Noveller og korte tekster

En ødelagt båt (i relasjon til Teddy historien)

Elven beveger seg i takt med vinden, de går i harmoni med hverandre. Hånden min føler kulden fra den kalde temperaturen i vannet. Det er i begynnelsen av vår. Blomstene kommer sakte opp av jorda for å gi farge til det vi så som grått. Dagen våren passerer og sommeren tar over vil jeg gjemme meg i den dypeste kroken jeg finner. Så langt inn i skyggen jeg kommer. Solen skinner for å minne meg på følelsen av å være ensom. Den skinner meg rett i øynene, som om den prøvde å minne meg på hva som var mistet i sommeren. Rødt hår som flammer og et smil som skinner mer enn solen kunne noen gang. Samme elv hun en gang svømte i. Et redningsforsøk for en liten bamse. Vinden blåste, regnet pøste, og hun klatret opp av elven klissvåt og kald. Med et stolt smil og en liten gammel bamse i hånden.

Dager og år gikk slik vår ble til høst. Livet føltes mørkt, men vi gravde oss opp fra de dypeste graver. Vi drakk te hos Eros når dager ble mørke, og danset i regnet når ingenting annet kunne gjøres. Det føltes ok. Hvis begge aldri holdt slapp taket av hverandre ville båten aldri velte, selv når stormene var på det verste. Til en sommerdag. Solen skinte, barn løpte rundt og badet mens vannet var fortsatt varmt. Slik en solskinnsrik dag. En dag hvor vinden var rolig, og varmen omfavnet oss, var stormen på sitt værste hos deg. Bølgene slo hardt i båten, og du holdt deg fast det beste du kunne. Men en bølge så stor den omfavnet båten, var den bølgen som til slutt tok deg fra meg.

Jeg var sint, rasende. Eller jeg ville være det. Selv om jeg forsto. Jeg forsto at vi ikke kunne alltid unngå hver eneste bølge. At denne gangen var det ikke bare å holde seg fast det beste man kunne. Båten hadde veltet og du sank til slutt så langt ned til bunnen at ingenting kunne redde deg lenger. Ingen greide å dykke ned til de dypeste vann for å redde noen som ikke lenger kjempet for luften på overflaten. Du ga opp, og det var ingenting som kunne redde deg lenger.

Hånden føles numb nå. Kulden jeg en gang følte har forlatt meg. Forsiktig tar jeg hånden min ut av vannet. Et lite sjokk farer gjennom hånden i det den forlater vannet. Fjeset mitt føles vått. Det smaker salt fra tårene mine. Pusten min er borte, blokkert av en usynlig klump i halsen. En hånd farget i svart med små klør rekker ut mot meg. Den ujevne overflaten føles uvanlig ut, men likevel kjent ut. Den tilhører Eros. Den to meter høye skapningen sier ingenting til meg. Jeg følger dem inn i skogen. Trærne føles større enn vanlig, de snakker høyere nå. Hvisker som noen skulle lyttet, men snakket høyt nok til at de som gikk blant dem kunne høre. Eros tar meg til hytten. Omringet av trær ligger den skjult fra dem som vil den vondt. Innenfor finnes det te gjort klar på et lite trebord. Koppen føles varm i hendene mine. Den varmer opp slik solen gjør, men følelsen er annerledes. Eros er stille. Tårene renner nedover kinnet mitt. Inn i teen. Den blir sikkert salt. Det går bra. Jeg kommer til å bli ok.