Noveller basert på sanger

Heaven - Bryan Adams

Heaven - Bryan Adams
Baby, you're all that I want
When you're lying here in my arms
I'm finding it hard to believe
We're in heaven

Oh, thinking about all our younger years
There was only you and me
We were young and wild and free
Now nothing can take you away from me

We've been down that road before
But that's over now
You keep me coming back for more

Baby, you're all that I want
When you're lying here in my arms
I'm finding it hard to believe
We're in heaven

And love is all that I need
And I found it there in your heart
It isn't too hard to see
We're in heaven

Now nothing could change what you mean to me
There's a lot that I could say
But just hold me now
'Cause our love will light the way

Baby, you're all that I want
When you're lying here in my arms
I'm finding it hard to believe
We're in heaven

And love is all that I need
And I found it there in your heart
It isn't too hard to see
We're in heaven

Now our dreams are coming true
Through the good times and the bad
I'll be standing there by you
We're in heaven

And love is all that I need
And I found it there in your heart
It isn't too hard to see
We're in heaven

_________________________________
Alexandra sin synsvinkel:
Speilbildet mitt stirret tilbake til meg. Blikket var tomt og håret matt. Datoen var enda friskt i minne, 9/11. Det var en dato jeg aldri ville glemme, for alltid ville huske. Detaljene så tydelige at det kunne ha skjedd akkurat nå. Lukten flyvertinnen la igjen etter at hun trillet gjennom midtgangen. Etterbarberingsvannet til Danny som kilte meg i nesen og jeg husker at jeg hadde følt for å lene meg mot han og drukne i den deilige lukten. Den deilige, kjente lukten.

Jeg lukket øynene og ristet vekk tankene. 15 år. 15 år hadde gått siden den forferdelig dagen. Den dagen da terroristene hadde tatt fra meg min elskede. Mitt alt. Jeg mistet alt den dagen. Jeg mistet Danny, livslysten, håpet og barnet vårt. Vårt ufødte barn.

15 år tilbake i tid:
"Alex, har du husket passene våre?", Danny hadde et stresset uttrykk i ansiktet mens han rotet gjennom sekken sin. Han ble alltid sånn før vi skulle ut å fly, alltid stresset, alltid redd for at vi skulle ha glemt noe.

Jeg tok sekken rolig ut av hendene hans og fisket ut passene fra den lille lommen jeg hadde lagt dem i.

Danny pustet ut og smilte blekt til meg. "Hva skulle jeg gjort uten deg", sukket han og dro håret bakover.

Håret hadde grånet litt i tinningen, men alderen kledde han. Jeg så speilbildet mitt i vinduet bak han og magen struttet. Jeg var 5 måneder på vei. Vi hadde prøvd i årevis og nesten gitt opp håpet da jeg plutselig merket en forandring. I starten trodde jeg det bare var influensa, men da flere og flere av tegnene for en graviditet viste seg dro vi til legen og sjekket det. Joda, jeg var gravid. Jeg husker det vantro blikket Danny sendte meg da legen fortalte oss nyheten, hvordan ansiktet hans gikk fra overrasket til overlykkelig. Han hadde slått armene rundt meg og klemt meg så hardt at det nesten gjorde vondt i ribbeina, og han hvisket mykt i øret mitt: "vi skal bli foreldre"

Jeg måtte smile ved minnet og tok tak i hånden hans. Danny kikket opp fra arket han leste på og sendte meg et raskt smil. Gud hvor jeg elsket den mannen.