Noveller og korte tekster

En ensom natt

Hun ser mot de mange stjernene gjennom vinduet. De skinte sterkt som små lys langt der oppe. Nydelige var de. Søsteren pleide å fortelle om hvordan hver eneste stjerne så ned på henne. Holdt henne trygg fra alle farer, som skytsengler.

Mint plasserer håndflaten sin på vinduet og innbiller seg at på den andre siden står søsteren med hånden sin presset mot hennes.

 Den vakre søsteren med sitt hvite hår som skinte av lyset til månen og alle stjernene oppenfra der. Blikket hennes vennlig og eventyrlystent. Hennes smil beroligende og velkomment. Søsteren som lærte henne så mye. Triks til å takle mobbere, råd når hun trengte det og hvordan hun spilte gitar.

Gitaren står der fortsatt i hjørnet. Mint fikk aldri lært seg ferdig sangen. Sangen hun og søsteren skulle spille på skolekonserten. Det var bare en uke til. De skulle spille sammen på scenen og imponere alle. Det skulle være dagen hun viste hva hun virkelig kan, at hun ikke var ingenting, som de pleide å si.

 Mint tviholder på den lille teddybjørnen og møter blikket til søsteren gjennom vinduet. Ber om at hun skal komme tilbake. Men det eneste søsteren kan er å smile. Hun vinker til Mint før hun forsvinner inn i natten. Mint prøver å strekke seg etter henne, men vinduet står i veien. Hun ser bare den skikkelsen av søsteren som forsvinner i mørket. Hun vil ikke miste henne. Vil ikke at hun skal dra fra henne igjen. Søsteren er alt hun har. 

Mint åpner vinduet og hopper ut. De bare føttene hennes treffer det våte gresset, det er flere minusgrader, men hun merker det ikke. Det eneste Mint tenker på er å få tak i søsteren. Kjenne den varmen fra hennes ord og klemmer. Klemme rundt henne og gråte på skulderen hennes. Hun vil bare kjenne den varmen igjen. Varmen hun har savnet så mye. 

 Mint løper gjennom mørke. Foran henne skimter hun den hvite skikkelsen løpe foran henne.

"Vent," roper hun gjennom mørke. Ingen svar. Skikkelsen av søsteren hennes fortsetter bare å løpe uten stopp. Vinden får håret hennes til å fly i luften. Hun ser ut som en engel der hun løper. 

Mint setter opp farten. Hun ser den hvite skikkelsen forsvinne rundt et hjørne. Mint følger etter. Hun løper rundt hjørnet og forventer å møte søsteren sitt vennlige fjes, men det er bare mørke. Den hvite skikkelsen er borte. Hun er forlatt midt i skogen, barfot med bare en tynn hvit nattkjole på seg. 

Alene. Igjen. Tårene kommer som en strøm nedover hennes kalde kinn. Hun holder godt rundt teddybjørnen og ser opp på stjernene som skinner ned på henne.

 "Hvorfor beskyttet dere ikke henne også," hvisker hun.