned på huk ved siden av han. Jeg stryker hånden min lett over hodet hans og sukker.
Plutselig klynker han og ynker seg under meg og jeg flytter hånden min vekk med en bekymret rynke i panna.
Jeg reiser meg igjen og går bort til et tre for å finne en pinne. Kanskje han blir i bedre humør av å leke litt?
Jeg brekker av en passe lang pinne fra et tre og snur meg tilbake mot Crusty.
Plutselig får jeg øye på noe svart som kommer byksende ned fra et tre. Det går for fort til at jeg skjønner hva som skjer, men sekundet etter er Crusty angrepet. Han klynker igjen og prøver å forsvare seg selv. Jeg ser at det er en fugl som har angrepet han. Den flakser rundt han og hakker med nebbet, skriker og flakser. Det er som er stort kaos av svarte fjær og hundepels.
Jeg slipper fra meg pinnen og løper bort til han. Jeg roper etter fuglen og jager den vekk med armene for å få den vekk fra Crusty. Fuglen er overtakende sta, men etterhvert flakser den opp igjen og forsvinner opp mellom trærne.
"Herregud Crusty, går det bra?" Utbryter jeg og setter meg ned ved siden av han. Han har reist seg opp og puster tungt mens han stirrer rundt seg med panikk i øynene.
Det er da jeg ser det store kuttet. Et rødt, blodig kutt på ryggen hans får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.
For en ondskapsfull fugl!
Jeg legger armene mine rundt Crusty for å klemme han, men han bare ynker deg nok en gang.
"Å, unnskyld," mumler jeg ned i pelsen hans.
Jeg trekker meg tilbake og finner frem mobilen min. Jeg trykker meg inn på kontakter og ringer mamma.
Etter fire pip, tar hun den.
"Mamma du må komme til veien inn til Stokkskogen! Crusty ble angrepet av en fugl og har fått en ganske dypt kutt," Sier jeg og merker at jeg blir stressa.
"Virkelig? En fugl? Det var rart. Jeg er på vei," sier hun og legger på.
Jeg løfter forsiktig opp den gamle hunden min og bærer han i armene mine ned mot veien. Jeg setter han ned igjen på en liten gressflekk og jeg slår meg ned ved siden av han. Han puster fortsatt tungt og jeg kan se på han at han har vondt.
Etter omtrent fem minutter kommer mamma susende. Hun parkerer bilen og hopper ut, før hun går rundt til bagasjerommet og åpner døren.
"Kom hit med han," kommanderer hun. Jeg løfter Crusty opp nok en gang og går bort til mamma. Jeg legger han forsiktig inn i buret sitt og smiler varmt til han.
"Det kommer til å gå bra," smiler jeg og klapper han forsiktig på hodet.
~*~*~
"Det var helt merkelig, han bare la seg ned og ble angrepet av en fugl," sier jeg og merker at jeg nesten er på gråten.
Mamma har tatt med seg Crusty til dyrlegen, for det viste det at kuttet var verre enn jeg trodde.
Jeg har hatt Crusty en stor del av livet mitt, jeg er så vant til at han alltid er i nærheten. Jeg orker ikke tanken på at han kanskje ikke er det snart. Jeg overreagerer og det vet jeg, men Crusty er ganske gammel i tillegg.
"Det kommer til å gå bra," trøster Isabella. Jeg måtte ringe noen, og da ble det henne.
"Jeg vet ikke..." Snufser jeg og tørker meg under øynene med ermene på genseren. "Hva om han-"
"Du kan ikke tenke sånn!" Utbryter Isabella. "Han kommer til å komme hjem og han kommer til å leve så lenge at til slutt er det du som vil kvitte deg med han!"
Jeg ler litt og skjønner at det var ment som en spøk.
"Takk Isabella," sier jeg og smiler forsiktig. Jeg merker hvor glad jeg er som har så gode venner, som alltid vil støtte meg og hjelpe meg.
"Du trenger ikke takke meg, Kelsey," sier Isabella og jeg kan høre at hun også smiler. "Du vet, før jeg ble kjent med dere hadde jeg ingen ordentlig gode venner. Bare noen jenter fra ungdomsskolen, men de er jævlig fake alle sammen. Jeg vil bare du skal vite at jeg setter veldig stor pris på dere," Sier hun.
Jeg blir varm inni meg av det hun sier, og smilet på leppene mine vokser. "Naww," flirer jeg og tørker vekk de siste tårene. "Jeg er glad i deg," smiler jeg like etterpå.
"Glad i deg også," svarer Isabella. Vi blir sittende en liten stund og lytte til hverandres pust. Det gjør meg overraskende rolig.
"Jeg må egentlig gå nå, jeg," sier Isabella nølende. "Er du sikker på at det går bedre?"
"Helt sikker," forsikrer jeg, men med én gang hun spurte ble jeg mint på hvorfor jeg egentlig ringte, og jeg blir litt trist igjen.
"Fint. Ikke bekymre deg, det kommer til å gå bra," smiler hun.
Jeg takker henne nok en gang, før hun legger på. Jeg slenger mobilen ned på slengen min og lar kroppen min falle ned på madrassen.
Det kommer til å gå bra.
~*~*~
"Kelsey"
Jeg bråvåkner av at en stemme hvisker navnet mitt og setter meg opp. Det er først nå jeg innser at jeg sovnet, for nå er det ganske mørkt på rommet mitt.
Jeg myser rundt meg og gnir meg i øynene. Jeg får øye på mamma som står i døra. Det tar noen sekunder før alt som skjedde tidligere i dag kommer tilbake til meg, og hjertet mitt begynner umiddelbart å banke fortere.
"Hva sa de?" Sier jeg med hes stemme og fokuserer på mamma. Mamma smiler til meg og knipser med fingrene ved siden av seg. Et par sekunder sener kommer Crusty til synet. Han kommer subbende inn på rommet med en hvit bandasje surret rundt magen, og blikket rettet en smule forvirret foran seg.
Jeg hviner lykkelig og kaster meg ned på gulvet foran min kjære hund. Jeg slenger armene mine rundt halsen hans og klemmer han hardt, før jeg kommer på at han har vondt og trekker meg kjapt tilbake.
"Jeg har savnet deg," sier jeg og gjør til stemmen min som om han er en baby. Han begynner å logre med halen og bjeffer et par ganger.
Mamma ler og rusker meg i håret, men latteren hennes dør snart bort.
"Kuttet var ganske dypt, men det ordner seg. Det var noe annet legene ble mer oppmerksomme på."
Jeg setter meg sakte opp og stirrer stivt fremfor meg. Jeg kan føle på meg at ikke alt er som det skal.
"Kelsey" sier mamma mildt og setter seg ned ved siden av meg. "Crusty har kreft"
Jeg tror hjertet mitt stopper i et par sekunder, før det plutselig raser avgårde i en voldsom fart.
"Hva?" Hvisker jeg. Jeg kjenner allerede at en klump former seg i halsen min og det blir vanskelig å snakke. Plutselig føler jeg meg kvalm også, og jeg nekter å tro det jeg nettopp hørte. Min hund har ikke kreft. Har han?
"Legene sa det ikke vil være smertefullt. Og siden han er såpass gammel er de ganske sikre på at de ikke kommer til å gjøre så mye.
"Kommer han til å..." Jeg klarer ikke engang å fullføre setningen, klumpen i halsen bare vokser og vokser.
Mamma setter seg ned ved siden av meg og legger en arm rundt meg.
"Kelsey," begynner hun. "Crusty er en gammel hund. Men han har levd et langt og godt liv her hos oss og det kan ingen si noe på-"
"Mamma vi må gjøre noe!" Roper jeg og reiser meg brått opp. Jeg kjenner plutselig panikken vokse inni meg og jeg føler meg svimmel. Jeg drar en hånd frustrert gjennom håret og kjenner at tårene presser på. "Vi kan ikke bare la dette skje! Crusty kan ikke dø!"
"Kelsey, ro deg ned," sukker mamma og reiser seg. Hun lukker øynene noen sekunder og legger to fingre mot tinningen sin, før hun åpner øynene igjen.
"Ro meg ned? Ro meg ned?" Roper jeg og tar et skritt tilbake. Crusty bare tasser ut av rommet som om ingen ting er galt. Men han er bare en hund og han kan ikke skjønne hva som skjer. Men han er min kjære hund.
"Kelsey, det er ingen vits i å-"
"Ingen vits? Ingen vits å prøve? Mamma, det kan redde livet hans! Står du her og sier at han ikke er verdt det? At han bare kan dø?"
"Nei Kelsey, det er ikke-"
"Jo mamma! Det er akkurat det du sier," freser jeg og tørker frustrert vekk noen tårer.
Jeg kan se hvordan mamma synker litt sammen. Hun ser på meg triste, fortvilte øyne, mens hun prøver å finne på noe å si.
Jeg setter meg ned på sengen og legger hodet i hendene mine. Så lar jeg tårene renne. Jeg kan ikke tro at Crusty mest sannsynlig kommer til å dø. Han har liksom alltid vært her, men det er sant som mamma sier; han har levd et langt og forhåpentligvis godt liv hos oss. Jeg orker bare ikke tanken på at hans snart kanskje ikke er her lenger.
Jeg kjenner plutselig mammas varme hånd mot ryggen min, men denne gangen beveger jeg meg ikke unna.
"Det gjelder bare å verdsette tiden du har med han nå," sier hun mildt og trekker meg nærmere inntil seg. "Og du kan ikke ta sorgen på forskudd heller. Han er her jo fortsatt, nede i stua som om ingen tind har skjedd," sier hun og smiler forsiktig.
Jeg nikker sakte og tørker de gjenværende tårene vekk fra kinnene mine. Jeg prøver å ta meg sammen, men pusten min er fortsatt skjelven.
"Det ordner seg," hvisker mamma og klemmer meg inntil den varme kroppen sin.
Det gjør jo ikke det, tenker jeg, men sier ingen ting. Jeg bestemmer meg for å gjøre som mamma sier; nyte tiden jeg faktisk har med han i stedet for å sløse den bort på å være lei meg når han fortsatt er her.
Når han faktisk ikke er her lenger, kan jeg bruke tid på å sørge.
Jeg trekker meg tilbake fra klemmen og trekker pusten dypt. Jeg snur meg mot mamma og presser frem et smil.
"Jeg tror jeg bare vil legge meg," mumler jeg og snufser litt.
Mamma nikker og smiler mildt. "Ikke vær lei deg. Det går bra."
Det håper jeg da virkelig.
--------
Neii Crusty:( hvordan vil dette ende?
Og hva er det Jason har på gang?
BTW JEG ER lei for at det har tatt så lang tid. Mange tentamener, mye skole og sånn drit og jeg kjenner at jeg bare gleder meg noe innigranskauen til juleferie!!
Jeg håper det står bra til med dere alle og at dere nyter de siste ukene av 2015<3 det har gått helt utrolig fort!
OG JUSTIN KOMMER HIT TIL OSLO 23. SEPTEMBER 2016 KAN DERE TRO DET ALEJSLDNSLSKDNSKSKDKK
Husk å VOTE&COMENT væææærsåååsnilll:)))