Noveller basert på sanger

How can i remember to forget?

How can I remember to forget? - Sara Paxton

So I guess it's over, there's nothing left to say. Take the ring off my finger and just call it a day. Thought we had forever, but that was yesterday. You're such a liar, wish I saw it on your face.

But you did it so well, can somebody just tell me how..?

How can I remember to forget? When my heart just won't let me. Make myself un-love you, tell me that it's not true. I know all the reasons, but I just can't believe them, and pretend we never met. How can I remember to forget?

Wish that I could hate you, so I could let you go. Wish I never met, the one I want the most. I could fill an ocean, with all the tears I've cried. Tell me you were joking, just a dream I had last night.

But I'm wide awake and, I want you so much right now.

How can I remember to forget these emotions and all the plans we made? Like we never happened, make my heart a break. I know we're clearly over but I just don't know how.. How can I remember to forget? When my heart just won't let me. Make myself un-love you, tell me that it's not true. I know all the reasons but I just can't believe them.. And pretend we never met. How can I remember to forget? Forget.. Forget.

_____________________________________________________

Vi gikk ut fra kinoen, Marcus og jeg. Dette var vår to års dag og vi hadde sett filmen "the fault in our stars". Marcus gikk ved siden av meg og holdt meg i hånden, forholdet vårt var perfekt. Før vi begynte å date hadde vi vært bestevenner, vi kunne snakke om alt.
- og det kunne vi fortsatt. Jeg kikket opp på han i det han kikket ned på meg. Han var ca ett hode høyere enn meg, perfekt? Ja.

"Jeg elsker deg, vet du det?", hvisket han og kikket meg dypt inn i øynene.

"Jeg vet det...", hvisket jeg tilbake. "...jeg elsker deg og".

Han bøyde hodet sitt så vidt og kysset meg, mykt og forsiktig.

Jeg var på vei mot bilen da han grep hånden min.

"Vi skal denne veien", sa han og smilte lurt til meg.

Han geleidet oss inn på Picasso. Jeg elsket denne restauranten. Da vi gikk inn døren var det ikke en eneste gjest der, lyset var dempet og kelnerne sto klare. De serverte oss en deilig middag. Midt i middagen reiste Marcus seg opp, han gikk rundt bordet og knelte foran meg.

"Nathalie, vil du gifte deg med meg?"

Jeg gispet, og tårer trillet nedover kinnene mine, gledestårer. Jeg prøvde å få frem et svar, men klarte ikke. Halsen var så tørr, jeg rensket stemmen og hvisket:

"Ja... JA!!"

Jeg rakte frem hånden, og han tredde på ringen, det var en stor diamant ring. Jeg studert den.

Min.... Min gifte ring. Min Marcus, for alltid.

Han kjørte meg hjem, egentlig hadde han tenkt til å overnatte, men han skulle jobbe dagen etter og måtte derfor stå opp tidlig. Jeg lå lenge i sengen å bare kikket på ringen og tenkte på Marcus. Alle minnene vi hadde sammen, alle planene. Vi skulle ta over gården til tanten hans når hun var klar for å gi den videre, vi skulle ha to barn. Helst en gutt og en jente, men om det ikke ble det spilte det ingen rolle. Vi ville elske dem uansett.

Jeg ble vekket av at mobilen ringte.

Ukjent nummer, hvem ringer så tidlig?

Jeg grep mobilen og holdt den mot øret.

"Hallo?", sa jeg med søvnig stemme.

"Hei, er det kjæresten... Forloveden til Marcus Pedersen?"

"Ja det er meg, hvem snakker jeg med?"

"Marielle, jeg er elskeren hans"

Ordene ga gjenlyd i ørene mine. "Jeg er elskeren hans"

Elskeren?! Hadde Marcus en elsker?

"Nei du må ha tatt feil, det er umu...."

"Er han høy, ca 1.85. Brune øyne. Mørke brunt hår. Kjører en mørkeblå BMW med nummeret DL 753961", avbrøt hun meg.

Hjertet mitt sank. "Ja... Ja, det er han"

"Vi har hatt et forhold de 3 siste månedene, men han endte det i går kveld. Han sa dere skulle gifte dere og derfor ikke kunne forsette. Han ville bygge et liv sammen med deg"

Jeg kunne høre at Marielle hikstet i den andre enden, men jeg klarte ikke å tenke på annet enn Marcus. Hvordan kunne han? Et forhold med henne de 3 siste MÅNEDENE?!!

"Takk for at du ringte... Jeg tar meg av det"

"Vent!"

Jeg hadde mest lyst til å bare slenge på, men ventet.

"Du vet han elsker deg?"

"Tviler"

"Nathalie, ikke gjør det slutt med han. Han elsker deg over alt. Det var alltid deg. Men jeg elsker han jeg og, så jeg godtok det"

"Farvel Marielle, og takk", sa jeg og la på.

Hjertet mitt var i tusen biter. Hvordan kunne jeg klare å glemme dette? Ja, jeg elsket han, men utroskap? Jeg så meg rundt i leiligheten, alt rundt meg minnet om han. Boken på nattbordet fikk jeg av han for 2 uker siden, armbåndet rundt håndleddet mitt, bokhyllen hadde vi montert sammen, sengen.... Jeg taklet det ikke mere, måtte ut.

Jeg gikk langs stranden og så ut mot havet. Hatet jeg han? Nei. Det var det som var problemet, hadde jeg hatet han hadde det vært lettere å gi slipp. Skulle ønske jeg aldri hadde møtt han, aldri hadde blitt kjent med han, og ikke minst, aldri lot meg forføre av det nydelige smilet. Jeg snurret på ringen... Rundt... Og rundt... Og rundt... Jeg dro den av, og kikket på skriften inni.

"Evig din. M"

Ja, veldig min ja. Jeg delte han med HENNE. Han var aldri min. Jeg knuget ringen i hånden og skulle til å kaste.

"Nathalie!!"

Jeg snudde meg rundt og så Marcus komme løpende. Skulle jeg gå, eller vente? 2 år... Vi hadde vært sammen i 2 år... Jeg ventet.

"Marielle ringte meg, jeg er så lei for det Nat, jeg skulle fortalt deg det"

"Jeg tror det er best vi går hver vår vei", sa jeg så tappert jeg kunne. Tårene truet i øyekroken hvert sekund.

"Nei Nathalie!", han kom mot meg og ville legge armene rundt meg, men jeg rygget vekk.

"Det er slutt, forstår du ikke?!", skrek jeg.

Han stod litt hjelpeløs med armene hengende ned langs siden. Hodet hans var bøyd og jeg hørte at han gråt. Han gråter.

"Jeg elsker deg", mumlet han. "Jeg elsker deg, Nathalie, du betyr alt for meg. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det, men det betydde ikke noe, og Marielle vet det. Men jeg skjønner", sa han og snudde ryggen til meg.

"Marcus...", sa jeg og tok et skritt frem. "Elsker du meg?", jeg stelte meg inntil han og så opp mot han.

"Du er alt for meg", hvisket han tilbake.

Jeg smøyg armene rundt nakken hans: "Lov meg å aldri gjøre noe sånt igjen, lover du?"

"Jeg lover"