Når jeg kommer hjem den ettermiddagen er jeg bare veldig sliten. De siste timene gikk uhyre sakte, og det var nesten ikke til å holde ut.
Når jeg elendig tramper inn døra hjemme er det så vidt jeg klarer å holde meg oppe på bena.
Jeg slenger sekken min i bakken og sleper meg selv inn på sofaen, og der blir jeg liggende.
"Hei Kelsey" smiler mamma og popper hodet sitt inn åpningen til stua. Hun studerer meg med blikket noen sekunder, før et bekymret utrykk overtar ansiktet hennes.
"Nei men, går det bra med deg?" Spør hun og kommer bort til meg.
Tinningen min har enda ikke rukket å bli så ille, men det er et rødt merke der og det gjør vondt.
Jeg setter meg opp, og mamma setter seg ned ved siden av meg.
Hun vrir ansiktet mitt mot seg og ser nøye på meg.
"Hva har skjedd?" Spør hun bekymret og ser meg inn i øynene.
"Ingenting" stønner jeg irritert og vrir hodet mitt ut av grepet hennes.
"Ikke lyv til meg" sier mamma med streng tone.
"Olivia kastet en ball på meg i friminuttet, det var ikke med vilje da" lyver jeg, og prøver å ikke overbevisende.
Mamma sukker og reiser seg opp.
"Jeg vet du lyver, men jeg skal late som fordi jeg skjønner du ikke kommer til å snakke mer om det, og fordi jeg er..." Mamma veiver med hånden for at jeg skal fullføre setningen.
"Verdens kuleste mamma" sukker jeg og himler med øynene.
Mamma klapper meg fornøyd på hodet, før hun går mot kjøkkenet.
"Men du?" Sier plutselig mamma og snur seg mot meg igjen.
"Hva?" Mumler jeg, og legger meg ned på sofaen igjen og lukker øynene.
Mamma svarer ikke. Jeg åpner øynene igjen og stirrer opp på henne. Hun ser ned på meg med triste øyne.
"Pappa måtte dra tidligere enn planlagt" sier mamma stille.
Jeg setter meg opp med én gang og stirrer forskrekket på henne. Pulsen min stiger, og jeg kjenner skuffelsen herje i kroppen.
"Hva?" Spør jeg hest.
Mammas øyne er fortsatt triste når hun kommer mot meg igjen.
"Det var krise, han måtte dra"
Forklarer hun.
Jeg kjenner tårene presse på bak øynene, og jeg merker at jeg nesten blir litt sint.
Hvorfor må sånne ting alltid skje med meg? En av de få gangene jeg endelig får se han, må han dra tidligere vekk igjen? De fleste tar det å ha en pappa hjemme det meste av tiden som en selvfølge, men sånn er det ikke for meg. Når pappa er her er jeg liksom ekstra glad. Jeg tror ikke man skjønner hvordan det er med mindre man har det sånn selv. Jeg er bare veldig takknemlig for at han ikke er død, og at jeg faktisk får se ham innimellom.
"Åh" sier jeg bare. Jeg er tørr i halsen og føler meg plutselig litt kvalm.
Jeg merker at øynene bare blir våtere og våtere, og jeg blunker fort for å prøve å stoppe det.
"Jenta mi" trøster mamma og setter deg ned ved siden av meg. Hun slår armene rundt meg og begynner å vugge oss frem og tilbake.
Og der går grensa. Jeg gir fra meg et lite hulk, før tårene triller nedover kinnene mine. Mamma klemmer meg enda mer inntil henne, og jeg fortsetter å gråte.
Jeg gråter fordi pappa måtte dra. Fordi jeg gruer meg til å savne han. Og når jeg først er i gang gråter jeg også litt fordi Mindy slo meg. Det er liksom noe ved å sitte her sammen med mamma. Jeg føler meg liksom litt liten igjen.
Og jeg vil ikke innrømme det for meg selv, men jeg tror at jeg også gråter litt fordi jeg skjønner at jeg ikke kan få Jason.
"Kelsey, det går bra" sier mamma mildt. "Det er helt greit å gråte. Man har lov til å syns ting blir dumt her i verden, men bare husk at ingen vil deg noe vondt"
De milde ordene til mamma roer meg ned litt, og vi blir sittende noen minutter i stillhet. Mamma fortsetter å vugge oss frem og tilbake, og jeg kjenner at jeg allerede savner pappa litt. Jeg vet ikke engang hvor han skal. Daniel er ikke hjemme, og det er helt stille.
Bare de små, gjevnlige snufser mine kan høres.
~•~•~
"Natta Daniel!" Roper jeg mot soveromsdøra hans. Klokka er omtrent halv elleve, og jeg har på den valige rosa silkeshortsen og den hvite singleten.
"Natta" mumler han uinteressert tilbake. Jeg himler med øynene.
Alltid like hyggelig og glad.
"Glad i deg!" Kvitrer jeg og hopper inn på rommet hans. Jeg gjør det mest for å irritere han.
"Jada, sikkert" mumler han og løfter ikke engang blikket fra skriveboken sin. Han sitter i sengen sin med bøker strødd utover.
"Hva er det med deg?" Spør jeg fornærmet og legger armene i kors over brystet.
"Jeg gjør lekser, for faen! Ha deg ut!" Stønner han irritert og ser opp på meg.
Jeg himler med øynene igjen, men går mot døra. Han er dum som gjør lekser nå, når han er trøtt.
Selv om jeg må innrømme at jeg ofte ender opp med å gjøre lekser i siste liten selv.
"Snill du er" mumler jeg sarkastisk, før jeg smeller igjen døra hans.
Jeg tasser inn på rommet med Crusty etter meg, og lukker døren min bak meg.
Jeg hopper opp i senga og klapper på madrassen ved siden av meg som tegn for Crusty til å legge seg der.
Han hopper med glede opp og legger seg til rette ved siden av meg.
"Vi klarer oss, eller hva?" Mumler jeg inn i den myke pelsen hans.
"Når pappa ikke er her får du være mannen i huset" fortsetter jeg og stryker han lett over den rødlige pelsen.
"For Daniel er helt klart ikke kvalifisert som mann" snøfter jeg og sender et stygt blikk i retning døra, selv om han har rom over gangen.
Crusty gir fra seg en fornøyd lyd, før han lukker øynene og pusten hans blir jevnere.
Jeg har alltid likt å ligge sånn og snakke med Crusty. Han er så beroligende og han er den beste i verden til å holde på hemmeligheter. Han er der alltid for meg, og jeg kan ikke se for meg et liv uten han. Hvem kan vel se for seg et liv uten sin beste venn?
Plutselig merker jeg noe hardt under puta. Jeg setter meg forvirret opp og skyver hånden under den. Fingrene mine treffer en liten boks, og jeg drar den ut.
I hånden holder jeg en liten, svart eske. Jeg åpner forsiktig lokket og gisper av synet.
Et nydelig, glinsende smykke ligger pent nede i boksen. Jeg tar det forsiktig opp og studerer det.
Det har et gullhjerte hengende på seg. To ord er inngravert på det, og jeg kniper igjen øynene for å lese hva det står.
"Jenta mi"
Hjertet mitt varmes opp, og jeg skjønner hvem det er fra.
I bunnen av esken ligger det en liten papirlapp. Jeg tar den opp og bretter den ut.
"Kjære Kelsey.
Jeg er så lei for at jeg ikke fikk sagt hadet, men du vet at jeg elsker deg.
Smykket fikk jeg laget spesielt til deg. Det er laget av et spesielt materiale fra Peru, visstnok veldig dyrebart, for en veldig spesiell og dyrebar jente. Jeg vil du skal vite at jeg alltid tenker på deg, uansett hvor mange mil som er mellom oss.
Til neste gang vi ses,
Jeg elsker deg
- pappa
En varm tåre triller ned kinnet mitt.
Han har aldri gjort noe som dette før. Jeg blir helt rørt av hva han gjør for oss, og jeg angrer plutselig på alle de gangene jeg har vært sur på han. Jeg skulle så veldig gjerne ønske han kunne være hjemme hver dag.
Jeg legger smykket pent tilbake i esken, og putter forsiktig på lokket.
Så legger jeg med ned igjen og legger armene rundt Crusty.
"God natt, Crusty" hvisker jeg, og lukker øynene. Det tar ikke lang tid før jeg sovner, med et lite smil om munnen.
~•~•
Aww:)
Bare 15 dager til Justins nye singel; What do you mean?! Halvveis i nedtellingen, jeg klarer ikke venteeeeee!!
Sommerferien er snart over JEG ER IKKE KLAR I DET HELE TATT!!! Huff! Denne sommeren har et kald og irriterende, men likevel!!
Hvordan er livet ellers for dere? Hvis vi ser bort i fra at det snart er skole...
Jaja, vær så snill å VOTE&COMMENT så blir slutten av ferien enda bedre;) <3<3<3