slåss for frihet

XIV

Kapittel fjorten

Jeg visste ikke en plass hvor jeg skulle, så jeg bare gikk, og håpet jeg kom dit hvor faren min ville jeg skulle ende. Jeg fortsatte bortover en grusvei, solen hadde stått midt på himmelen da jeg begynte å gå, nå var den på vei ned. Jeg hadde bestemt meg for å gå til jeg traff på et hus magefølelsen sa var det rette, jeg hadde gått forbi flere hus nå, men ingen jeg ville krysse dørstokken til. Stjernene begynte så vidt å blinke på himmelen nå, og det begynte så vidt å bli kaldere. Da så jeg det, huset jeg hadde leitet etter. Jeg gikk bort, det var halvveis oppe i skråningen på noe som ble et lite fjell av vinranker. Jeg banket på den lille tredøren, og den ble åpnet av en liten tykk dame med svart hår festet i et tørkle, hun smilte som om jeg var keiseren selv. ''Du er Alessia, hun som bekjempet tigeren, men beholdt menneskeheten sin likevel.'' Spurte hun, eller nærmest insisterte. ''Ja, de sa jeg skulle slippe ut av Colosseum om jeg bare vant den kampen, men de sa ikke hvor jeg skulle gå.'' Hun strålte. ''Theodor, vi har fått en midlertidig datter!'' Ropte hun inn i huset, og jeg smilte. Det virket litt rart, men det fikk bare være så lenge jeg hadde tak over hodet før jeg fikk ut de andre.

-

Damen som hadde åpnet døren presenterte seg som Kamille, mannen hennes het Theodor, de var litt mer kjent med hva unger som slapp ut av Colosseum pleide å gjøre, de sa de ville adoptere meg, og det virket greit for meg. De sa at de fleste av oss ikke oppsøkte foreldrene sine, fordi de følte seg sviket, jeg ville mer sagt at mamma hadde sviktet meg, mens pappa ikke kunne ha meg, så jeg fant en ny familie i Kamille, Theodor og deres datter Els. Nå var det blitt såpas seint så jeg fikk en seng og sluknet med en gang, i morgen ville de prøve å få meg inn på en vanlig skole, jeg hadde gått på skole i Colosseum, så jeg kunne fint gå i klassen jeg opprinnelig skulle ha gått i.

'' Jeg elsker deg Alessia.''

'' Jeg elsker deg og Alessandro.'' Hvisket jeg, men jeg kunne ikke se han, alt rundt meg var dunkelt belyst, litt som i kveldingen. Det var en tett tåke som omringet meg, og jeg så omrisset av trær. En skog. '' Alessandro?'' Spurte jeg, det føltes ikke som om han var nær, noe jeg hadde følt for bare noen sekunder siden. Jeg hørte et høyt brøl, fra en tiger eller en løve, jeg er ikke helt sikker på hva. Så hørte jeg et hyl, ikke lyst og jenteaktig, mørkt, som fra en mann, men fortsatt et hyl. Hårene på armen min reiste seg. Så så jeg et par øyne, svarte, i to sekunder smilte jeg. '' Alessandro.'' Tenkte jeg, men det var det ikke, de to svarte kulene bar et trist, men sint drag, og når resten av ansiktet kom fram ville jeg vært alle andre steder enn her. Leonardo. Huden hans var kritthvit, og alle sårene jeg hadde påført ham den dagen vi slåss var der, og de så ferske ut, rødt blod rant nedover ham, jeg hørte meg selv hyle, og så var alt vekke.

Min første tanke var '' Hvor er jeg?'' Men jeg kjente meg fort igjen, det var det lille rommet jeg hadde fått av Kamille og Theodor. Jeg hadde vært her i snart 3 uker, men likevel tok jeg meg selv fortsatt i å synes at navnene deres var rare, jentene i klassen min het som oftest ting som '' Abree, Anniela, Clariss og Donisha.'' Mens guttene het ting som '' Constanzo, Antonello.'' Og så videre. Jeg hadde aldri hørt noen hete Kamille, Theodor eller Els, det var vel det som gjorde de navnene så nydelige, men det drev meg til vannvidt, jeg ville vite hvo de kom fra, og hvorfor de het det. Jeg var ikke lenger forpliktet til å bli her i Italia, jeg kunne dra ut nå hvis jeg ville, og det var det jeg ville.

---------------------

Jeg har begynt å få litt skrivesperre, så om nen av dere har ideer av noe slag om dere hadde giddet å kommentere under. Jeg har et kapittel til, men det er like kort som dette, skulle gjerne hatt kapitlene litt lnger.. Jaja... Kommenter gjerne hvis du har noen ideer<3