(Noen spurte om hvem som spiller Kelsey, så det er henne<3)
~
"Kom til ro!" Roper Mrs. Briggs irriterende stemme.
Jeg slår meg ned på en ledig pult, et stykke bak i klasserommet. Gjensittingsrommet er i første etasje.
"Finn dere en plass!" Maser Mrs. Briggs, før hun setter seg ned på stolen ved kateteret. De mørke brillene er på plass på nesetippen, og blikket hennes borer seg inn i elevene. Hun har på seg en mørkeblå blazer, og et par dressbukser i samme farge.
Det er ikke mange her. Det er meg, i tillegg til et par fnisete jenter et par rader foran meg. Bakerst i hjørnet sitter to punkerjenter, hun ene med rosa, oppklipt hår og et mørkt antrekk. Hun andre har helt svart langt hår, men barbert på venstre side av hodet. I tillegg har hun en rødrutete skjorte og en svart bukse på. Så er det to gutter fra fotballaget, som sitter og forveksler flørtende blikk med fnisejentene.
"Dere er alle her av forskjellige grunner" begynner Mrs. Briggs når alle har satt seg, noe som i grunnen ikke tok så lang tid. "Men dere har én ting til felles. Dere har alle vært ulydige og gjort brudd på skolens reglement" fortsetter hun, med et tilfreds utrykk, som om hun morer seg over dette.
"Som straff er dere her, etter skoletid..." Plutselig blir hun avbrutt av at døra smeller opp. Jeg løfter blikket overrasket og ser mot den.
Gjennom døra kommer tre uventede personer slentrende. Eller er kanskje ikke så uventet, dette er faktisk gjensitting.
Jack, Luce og Marcus.
Jack smiler uskyldig mot Mrs. Briggs, der hun sitter. Hun ser ikke særlig overrasket ut, og noe sier meg at det ikke er første gangen dette skjer.
Luce blunker til de to fnisejentene foran meg, noe som bare får dem til å fnise enda mer. De blunker forførerisk til han, og biter deg i underleppa. De har plutselig glemt de to fotballguttene helt.
Og Marcus bare kommer slentrende etter. Ansiktet hans er vanskelig å lese, og jeg blir nesten trist av å se på han. Det er som om han bare har meldt seg ut fra verden, for han bare stirrer tomt ut i luften mens han går. Okei det hørtes litt i overkant dramatisk ut, det er ikke så ille.
Jg skvetter til av at Luce klapper meg fornøyd på hodet med et glis idet han går forbi meg. Jeg sender et stygt blikk etter han, like før de alle tre dumper ned på pultene bak meg.
De retter oppmerksomheten sin mot tavla, der en nokså sint Mrs. Briggs sitter i stolen sin bak kateteret og glor på dem.
"Unnskyld meg? Tror dere at dere bare kan komme og gå som dere vil?" Snerrer Mrs. Briggs og reiser seg fra stolen sin.
Jeg hører Luce le bak meg, og jeg sender han et forvirret blikk. Altså, han ber jo om bråk.
"Nei, selvfølgelig ikke Mrs. Briggs. Vi er meget lei oss og det skal aldri gjenta seg" sier Jack. Han er helt alvorlig, men jeg kan se det nesten umerkbare gliset hans. De morer seg over dette, det er hvert fall sikkert.
Jeg må holde tilbake trangen til å snøfte høyt når jeg tenker på at ingen av dem noen gang ville sagt noe som dette, og ment det.
Mrs. Briggs glor på Jack gjennom brilleglassene, og snøfter vantro.
"Ja det får vi vel håpe" bjeffer hun, før hun setter seg ned igjen.
Luce begynner å vippe på stolen, og han holder blikket festet på Mrs. Briggs, der hun sitter.
Hun mumler noe lavt for seg selv, for lavt til at jeg kan høre det. Men jeg tror hun sier noe om hvor håpløs ungdommen er nå til dags.
Hun trekker pusten, før hun begynner å snakke. Det virker som om disse guttene har veldig lett for å vippe henne av pinnen.
"Da fortsetter vi" sukker hun. "Hvor var jeg? Jo, som straff er dere her, og jeg har funnet den perfekte oppgaven for dere. Jeg er jo bare vikar. Jeg er jo vanligvis ikke her i gjensittingtimene, men det er jo smigrende at rektor Drewell spurte meg. Igjen" sier hun og smiler falskt. Jeg er ganske sikker på at hun slettes ikke synes det er smigrende. Hun synes sikkert det å se til gjensittingselevene er en jobb for tapere, men samtidig elsker hun jo å se barn lide virker det som.
"Dere" begynner hun, og reiser seg fra stolen og går bort til et skap som står inntil veggen. "Skal skrive 'jeg har vært en ulydig bråkmaker og fortjener straff' minst femti ganger på dette arket" Sier hun, mens hun begynner å dele ut. "Så skal dere ta ti pushups, også skal dere skrape pultene rene for tyggisen på undersiden"
Jeg sperrer opp øynene og ser forskrekket på denne soppen av en lærer jeg har.
"Mener du det?" Spør jeg når hun kommer forbi min pult. "Vi kommer ikke til å bli ferdig før neste istid"
"Ser jeg ut som en som tuller?" Bjeffer hun tilbake, før hun smeller et ark ned på pulten min.
Dette er urettferdig barnearbeid! Hun kan ikke gjøre dette! Jeg skjønner at det er gjensitting, men det er jo egentlig en straff i seg selv å måtte bli igjen etter skoletid. Jeg kjenner irritasjonen boble i brystet, men det er ikke noe jeg kan gjøre med dette.
"Sett i gang!" Kommanderer hun og går opp til stolen sin igjen.
Hvis rektor Drewell hadde visst om dette, hadde hun helt klart fått sparken. Håper jeg.
Jeg tar opp en blyant, og begynner irritert å skrive. Jack, Luce og Marcus gjør -overraskende nok- det samme. Uten problemer. Jeg blir nesten sjokkert. Jeg hadde nesten forventet en liten protest i det minste.
Mrs. Briggs ørneblikk farer over klassen nå og da, før hun nikker fornøyd når alle gjør som de skal.
Etter å ha skrevet den forbanna setningen minst femten ganger begynner jeg å få nok. Dette går så det suser! Not.
Jeg løfter blikket og ser på de andre.
Det er helt stille i rommet. De to fnisejentene fniser ikke lenger, og punkertypene har allerede gitt opp skrivingen. De sitter nå og stirrer tomt ut i luften.
"Hvert øyeblikk nå" hører jeg Luce mumle bak meg. Jeg rynker på nesa, uten å skjønne hva han snakker om.
Jeg blir sittende uten å gjøre noe, i et par minutter. Utenfor skinner sola på de røde og oransje bladene, og høsten er på vei. Jeg liker høst da. Kakao, regn og koseklær. Og jeg kan sitte inne og se på Netflix uten dårlig samvittighet.
Enda en gang skuler Mrs. Briggs utover klassen. Hun lar blikket hvile litt på meg, før hun sakte reiser seg fra stolen.
"Jeg skal gå og sjekke noe. Ikke finn på noe tull mens jeg er borte" kommanderer hun og går mot døren.
Alle ser opp fra arkene sine og følger henne med blikket idet hun går ut av rommet.
Med en gang hun er ute smetter Luce frem til døren og låser den fra innsiden. Han kaster et blikk mot kateteret, og er ekkelt glis vokser i ansiktet hans. Jeg burde skjønt at han pønsket på et eller annet.
"Hun la igjen nøklene" ler han, før han kommer slentrende ned mot oss igjen. Jeg snur meg overrasket mot Jack og Marcus.
Jack har slengt bena over pulten og fisket opp mobilen fra lomma. Han virker som en hanske chill type, hvis man kan si det. Han ser ikke like skummel ut som Jason gjorde i starten, men han er fortsatt ikke en jeg ville køddet med. Det mørke håret hans henger ned i pannen mens fingeren hans beveger seg over mobilskjermen i en voldsom fart.
"Hvor er Jason?" Spør jeg, men angrer egentlig litt like etterpå. Luce slår seg ned ved siden av meg og begynner å le.
"Hun bare regner med at han har gjensitting" ler han mot vennene sine, som om jeg ikke er her. "Han er ikke noe bedre enn oss"
"Har han ikke?" Spør jeg en anelse sjokkert, og kjenner at rødmen kommer krypende. Luce snur seg mot meg igjen.
"Aww" flirer Luce og ser ned på meg. "Du rødmer"
Jeg himler med øynene og blåser opp kinnen mine med luft. Takk for at du minner meg på det liksom.
"Men jo. Han har egentlig det. Han kunne bare ikke komme" sier Luce forsiktig og ser på Jack. Det oppspilte ansiktet hans er plutselig litt mer alvorlig.
"Hvorfor?" Spør jeg. Men noe ved hvordan ingen av dem svarer med det første, sier meg jeg ikke burde spurt.
"Glem det" mumler jeg. "Det var ikke meningen å spørre"
Jeg blir plutselig litt kald inni meg. Noe sier meg at grunnen til at Jason ikke er her, ikke bare er at han skulka.
"Nei, nei" sier Jack fort. "Vi kan bare ikke snakke så mye om..." Fortsetter han, og nøler litt med å avslutte setningen.
"Jeg skjønner" sier jeg og presser frem et smil.
Plutselig hører vi skritt utenfor døren. Luce's ansikt går fra å være alvorlig til oppspilt igjen på 0,2 sekunder.
Dørhåndtaket blir røsket ned, men døren åpner seg jo selvfølgelig ikke -den er jo låst.
"Hva er dette for noe?" Hører vi Mrs. Briggs rasende stemme rope utenfra.
Luce begynner å humre for seg selv, mens han begynner å vippe på stolen. Han hviler de havblå øynene på døren.
"Dette er ikke tolererbart!" Hviner Mrs. Briggs. "Bare vent til jeg kommer meg inn!"
Det blir stille en stund, trolig fordi hun leter etter nøklene sine. Plutselig hører vi et ganske så irritert stønn utenfra, noe som får Jack til å flire.
Marcus ser også ut til å more seg over denne situasjonen. For å være ærlig, så er det ganske komisk. Læreren er låst ute, fra gjensittingen.
"Nå!" Kommanderer Jack, og alle reiser seg fra stolene sine. Luce drar meg etter seg etter armen, og hele klassen går mot vinduene. Det tar ikke lang tid før jeg skjønner hva de har tenkt til: nemlig å klatre ut.
"Er ikke det..." Begynner jeg, men blir avbrutt.
"Ganske slemt? Jo" sier Luce med et ondt glis.
"Ikke bry deg, hun kommer over det. Det er ikke første gangen for å si det sånn" flirer han og legger en hånd på ryggen min for å føre meg forover.
Jeg ser sjokkert på han. Ikke rart Mrs. Briggs har blitt en sånn sur, sliten lærer hvis det er sånn alle elevene behandler henne. Men jeg må innrømme at jeg ikke har særlig mye sympati for henne.
Jack må hjelpe meg opp i vinduskarmen, for den er et stykke oppe på veggen. Jeg slenger bena ut, og ser ned.
Det er kanskje en og en halv meter ned, og høyder er ikke egentlig helt min greie. Selv ikke når de er så lave som denne. Eller så høye som denne, alt etter hvordan man ser det.
Luce og Marcus står allerede på bakken, et stykke unna, og venter på meg og Jack.
"Hopp nå, pysa. Du dør ikke" ler Luce. Jeg sender han er stygt blikk, før jeg trekker pusten dypt. Så hopper jeg.
Det var ikke så langt som jeg trodde, og jeg klarer å lande på bena. Såvidt. Jeg tumler forover, og det er like før jeg stuper i bakken. Men rett før jeg faller, fanger et par sterke armer meg.
Luce rekker akkurat å støtte meg opp igjen, før han knekker sammen i latterkrampe.
"Du skulle sett det! Marcus, filmet du?" Ler han og ser forventningsfullt på broren sin. Marcus trekker lett på smilebåndene, men rister på hodet.
"Faen" stønner Luce, men han klarer ikke å slutte å le.
Jeg sender han enda et stygt blikk, og børster vekk litt jord fra buksen min.
"Hey, ikke mobb henne da" flirer Jack når han kommer opp bak meg.
"Takk for støtten" sukker jeg og legger armene i kors, mens jeg skuler på Luce.
"Hun er jo bare en jente" skyter Jack inn.
"Bare en jente?" Utbryter jeg og spinner rundt. "Unnskyld meg? Jeg vedder på at jeg kan minst like mye som dere" protesterer jeg og hever haken.
"Ja, sikkert" mumler Luce lattermildt. Jeg slår han forsiktig på armen, og stikker ut underleppa.
Men selvfølgelig kan jeg ikke like mye som dem. Altså, de er eldre og sterkere. Men jeg er smartere og mer taktisk da. Håper jeg.
"Kelsey?" Tankene mine blir avbrutt av en stemme. Jeg ser opp og innser at det er Marcus som snakker.
"Jeg bare tenkte at vi kanskje burde jobbe på norskprosjektet snart" sier han og studerer ansiktet mitt.
Jeg presser frem enda et smil, og nikker. "Når og hvor?"
"Vi kan dra hjem til meg etter skolen i morgen?" Foreslår han.
"Høres ut som en plan" smiler jeg.
"Så vi får gjester i morgen?" Gliser Luce og slikker leppene sine. "Jeg vet om en som blir glad" erter han. Gliset hans vokser når jeg ser forvirret på han.
"Kelsey og Jason, sitter i et tre, kysser og kliner til barna faller ned" erter han.
Jeg rødmer med én gang og ser ned i bakken. Hva skulle det bety? Jason kunne aldri i verden vært interessert i meg.
"Nå holder det med barnehagetull, Luce" humrer Jack og dulter til han idet han passerer og går mot parkeringsplassen. "Ses i morgen Kelsey"
Jeg kommer plutselig på at jeg også må hjem. Og jeg må gå hele veien. For den utrolig sjenerøse og gavmilde broren jeg har -not- gadd selvfølgelig ikke å vente.
Luce og Marcus følger etter Jack, etter at de har sagt hadet. Uten å tenke over det, blir jeg stående og se etter dem. Jack dumper ned i førersetet på en svart Audi - samme som Jason sin hvite, en Audi r8- og Marcus og Luce krangler litt om forsetet. Det ender med at Luce overgir seg, og Marcus glir fornøyd inn ved siden av Jack.
Når de har kjørt avgårde, kaster jeg et blikk mot vinduet vi nettopp klatret ut av. Det står fortsatt åpent, men ingen er inne i rommet.
Jeg smiler for meg selv. Hele greia var egentlig ganske morsom. Vi rømte fra gjensittingen. Jeg kunne aldri funnet på noe sånt, men det virket som om alle -både punkerjentene, fnisejentene og fotballguttene- visste hva de skulle gjøre.
Jeg trekker pusten, før jeg begynner på hjemveien. Jeg er ganske lettet inni meg. Jeg har funnet ut at Luce, Jack og Marcus ikke er så verst som man skulle tro.
Sånn jeg har forstått det, er Luce skøyeren. Han finner på masse sprø påfunn, og er litt gal. Men jeg liker han, han er skikkelig morsom. Marcus er litt som broren sin, men for tiden virker han litt mer isolert og dyster. Jack virker som den fornuftige typen, som må roe ned de andre når det blir for mye. Jeg føler meg trygg når jeg er med han. Men på en annen måte enn når jeg er med Jason.
Jason er han alle frykter. Han er den alle tøffer seg litt ekstra for. Men han er den som får meg til å føle meg spesiell. Han har en sånn merkelig effekt på meg, men aldri i livet om han liker meg.
Vi har kanskje kysset. Én gang. Men det betyr vel ikke så mye? Det er bare er kyss.
Er kyss jeg så gjerne vil gjenta.
Plutselig kommer jeg på at jeg har husarrest. Jeg avtalte jo nettopp med Marcus at vi skulle dra hjem til han, og det kan komme til å kreve litt smigring og overtalelse med mamma.
Vent. Hjem til Marcus. Det betyr vel også hjem til Luce. Og Jack. Og Jason.
Det tenkte jeg ikke på. Jeg kjenner at det kribler i magen bare jeg tenker på han, og jeg blir spent inni meg når jeg innser at jeg skal hjem til han. Og han vet det ikke. Hjertet mitt banker plutselig litt fortere,
Med et sukk, og Jason i tankene, begynner jeg på hjemveien. Husarrest, here I come.
--------
Hellu guys
I dag var det orienteringsdag på skolen. Jeg bare elsker å løpe rundt i skogen og lete etter poster, i regnet, når jeg er forkjølet! (Not)
Og jeg har øvd til naturfag så jeg nesten fikk hull i hodet. Eller, det føles hvert fall sånn.
Greit jeg skal slutte å klage nå, hehe.
Hvordan går det med dere'a folkens? Dere må gjerne sende meg en melding og slå av en prat, for da blir jeg glad:)
Things are gonna happen soon:))))))))
Jeg blir også utrolig glad om dere husker å VOTE&COMMENT<3<3
PS: