Kelseys pov
Jeg kan ikke si annet enn at jeg er forvirra. Veldig forvirra.
Jason må virkelig ha hatt litt av en barndom, i og med at han nå bor sammen med de andre guttene i et hus alene, og at han ble så irritert hver gang noen snakket om stefaren hans.
Og jeg var helt sikker på at han skulle slå meg for at jeg spurte om det, men alt han gjorde var å stryke meg på kinnet. Det var nesten som om han brydde seg om meg. Det virker veldig ulikt han egentlig, og for å være helt ærlig tror jeg ikke han stryker alle jenter på kinnet på den måten.
Eller kanskje det bare er enda ett av de skitne triksene han bruker til å få jentene til å falle for seg som fluer. Det må det være, for hva er det som er så spesielt med meg?
Men noe sier meg at dette var annerledes. Det tomme blikket hans hadde ingen følelser, ikke sinne, ikke glede, ingenting. Han var liksom så fjern, og virket så harmløs.
Kanskje Jason bare er en helt vanlig gutt som alle andre, med en tøff barndom som har gjort at han er som han er? Jeg kjenner en trang til å finne ut mer om han. En voldsom trang til å være i nærheten av ham.
Jeg vet det høres helt rart ut, men det var liksom noe litt betryggende ved å ha ham så nærme meg. Den varme pusten hans mot huden min, de store hendene hans på hoftene mine.
For hvem er det jeg prøver å lure? Jason har en tiltrekkende kraft på meg og jeg kan ikke nekte for det.
Jeg har nektet for det lenge, men etter det som skjedde i dag klarer jeg ikke å slutte å tenke på ham.
Midt oppi alle disse tankene er det ganske vanskelig å konsentrere seg om hva Bonnie prøver å forklare Elena i en episode av The Vampire Diaries, så jeg setter på pause og legger meg ned på senga.
"Kelsey, kjære!" Roper mamma fra kjøkkenet. Med er sukk slenger jeg bena ned fra senga og subber ut i gangen.
Klokka er snart ni tror jeg, og jeg har bare sett på Netflix i hele ettermiddag. Ikke at jeg klager, for Netflix is mah bae.
Jeg så ikke noe til Olivia eller Nicole etter lunsjen i dag, så jeg har ikke snakket med dem om det som skjedde. De lurer sikkert fælt, men akkurat nå orker jeg ikke å bry meg med å ringe dem.
"Hva er det?" Mumler jeg en smule irritert, og subber mot trappa.
"Du har fått besøk!" Kvitrer mamma.
Jeg lyser opp litt og lurer på hvem det kan være. Jeg spretter ned trappa og får øye på Josh.
Med en gang jeg ser han stopper jeg og skotter bort på mamma. Mamma bare trekker på skuldrene, før hun sender meg et lurt blikk og forsvinner inn på kjøkkenet.
"Hei?" Sier jeg en smule forvirret. Jeg skjønner ikke hva han gjør her nå.
Jo, jeg er vandt til at han kommer, men ikke så sent.
"Kan vi snakke?" Sier han bare. Jeg gransker han med blikket, og nikker sakte. Håret hans er som vanlig gredd bakover, men han har skiftet siden skolen. Han har nå på seg en mørkebrun bukse og en hvit skjorte.
Han åpner døra bak seg og går ut, og jeg følger etter. Så lukker han den bak seg og blir stående. Et kjølig vinddrag feier over oss, og jeg trekker den grå cardiganen tettere rundt meg.
"Det tar ikke lang tid" forsikrer Josh og jeg nikker kort.
"Jeg ville bare takke for din heroiske innsats i dag" sier Josh og blir en anelse rødere i kinnene.
"Ikke noe problem" sier jeg, og smiler litt.
"Jeg hadde aldri forventet det" fortsetter han. "Hvordan skal jeg noen gang få gjort opp for din heltemodige gest?"
Jeg må anstrenge meg for ikke å le, for han snakker så gammeldags, men jeg klarer å la være for jeg vet at han mener dette helt alvorlig og det er sånn han snakker.
Og han har nok gjort nok for meg som det er. Alle de gangene han har kjøpt meg blomster eller kort, og sjokolade på valentinsdagene.
"Du trenger ikke gjøre noe" sier jeg og prøver å virke motiverende. "Etter alt det du har gjort for meg, skulle dette bare mangle"
"Er du sikker? For-"
"Det går fint" avbryter jeg. Jeg har egentlig lyst til å komme meg inn igjen, så jeg kan fortsette å se på Netflix.
Ansiktet hans lyser opp og han ser på meg med takknemlige øyne.
"Du reddet meg virkelig, min engel" sier han, og tar tak i hånden min.
"Men hvorfor ville han ha gjort dette mot deg?" Spør jeg og stirrer ned på hånden min.
Josh trekker på skuldrene, men noe sier meg at det er en grunn.
Men så blir Josh plutselig alvorlig i uttrykket.
"Skadet han deg?" Spør han og klemmer litt rundt hånden min.
Med en gang han spør tenker jeg tilbake på det. Han gjorde faktisk det motsatte.
Jeg bare rister på hodet mot Josh, tar til meg hånden igjen og skyver begge hendene ned i lommene på buksa. Liksom hinter han til at det er litt kaldt her ute.
"Du burde kanskje ikke snakke så mye om stefaren hans. Han liksom-"
"Hvordan vet du om stefaren hans?" Spør jeg brått, og litt skarpere enn jeg hadde tenkt.
Josh ser på meg med bekymrede øyne. "Det er en lang historie" mumler han. "Det er sent og-"
"Jeg har tid" sier jeg bestemt og legger armene i kors.
"Men ikke jeg. Jeg skulle gjerne blitt her og konversert med deg, men jeg må snart legge meg" sier han, en anelse stressa i stemmen.
Jeg himler meg øynene og snur meg mot døra. Noe sier meg plutselig at Josh og Jason har en eller annen from for bakgrunn som få vet om.
Men jeg vil finne ut mer. Hvis det i det hele tatt er noe å finne ut mer om.
"Ha en fortryllende natt" sier Josh.
Jeg svarer ikke. Jeg bare snur meg og ser han gå ned oppkjørselen med raske skritt.
~•~•~•~
"Den amerikanske revolusjonen, elever! Det er noe unikt. Jeg skal lære dere om hvordan amerikanerne dannet såkalte kolonier og hvordan de lagde opprør mot engelskmennene!" forklarer Ms. Felson.
Det mørke håret hennes er satt opp i en hestehale, og de brune øynene hennes ser fornøyd utover klassen. De trange jeansene hennes og den rosa toppen sitter perfekt på henne, og det er umulig å ikke legge merke til hvordan alle guttene stirrer på henne.
Jeg har ikke noe i mot henne. Så langt. Dette er tross alt min første samfunnsfag time med Ms. Felson. Men hun virker ganske uskyldig, og jeg syns nesten litt synd på henne. Hun tror virkelig vi er interesserte alle sammen, men i virkeligheten er det nok noe helt annet som har fanget guttenes oppmerksomhet.
Det er onsdag, og siste time før lunsj. Sola steker gjennom vinduet, og alle lengter etter å komme ut av dette klamme rommet. Samfunnsfag er ikke akkurat favorittfaget mitt heller. Jeg foretrekker lunsj.
Jeg har lagt merke til at Alex har denne klassen sammen med meg. Jeg kan nesten føle blikket hans i nakken, og jeg vet at han stirrer på meg. Det er ganske ubehagelig egentlig, for hver gang jeg snur meg ser han vekk og later som ingen ting.
"Noen som vet hvem som styrte Storbritannia på den tiden?" Spør Ms. Felson.
Noen rekker opp hånda, men jeg klarer ikke å følge med. Alt jeg tenker på er at Alex glor på meg.
Burde jeg si det til Olivia? Hun kommer sikkert ikke til å tro at han mener noe med det, men likevel.
Endelig blir timen ferdig, og jeg pakker sammen tingene mine, før jeg går ut av det varme klasserommet. Den klamme augustluften får luften inne til å bli nesten uutholdelig.
Jeg skynder meg ned til kantina og åpner døra. Støynivået er vanlig og jeg ser ingen tegn til Jason eller de andre guttene.
Jeg myser etter Olivia eller Nicole, og etter en stund får jeg øye på dem. Jeg går bort til kantinedisken og får utdelt maten min når det blir min tur.
En klatt med potetmos og noen kjøttboller ved siden av. Kunne vært verre.
Jeg går bort til Olivia og Nicole, og dumper ned på benken ovenfor dem.
"Hei" mumler jeg og stapper en kjøttbolle i munnen. Jeg avbryter dem midt i en samtale, men det så ikke ut til å være så viktig, for de smiler bredt til meg.
"Går det bra med deg?" Spør Olivia.
Jeg nikker til svar og svelger kjøttbollen.
"Hva skjedde i går? Han skadet deg ikke?" Spør Olivia og ser seg mistenksomt rundt.
"Nei" sier jeg og tar litt potetmos på gaffelen.
"Men hva skjedde egentlig? Vi så deg ikke etterpå, du ble bare borte" sier Nicole og ser bekymret på meg.
Jeg forteller alt. Nesten. Jeg lar være å nevne noe om stefaren hans, og at det hisset han opp sånn.
Jeg forteller at han holdt på å banke Josh, men at han lot være når han så meg, og at han oppførte seg så rart etterpå.
"Det høres ikke akkurat ut som Jason" innrømmer Olivia og rister svakt på hodet. "Altså det med at han holdt på å banke opp Josh høres ikke unaturlig ut, men han har jo som regel en grunn da"
"Ja det er nettop det! Jeg tror de skjuler noe" sier jeg lavt.
"Hvorfor tror du det?" Spør Olivia, ikke helt overbevist.
"Hvorfor skal Jason, skolens største badass ha en hemmelighet med Josh, nørden over alle nørder?" Fortsetter hun.
"Det er det jeg også lurer på" svarer jeg.
----
Nytt kapittel folkz!
Jeg vet det er litt sen oppdatering, men det er jo sommerferie og jeg er mye ute og gjør andre ting, så da blir det litt lite tid til dette:( men jeg prøver så godt jeg kan<3
Tror dere det er noe mellom Jason og Josh?
Hmmm, ja nå kan dere lure;)
Og tusen takk for 4k reads! Det betyr såååå mye!<3<3
Som alltid: VOTE&COMMENT så blir jeg veldigsuperduper glaaaad:)