Mamma ga meg streng beskjed om å komme hjem rett etter skolen. Jeg har husarrest nemlig.
----Flashbsck----
"Kelsey! Kom inn hit litt!"
Det er mamma som roper fra kjøkkenet.
Jeg setter episoden av Gossip Girl på pause og reiser meg fra sofaen. Hva er det hun vil nå da? Det er søndag kveld og jeg vil nyte de siste timene av helgen så mye som mulig.
Jeg subber gjennom stua med tunge skritt. Jeg som satt så godt i sofaen. Med tepper og greier.
"Hva er det?" Spør jeg idet jeg trer inn på kjøkkenet.
Jeg rynker på nesa når jeg ser mammas oppgitte blikk.
"Kelsey? Kan du forklare dette?"
Det er nå jeg legger merke til at kjøleskapdøren er åpen, og mamma peker ned i den nederste skuffen.
Og det er da det slår meg. De gjenværende ølboksene. Sikkert åtte bokser ligger tett i skuffen, og det er nå jeg innser hvor utrolig dumme vi har vært.
Mamma sukker og lukker kjøleskapet.
Hun peker på en av stolene ved bordet. Jeg svelger tungt før jeg sakte setter meg ned på den.
"Kelsey" begynner mamma med et sukk. "Jeg vet dere hadde fest"
Jeg sperrer opp øynene og vrir meg ubehagelig på stolen. Daniel kommer til å bli pissed.
"Hvordan?" Hvisker jeg og ser ned i gulvet.
"Nummer en. Jeg kan virkelig ikke huske å ha kjøpte all den ølen. Nummer to. Jeg fant en knust vase i skapet. Nummer tre. Jeg snakket med naboen, og hun kunne bekrefte at det var litt av et spetakkel her på lørdag"
Jeg biter meg i underleppa og ser på mamma med et blikk som sier 'jeg er veldig lei for det'. Det er ikke noe vits i å diskutere, jeg suger til å lyve uansett.
"Det blikket funket bare da du var liten, unge frøken" snøfter mamma, og jeg sukker. Nå er alt håp ute.
"Men jeg vet at du aldri ville funnet på dette alene. Jeg vet at Daniel er den som står bak og må ha gjort ett elle annet for å få deg med på dette" sier hun og kaster et blikk mot stua. Jeg ser forventningsfullt opp og blir lettere inni meg.
"Men du har fortsatt husarrest" flirer hun når hun ser blikket mitt.
Jeg stønner, men er fortsatt ganske lettet. Dette kunne gått ille. Mamma er virkelig ikke begeistret for fester.
"Hva med Daniel?" Spør jeg og begynner å vippe på stolen. Gammel vane.
"Han skal få sin straff" ler mamma og blunker til meg. "Jeg vet hvordan det der er"
Jeg ler når jeg tenker på alle historiene mamma har fortalt fra barndommen sin. Hun har to eldre brødre, og de var kanskje til og med verre enn Daniel.
"Takk" smiler jeg og reiser meg fra stolen.
"Og du vet hva husarrest er ikke sant?" Spør mamma. "Du kommer rett hjem hver dag resten av uken. Ingen unnskyldninger"
"Lover" forsikrer jeg. Det siste jeg vil nå er å terge henne. Hun har nettopp gitt meg en veldig grei straff, så da vil ikke jeg være den som får henne til å ombestemme seg.
"Sånn, husj" sier mamma og vinker meg avgårde. "Gjør noe fornuftig"
Åjada, det skal jeg. Serena og Blair, here I come!
----Flashback over----
"Jeg er hjemme!" Roper jeg idet jeg går inn ytterdøra. Luften begynner å bli kjøligere, så jeg gikk med den grå cardiganen min på skolen i dag.
"Du holdt avtalen!" Sier mamma. Hun kommer ut fra kjøkkenet med et blårutete kjøkkenhåndkle i hendene.
"Seff" flirer jeg og strekker armene heroisk i været, noe som får mamma til å le.
Jeg setter sekken fra meg på gulvet og tar av meg conversene mine. Denne mandagen var ikke noe bedre enn de andre. Vi skal ha gruppeprosjekt i norsk, og jeg fulgte ikke med så jeg fikk ikke engang med meg temaet. Typisk meg.
"Har ikke Daniel kommet ennå?" Spør jeg når jeg innser at skoene hans ikke står her. Han pleier nesten alltid å komme før meg, for han har jo bil og greier.
Mamma rister på hodet, før hun går inn på kjøkkenet igjen. "Han skal ha med seg en venn til et gruppeprosjekt. Også skulle de innom butikken først for å kjøpe noe til meg først" forklarer hun. Jeg hører at hun begynner å romstere i gryteskspet, for jeg kjenner igjen lyden av kasseroller og stekepanner som flyttes på. Jeg og Daniel pleide å ha 'korps' da vi var små ved å slå på gryter meg sleiver og stekespader. Den lyden er egentlig bare veldig masete når jeg tenker meg om.
"Daså" sier jeg med et skuldertrekk.
"Kelsey, kjære, vil du hjelpe meg med å lage noe mat til guttene kommer?"
"Herregud mamma! De er nitten år! De klarer å lage mat selv" stønner jeg. Hun oppfører seg som om Daniel aldri har venner på besøk.
"Du har vel rett" sukker mamma. "Jeg skal roe meg ned" hun trekker pusten dypt og smiler.
"Takk" flirer jeg og snur meg mot trappen. Men akkurat idet jeg skal til å gå opp, blir ytterdøren revet opp, så jeg skvetter og nesten snubler bakover.
Jeg spinner rundt, og synet som møter meg slår meg nesten rett i bakken.
Personen jeg minst hadde ventet i huset mitt akkurat nå, står her, i huset mitt. Akkurat nå.
Jason McCann.
Øynene hans glir rundt i rommet. Han studerer veggene og møblene i gangen. Akkurat nå angrer jeg på at det ikke er mer ryddig her.
Så får han øye på meg her jeg står, målløs på det nederste trappetrinnet.
"Kelsey" hilser Jason. Det lille gliset hans lurer i munnviken når han nikker kort til meg. De mørke øynene hans studerer meg varsomt.
Akkurat da kommer mamma ut fra kjøkkenet. "Kjenner dere hverandre?" Spør mamma begeistret og går mot Jason, mens hun lar blikket gli mellom oss.
"Vi har snakket et par ganger ja" informerer Jason og blunker nesten umerkbart til meg, sånn at verken mamma eller Daniel legger merke til det.
Jeg bare fortsetter å stå helt stille, ute av stand til å røre meg.
"Neimen så koselig!" Kvitrer mamma og rekker ut hånden mot Jason.
"Jeg er Lisa, moren i huset" ler mamma og ser bedårende på Jason. Hvorfor må hun oppføre seg så merkelig nå da.
"Jason" sier Jason, og nikker pålitelig. Jeg må bite meg i tunga for å ikke le eller snøfte eller noe. Dette er ikke den Jason'en jeg er vandt til. Ikke i det hele tatt.
"Så koselig" hviner mamma og ser oppspilt mot meg.
"Mamma, vi må faktisk jobbe på prosjektet nå" sukker Daniel, og går mot meg, som fortsatt står i trappen. Jeg kan se på han at han begynner å bli flau.
Mamma er nemlig en sånn typisk mamma som når som helst nå kan finne på å løpe og hente familiealbumene fra da vi var små og vise de til Jason. Og det vil vi ikke ha noe av.
"Åja ja, selvfølgelig" sier mamma. "Jeg og Kelsey skal ikke forstyrre dere" forsikrer hun, før hun svinser inn på kjøkkenet igjen.
Daniel stønner irritert, før han presser seg forbi meg og går opp trappa.
Det er nå jeg legger merke til at jeg bare har stirrer på Jason hele tiden. Gliset lurer fortsatt i munnviken hans, og han studerer meg med blikket. Øynene hans finner mine, og han holder blikket mitt. Jeg kjenner varmen spre seg i kinnene når han begynner å gå mot meg. De slitte buksene sitter perfekt på de veltrente bena hans, og en en mørk t-skjorte dekker overkroppen. Jeg klarer ikke å ikke lengte etter hendene hans på hoftene mine. Armene hans virker så betryggende og beroligende.
Den velkjente duften av Jason slår meg i ansiktet idet han passerer meg. En blanding av en skikkelig god manneparfyme og peppermynte.
"Kelsey! Du blir nede" roper Daniel fra toppen av trappa.
"Jada" roper jeg surt tilbake. Som om jeg hadde tenkt å henge med dem, hah! Aldri.
Plutselig kiler det i nakken, og det tar ikke lang tid før jeg innser at det er Jasons pust.
"Moren din har rett. Vi vil ikke ha noe som kan ta fra oss oppmerksomheten mens vi konsentrerer oss" sier han inn i øret mitt.
Så snur han seg og går oppover. Og jeg sverger på at jeg kjente hånden hans liksom tilfeldigvis streife rumpa mi.
Men jeg klarer ikke la være å skjule smilet mitt. Det er faktisk andre gang at Jason kaller meg distraherende. På en god måte, tror jeg.
Idet Jason har nådd toppen av trappa og forsvunnet inn på Daniels rom, stikker mamma hodet ut av kjøkkenet.
Hun ser oppspilt på meg og former ordet 'hot' med leppene, mens hun peker energisk mot trappa bak meg der Jason nettopp sto.
"Stopp" flirer jeg, men jeg kan kjenne at jeg rødmer. Mamma bare fniser, før hun forsvinner bak veggen igjen.
Mamma altså. Hvor klein går det an å bli egentlig?
Og med Jason i overetasjen, og en irriterende mor på kjøkkenet, er det ikke mye for meg å gjøre, så jeg subber ut på stua for å se på Netflix.
~*~*~*~
Etter omtrent fire episoder av Gossip Girl, tvang mamma meg opp på rommet for å gjøre lekser.
Jeg sitter i den hvite kontorstolen min og prøver å konsentrere meg om noe matte, men alt jeg klarer å tenke på er at Jason er på rommet rett over gangen.
Okay Kelsey. Konse nå.
6(x+7b) - (5-6)(3+b) =
Jeg ser oppgitt ned på stykket jeg har skrevet i boka. Når i mitt liv kommer jeg til å få bruk for dette? Aldri.
Okay det er nesten helt umulig å konsentrere seg. Jeg smeller igjen mattebøkene og sukker oppgitt.
Hvorfor skjer dette med meg?
Jeg reiser meg opp fra stolen og drar fingrene gjennom det blonde håret mitt.
"Fint rom"
Jeg spinner rundt, og får øye på Jason i døråpningen. Han står lent inntil dørkarmen, med hodet på skakke.
"Hva gjør du her?" Spør jeg og rynker på øyenbrynene.
"Dopause" svarer Jason enkelt, før han trer inn i rommet og lukker døren etter seg. Hjertet mitt begynner umiddelbart å banke fortere, jo nærmere han kommer.
Han lar øynene glir over møblene mine og alle bildene jeg har på veggen, før han til slutt setter seg på sengen min.
Jeg ser skeptisk på han. Pønsker han på noe nå? Han virker liksom så rolig, og ikke helt lik seg selv.
Plutselig roper mamma nedenfra. Jeg ser fra Jason til døra, uten å vite helt hva jeg skal gjøre. Hvis jeg går og han fortsatt er her, kommer han helt klart til å finne på noe.
"Slapp av, søta. Jeg er her når du kommer tilbake" gliser Jason og legger seg ned i senga. Han legger hendene under hodet for støtte og gliser selvsikkert mot meg.
Jeg skuler på han, men går likevel ut av døra, og ned i gangen.
"Du har fått besøk" sier mamma og blunker til meg, før hun går inn i stua.
Jeg kaster et blikk mot døra. Der står ingen andre enn selveste Josh.
"Kelsey, min kjære" smiler han når han får øye på meg. Det slår meg hvor lite jeg har sett til han i det siste.
"Er du ledig for en liten prat?" Spør han og kommer mot meg.
Jeg tenker på Jason, som mest sannsynlig fortsatt er på rommet mitt.
"Hvis det går fort. Jeg gjør lekser skjønner du" forklarer jeg og Josh nikker forståelsesfullt.
"Jeg kom bare for å si at grunnen til at du ikke har sett mye til meg de siste dagene, er fordi en sykdom overtok kroppen min. Jeg har vært sengeliggende" informerer Josh. Jeg nikker, og later som om jeg syns synd på han.
"Det var leit å høre" sier jeg.
"Takk for omtanken" smiler han. "Også kom jeg egentlig bare for å se om du har det bra"
"Aldri følt meg bedre" sier jeg, og begynner å bli utålmodig. Han pleier å være ganske pratsom.
"Men jeg antar at lekser er viktig for deg, unge dame. Du har forventinger å leve opp til" sier Josh og begynner å gå baklengs mot døra.
"Takk for at jeg fikk låne litt av din dyrebare tid" sier Josh og tar hånden min som han pleier, før han kysser den lett. Så snur han seg og går majestetisk ut av døra.
Okei...
At han gidder å komme til meg, for å si sånn tre setninger, også gå igjen, skjønner jeg virkelig ikke.
Jeg rynker på nesa, før jeg løper opp trappen igjen og forter meg inn på rommet.
Jason ligger ikke lenger i sengen min. Jeg snur meg mot den andre siden av rommet, og der står han. Heldigvis.
"Hva driver du med?" Spør jeg og går mot han. Han står ved klesskapet mitt.
Han snur seg mot meg med et glis i ansiktet. I hendene holder han noe rosa, og det tar ikke lang tid før jeg innser hva det er. Undertøy.
"Gi meg det" hveser jeg og snapper det ut av hånden hans. Jeg kjenner at jeg rødmer kraftig, men Jason ser ut til å more seg.
Jeg går fra han i kanskje fem minutter, og allerede har han begynt å snoke i skapene mine. Og tar jeg ikke helt feil, visste han nøyaktig hva han lette etter.
"Hadde likt å se deg i det der" gliser Jason og tar tak i håndleddet mitt. Han presser meg mot veggen og lener leppene sine mot øret mitt.
"Og da mener jeg bare de" hvisker han og napper lett i øreflippen min, noe som nesten får meg til å miste kontrollen over meg selv. Jeg har så innmari lyst til å bare kysse han, men jeg klarer såvidt å røre meg.
Jason fortsetter å studere meg med blikket, og jeg stirrer på de perfekte leppene hans. Han slikker dem forsiktig, før tennene hans synker ned i underleppa. Å Gud som jeg vil at han skal legge dem mot mine.
Og lord. Hva skjer med meg?
"Jeg hadde likt å gjøre utallige ting med deg akkurat nå, men broren din lurer nok på hvor jeg blir av" sier Jason. Ordene hans får det til å gå behagelige frysninger nedover ryggen min. Stemmen hans er mørk og raspy, og jeg hårene reiser seg i nakken. Jeg kjenner et sug i magen, men får ikke ut er ord. Samtidig er jeg litt skuffet. Jeg hadde kanskje håpet på noe mer.
Jason snur seg og forsvinner ut av rommet mitt. Jeg blir stående igjen inntil veggen, med hjertet i halsen og en merkelig følelse i magen.
-------
HERREGUD SEN OPPDATERING
Jeg hadde skikkelig skrivesperre, i tillegg til mye skole, venner og alt det der, så dette var det det endte med:)
Håper dere likte det da<3
Og plis VOTE&COMMENT for det gjør meg alltid så sykt glaaa:)))