Sånn?
Jeg smiler så fint jeg kan til meg selv i speilet på badet.
Nei. Kanskje mer sånn.
Jg prøver å smile med lukket munn.
Okei. Hvert fall ikke sånn. Jeg tror jeg holder meg til å smile med tenner.
"Kelsey, nå burde du forte deg litt!" Roper mamma fra kjøkkenet.
"Jada" roper jeg tilbake, og kaster et siste blikk på antrekket mitt. Ikke så værst. Det gjelder å ha alt on point når man skal ta skolebilder.
Jeg kikker på klokka. Shit. Det et bare tolv minutter til skolen starter og jeg står fortsatt på badet. Ikke bra.
Jeg stresser ut fra badet og løper inn på rommet mitt. Men så kommer jeg på at jeg skulle vært på badet, jeg må jo pusse tennene. Jeg kan ikke fordra å dra på skolen uten å pusse tennene først.
Jeg hører ytterdøra smelle opp nede i gangen.
"Kelsey, skal du sitte på eller ikke?" Brøler Daniel. Han er stressa. Han skal ha en eller annen prøve i første time. Pluss at han er ganske sur på meg på grunn av at mamma fant ut av festen. Han tror jeg sladra eller noe. Straffen hans ble at han har husarrest i to uker, pluss at han må vaske huset de tre neste ukene, og hjelpe til hos vår ekstremt sure nabo av et kvinnfolk. Jeg og Daniel hadde sommerjobb his henne et år, og la oss bare si at det er ikke noe du gjør frivillig. Jeg syns nesten synd på Daniel.
Grunnen til at jeg er så sent ute, er at jeg klarte å forsove meg. Crusty ville ikke være stille i natt. Han skrapet på døren og pep og sto i, helt til jeg måtte slippe han inn på rommet mitt så han ikke skulle vekke de andre også. Han skulle absolutt ligge i min seng, og Crusty er ikke den som sparer på plassen. I søvne vrir han seg som en mark, legger seg over meg og tar over all plassen. Det var like før jeg vurderte å gå ned på sofaen. Men en eller annen gang i løpet av natta sovnet jeg endelig, og da vekkerklokken ringte i dag tidlig, var jeg så trøtt at jeg rett og slett bare ignorerte den og sov litt til gitt!
Jeg hadde selvfølgelig glemt å finne frem klærne mine kvelden før, så det tok litt tid. Antrekket må være nøye gjennomtenkt når man skal ta skolebilder, det er superviktig.
Altså, man vil jo ikke se ut som en uteligger på et bilde som hele skolen kan ha mulighet til å se. Jeg har passet på å ta på meg smykket jeg fikk av pappa da. Det er et av de fineste smykkene jeg har. Og heldigvis har blåmerket etter Mindys knyttneve blitt borte, så jeg har hvert fall én mindre bekymring.
"Kelsey!" Daniels utålmodige, nokså sinte stemme høres fra gangen. "Jeg drar om tre minutter!"
"Jada!" Jamrer jeg. Jeg tar tannpasta på tannkosten og begynner å pusse. Smaken av mint får meg til å føle meg så mye freshere med én gang.
Når jeg er ferdig, spytter jeg i vasken og skal til å skylle det vekk, men rett før jeg skrur på kranen merker jeg noe. Spytter mitt er blått. Jeg rynker på nesa og ser meg i speilet. Hva er dette for noe?
Uten noen anelse om hva dette skal bety, stirrer jeg uforstående ned i vasken. Jeg ser opp igjen og blotter tenne mot speilet.
Jeg gisper ved synet og stirrer på tennene mine. De er blå. Hva i alle dager...?
Jeg prøver febrilsk å skylle munnen med vann. Det funker ikke. Jeg tar opp tannkosten og skrubber tennene mine. Til ingen nytte.
Jeg mumler noen ikke så alt for pene ord, før jeg stirrer sint på meg selv i speilet.
Også i dag da, skolebilde og greier.
Jeg aner ikke hva som har skjedd, men jeg har en mistanke om hvem som gjorde det.
Jeg har ingen annen mulighet emne å bare smile med lukket munn. Og jeg som hadde øvd så mye, nå til ingen nytte. Det er nesten så jeg vurderer å skulke, herregud man kan ikke se ut som dette!
Jeg sukker stressa, før jeg tramper ut fra badet og ned trappa. Nå har jeg hvert fall dårlig tid.
"Hade!" Roper jeg til mamma.
Mamma stikker hodet sitt ut fra kjøkkenet og ser forvirret på meg.
"Har du ikke dratt ennå?" Spør hun og slår blikket ned på klokken hun har på armen.
"Nei jeg ble litt forsinket" svarer jeg og åpner døra.
"Men Daniel dro jo nettopp!" Sier mamma.
Jeg stivner og stirrer rett ut i luften utenfor døra. Hva var det hun nettop sa?
"Han gjorde hva?" Spør jeg.
"Jeg trodde du var med!" Sukker mamma. "Jeg kan kjøre deg. Løp ut i bilen" kommanderer mamma, og jeg gjør som hun sier.
Etter ti langsomme minutter parkere mamma endelig utenfor skolen. Jeg river opp døra og spurter mot inngangen, med sekken ristende over den ene skulderen, og blå tenner. Jeg fikk ikke engang knytt skoene. Denne dagen blir flott, det kan jeg merke allerede. Merk sarkasmen.
Når jeg endelig når klasserommet mitt i tredje etasje, etter å ha hentet norskbøkene mine fra skapet, er jeg både anpusten og veldig sen.
Jeg banker forsiktig på døra, før jeg åpner den. Jeg trer stille inn, men det hjelper lite å prøve å være lydløs. Nesten tretti par øyne stirrer på meg, noe som med en gang får meg til å føle meg utrolig ukomfortabel. Jeg liker virkelig ikke å stå foran klassen som dette, selv ikke etter ti år på skolen.
"Frøken Monfire" den irriterende stemmen til Mrs. Briggs høres ikke særlig overrasket ut.
"La meg gjette? Du var på vei til skolen, men så kom det en svart mann for å rane deg?" Sier Mrs. Briggs med monoton stemme og ser på meg med hevede øyenbryn gjennom brillene. Er hun rasistisk, eller?
"Faktisk så..." Begynner jeg, men hun avbryter meg. Jeg må passe på å holde hånden liksom naturlig opp foran munnen så ingen skal se de fargede tennene mine.
"Jeg bryr meg ikke. Gjensitting" sukker hun, før hun ser mot klassen.
Et par av guttene gliser mot meg, og jeg skuler tilbake.
"Har du tenkt å bli stående der eller?" Spør Mrs. Briggs brydd og retter blikket sitt mot meg igjen.
Jeg trekker pusten dypt, før jeg begynner på turen mellom radene av pulter. Det er stille i klasserommet, og alles øyner er festet på meg.
Det er bare én ledig plass. Jeg ser ikke så nøye på hvem som sitter ved siden av, så jeg bare jeg dumper ned på stolen med et sukk.
Nå er jeg hvert fall helt sikker på at Mrs. Briggs hater meg.
"Så. Hvor var vi før noen ville forstyrre?" Mumler Mrs. Briggs og kaster et overlegentlig blikk på meg. "Jo. Kontaktlæreren deres, Mr Howard, har sagt opp jobben"
Mumling oppstår i klasserommet.
"Han skrev et brev til Mr. Drewell om at han dro på et eller annet cruise og vil ikke komme tilbake" sier hun og sukker irritert.
Det overrasker meg ærlig talt ikke. Han så så utrolig uinteressert ut at jeg nesten syns synd på han.
"Så nå er jeg deres nye kontaktlærer"
Enda mer snakking oppstår. Noen sukker eller stønner irritert, og andre ser oppgitte på hverandre.
Jeg skjærer en grimase og trekker pusten dypt. Mrs. Briggs som kontaktlærer? Dette kommer til å bli et helvetesår.
Etter mye hysjing fra Mrs. Briggs roer eleven seg endelig ned. Jeg tror egentlig ingen ble sørlig glad for denne nyheten. Mrs. Briggs er ikke en sånn lærer man liker, hvis du ikke hadde skjønt det ennå.
"Nå er det på tide å begynne på prosjektet. For dere som ikke fikk med dere oppgaven..." Mrs. Briggs tar en pause og ser direkte på meg før hun fortsetter. "Dere skal, i grupper på to og to, skrive dikt. Dere skal skive ett hver, og ett felles. Diktet skal representer dere som person, det kan handle om hva som helst. Kanskje noe som er personlig for dere, eller bare følelser uttrykt i diktet. Husk, et dikt trenger ikke alltid gi så mye mening. Det kan være metaforisk og symbolsk. Dere jobber med den dere sitter sammen med. Mot jul skal vi gjenta oppgaven, for å se om dere har vokst. Og da tenker jeg ikke på høydemessig, men innvendig. Om du har utviklet deg som person. Sett i gang"
Flott. Dikt. Det beste jeg vet! Not really.
Jeg slipper ut et irritert sukk, før jeg snur meg mot partneren min.
Det er en gutt, og jeg kjenner han igjen med en gang. Mørke klær, blondt hår, grønne øyne. Markus.
Jeg snapper etter pusten, og hjertet mitt banker litt fortere.
"Hei" gliser han og begynner å vippe bakover på stolen. "Du er Kelsey, sant?" Spør han og gransker meg med blikket.
Jeg nikker sakte. Jeg tør ikke si noe, i tilfelle det skal gjøre han sint. Han fortsetter å stirre på meg. "Har du noen ideer?" Spør han. Jeg svelger, men svarer ikke. Jeg vet ikke hvorfor jeg må være som dette, men jeg har bare vonde minner med han. Eller hvert fall ikke så veldig koselige minner. For eksempel fra den natten i skogen, hvor Jason nesten skjøt en person, eller da han holdt meg fast med jerngrep da Jason holdt på å banke Josh.
"Er du stum?" Spør Markus. Han ser ikke på meg lenger.
"Nei" svarer jeg bare.
"For jeg begynte å lure"
Jeg ler, en nervøs og halvkvalt latter. Hva er galt med meg.
"Slapp av, jeg skal ikke gjøre deg noe" mumler han lattermildt og åpner kladdeboken sin.
"La oss ikke håpe det" mumler jeg og åpner boken min, jeg òg. Jeg slapper umiddel bart litt mer av når han bare sitter der, helt rolig. Han ofrer meg ikke så mye som et blikk mens han skriver.
Markus virker ganske annerledes fra de gangene jeg har møtt han tidligere. Han var hardhendt og slem, men nå virker han mer likegyldig og nesten bare som en vanlig fyr som aldri ville skadet noen.
Han er ikke helt lik, han har forandret seg, tror jeg. Håper jeg.
Det blonde håret hans faller ned foran øynene hans når han skribler noe ned i boken sin, og jeg klarer ikke å la være å tenke på at han faktisk er dritkjekk. Men ingen ting i forhold til Jason.
~*~*~
"Okay, hvordan ser jeg ut?" Spør Olivia stresset og legger på et ekstra lag maskara. Jeg, Olivia, Nicole og Isabella står på jentedoen og piffer oss opp før vi skal ta bilder.
"Du er fin" forsikrer jeg med en latter. Men Olivia ser ikke ut til å tro meg, og forandrer likevel litt på håret.
"Hva med tennene dine da?" Flirer Nicole. Hun sitter oppå dolokket og ser opp på meg. Isabella har satt seg ned inntil veggen. Hun så flawless ut fra før, som vanlig.
Jeg grynter og fører tunga over tennene mine inni munnen, før jeg blotter dem til speilet igjen. De er ikke så blå lengre, og det er jeg takknemlig for. Men de er fortsatt for blå til at man ikke vil legge merke til det på bildet. Kanskje jeg kan bestikke fotografen til å photoshoppe det?
"Okay vi burde gå til auditoriet" foreslår Nicole og reiser seg fra doen. Vi andre nikker, men jeg vil aller helst bare synke ned i gulvet og bli der. Jeg har en stor klump i magen. Jeg skulle ønske jeg kunne spole tilbake i tid og bare latt være å pusse tennene i dag tidlig.
Vi låser oss ut fra doen og går i retning auditoriet. Rett ved skapene våre stopper Isabella plutselig opp.
"Jeg har en idé" kvitter Isabella og åpner den blå Michael Kors vesken sin. Hun drar opp vannflasken sin og ser på meg.
"Nei" sier jeg når jeg skjønner hva hun har tenkt å gjøre.
"Å kom igjen!" Ber hun med et uskyldig smil. Hun blunker til meg med de store, blå øynene sine og stikker ut underleppa.
"Jeg kommer til å bli våt! Og jeg tror ikke det kommer til å funke akkurat" protesterer jeg og legger armene i kors.
"Men strålen er hard!" Ler Isabella og holder opp den rosa vannflasken.
Jeg skuler mistenksomt på henne. Aldri i livet om jeg lar Isabella, klønete, fnisete Isabella, sprute vann på tennene mine. Men samtidig er jeg faktisk ganske desperat...
"Okay. Du kan prøve. Én gang" sukker jeg, noe som får Isabelle til å hvine. Olivia og Nicole ler og tar et par skritt tilbake.
Jeg bøyer meg frem og blotter tennene. Jeg mottar noen rare blikk fra andre elever, men jeg bryr meg ikke.
"Er du klar?" Spør Isabella lattermildt og retter flasken mot ansiktet mitt.
Nei.
"Ja" svarer jeg og lukker øynene idet hun klemmer til.
Strålen treffer tennene mine perfekt. Det drypper litt vann ned på skoene mine, men ellers var det ganske uproblematisk.
Jeg viser tennene til vennene mine og ser forventningsfullt på dem.
"Jeg tror faktisk det hjalp litt!" Sier Nicole oppspilt og klapper i hendene.
"Er det sant?" Spør jeg begeistret og ser på Isabella igjen. "En gang til" sier jeg og bøyer meg frem igjen.
Isabelle gjentar prosessen et par ganger, og sakte men sikkert blir tennene mine mindre blå. Bortsett fra at det danner seg en vanndam på gulvet, går dette som på skinner.
"En siste gang, så tror jeg jeg kan klare meg" sier jeg og bøyer meg frem for sikkert femtende gang. Eller hvert fall femte.
"Klar ferdig..."
"Hva er det som forgår her?"
Jeg spinner rundt akkurat idet Isabella klemmer på flasken. Vannstrålen treffer meg rett i bakhodet, noe som gjør at jeg automatisk hopper til siden.
Men Isabella slipper ikke flasken. Hun fortsetter å spurte. Og strålen treffer en veldig sint og forvirret Mrs. Briggs.
Isabella er som låst på stedet, med åpen munn og hendene knugende rundt flasken. Olivia tar forsiktig et skritt mot henne, og tar flasken ut av hendene hennes.
Det er stille i korridoren. Helt musestille. Men det varer ikke lenge. Etter kun et par sekunder bryter alle ut i latter, inkludert meg. Jeg ler så jeg nesten ikke klarer å puste. Jeg vet det ikke er smart, men jeg kan virkelig ikke noe for det.
Mrs. Briggs er så sint at det nesten ryker av ørene hennes. Hun er rød i ansiktet og i tillegg er den brune blazeren hennes dryppende våt.
"Monfire!" Hveser hun mellom sammenbitte tenner. "Du blir med meg"
"Men det var jo ikke..."
"Ingen diskusjon!"
Mrs. Briggs låser de knoklete, tynne fingrene hennes rundt håndleddet mitt og drar meg etter seg i retning rektor Drewells kontor.
~*~*~
"Jeg lover at det ikke gjentar seg" sier jeg og ser ned i gulvet. Jeg har sittet i denne brune skinnstolen i minst ti minutter nå og hørt på Mrs. Briggs kjefte og klage, før rektor Drewell pent ba henne fortalte rommet.
"Det vet jeg" sier rektor Drewell. Han sitter i den vanlige kontorstolen sin og stirrer på meg her jeg sitter, ukomfortabel som bare det.
Men rektor Drewell virker ikke særlig sur.
"Jeg vet at du ikke er som dette" forsikrer han meg like etterpå. "Du er en herlig, pliktoppfyllende jente som gjør som hun skal" fortsetter han. "Og dette var ikke så veldig alvorlig, og i og med at du allerede har gjensitting er det lite jeg får gjort, men Mrs. Briggs tok dette veldig innover seg" sukker han, som om han syns hun overdriver. I så fall er jeg helt enig, hun ble bare litt våt liksom.
"Så da er vi enige?" Spør han og reiser seg.
"Vi er vel det" svarer jeg og nikker sakte.
Mrs. Briggs forslag for straff var at jeg må bytte skap, vekk fra vennene mine. Hun mer at jeg har "dårlig innflytelse. Vi vil jo ikke at andre elever skal bli påvirket av Kelsey Mofires dårlige oppførsel". Det var omtrent akkurat det hun sa.
Og det er egentlig helt greit for meg. Bortsett fra at det er litt irriterende, for nå må jeg gå helt til fjerde etasje for p hente bøker. Det et sjeldent at jeg er i fjerde etasje, for der er det mest tredjeklassinger som har timer og dessuten er det ikke så mange rom der.
"Da sier vi takk for nå. Du kan bare dra hjem. Jeg er lei for at du ikke fikk tatt bildene, du fortjente jo ikke dette her" sukker han.
"Det går helt fint" forsikrer jeg. For det er sant. Egentlig er det en lettelse at jeg slapp unna.
"Takk for at du er så lett å ha med å gjøre. Visse andre elever skal alltid være så vanskelige" flirer han, før han ser på klokka over veggen.
"Ikke noe problem" sier jeg, før jeg åpner døra.
"Og forresten" sier rektor Drewell. Jeg snur meg og ser på han.
"Du kan få lov til å ta gjensittingen i morgen i stedet for i dag" sier han og blunker.
"Takk" smiler jeg, før jeg går ut av kontoret og setter kursen mot utgangen.
-----
Ganske langt kapittel *stolt*
Hvordan går det med dere?
Justins What Do You Mean er nå nr 1 på Billboard!! *stolt igjen* *freaker ut*
Men ja, hvordan går det? Har dere det bra?
Også lurer jeg på hvem som er deres favorittkarakter til nå? Det kan være fler;) jeg er veldig glad i Jason da:) jeg skal passe på at dere får vite mer om de fleste karakterene utover de nesten kapitlene:) også kommer det snart noen nye så stay tuned for neste kap<3
For tradisjonens skyld; VOTE&COMMENT