Kapittel ⑧

142 9 5
by malinswift
by malinswift
                                    
                                              "Nei, nei det kan ikke være sant"
                          Hun hadde gått rundt sånn i flere minutter og jeg var ganske sikker på at hun hadde fått et slags nervesammenbrudd eller sjokk. 
                          Etter en stund sa hun; "K-kan jeg få litt tid f-for meg selv?" 
                          "Ehm, ja så klart. Jeg må uansett ned på biblioteket å lese litt" sa jeg og gav henne en klem.
                          •••
                          "Ååh! hvordan i alle dager skal jeg klare å lese denne boka!" sa jeg oppgitt til meg selv og dunket hodet i bordet jeg satt ved. Denne boka var helt umulig å lese.
                          Jeg hørte døren til rommet biblotekaren hadde lånt meg bli åpnet. Jeg var ganske sikker på at det var miss Eckberg, men jeg snudde meg og så en helt annen person.
                          "Hva fader er det du gjør her Bruce?" 
                          "Jeg fikk beskjed av rektor Welch om at det er meldt en sikkelig tordenstorm, og alle vet at disse rommene blir låst når det er storm" han gav meg et smil og satte seg vedsiden av meg.
                          "Sånn cirka når blir rommet låst?" Akkurat etter at jeg hadde spurt begynte stormalarmen å gå. Vinduene og døren ble automatisk dekket til og lyset ble dimmet. "Å nei, å nei, å nei. Dette, dette kan ikke skje." sa jeg nervøst. Hele kroppen min begynte å skjelve. Mine to verste frykter på en gang -tordenstorm og å bli låst inne- dette var den verste dagen i hele mitt liv.
                          "Så, så det går bra Melly vi er trygge her" beroliget Bruce meg og la en arm rundt meg.
                          "Nei! Det går ikke bra!" snerret jeg til han. Han så på meg med et forvirret blikk. "Jeg har klaustrofobi og jeg er ekstremt redd for torden" sa jeg og prøvde å slappe av, noe som ikke funket så bra.
                          Bruce holdt hardt rundt meg og strøk litt av det falmende lilla håret mitt ut av ansiktet mitt.
                          I det fjerne kunne jeg høre tordenet buldre. Jeg fór sammen og gjemte hodet mitt inntil bryset til Bruce. 
                          "Jeg har en ide" sa han, jeg så inn i de blå øynene hans og han så inn i mine. "La oss leke en spørsmåls lek" jeg så på han med et forvirret blikk så han la fort til; "for å få tankene dine et annet sted." Jeg nikket til han og ventet på at han skulle stille meg det første spørsmålet.
                          "Mellomnavn?"
                          "Anne" sa jeg, og angret i samme sekund fordi jeg ville ikke at Bruce skulle vite mellomnavnet mitt og han smilte et litt dustete smil til meg.
                          "Ditt da?" 
                          Han tenkte seg litt om før han svarte. "Leon, bursdag?"
                          "4. oktober" 
                          "7. juli, favoritt mat" 
                          "Pizza såklart"
                          "Samme her, ehm favoritt farge?" 
                          "Jeg har faktisk ikke en favoritt farge bare fordi jeg ikke klarer å velge en" sa jeg.
                          For hvert spørsmål han stilte følte jeg at frykten begynte så smått å slippe taket. Jeg følte meg trygg i armene hans.
                          "Melly? Melody?" Jeg lå med hodet mitt i fanget hans og åpnet øynene, og så rett inn i hans blå. Jeg smilte søvnig til han, og han smilte tilbake. "Eh, hvorfor ligger vi på gulvet?" spurte jeg og strakk meg.
                          "Du sovnet, og jeg tenkte det kanskje ville bli litt mer komfortabelt å ligge enn å sitte." 
                          Jeg skvatt til da jeg hørte et tordenbrak, som betydde st stormen fortsatt ikke var over. Jeg satt meg opp vedsiden av Bruce og han la armen sin rundt meg.
                          "Du er ganske søt når du sover" sa han. Jeg dyttet han i siden med albuen men han bare lo av meg.
                          "Eh, kan du stille meg et siste spørsmål, fordi det hjalp faktisk litt mot frykten min" sa jeg og så forventningsfullt opp på han.
                          Det så ut som om han tenkte veldig hardt på hva han skulle si. "Hvis jeg hadde kysset deg hva hadde du gjort da?"
                          Jeg følte at hjertet mitt begynte å banke litt fortere. "Je-jeg tror jeg ville kysset deg tilbake" sa jeg og før jeg fikk tenkt meg om var leppene hans på mine. Jeg tok armene mine og la de rundt halsen hans og han tok ansiktet mitt i hendene sine. Det føltes ut som om det eksploderte av sommerfugler i magen min, og selv om jeg hadde kysset en del gutter hadde det aldri føltes sånn som dette.
                          •••
                          "Melody Anne Reed! hvor i helsike har du vært!?" ropte Liz til meg da jeg kom inn på rommet. Øynene hennes var røde etter all gråtingen. Jeg gikk bort til henne og trakk henne inn i en klem før hun fikk sagt noe mer.
                          "Jeg har vært låst inne på et av rommene i biblioteket sammen med Bruce" sa jeg og trakk meg ut av klemmen. Øynene hennes videt seg ut da jeg sa navnet hans, det så ut som om hun nesten skulle bryte ut i latter, men hun klarte å holde det inni seg.
                          "Hvorfor var Bruce der?" 
                          "Han kom inn for å si at det kom en storm og at rommet kom til å bli låst, men akkurat idet vi skulle gå ble det låst" sa jeg og smilte for meg selv bare av tanken på navnet hans.
                          "Såå hva gjorde deree" sa hun og løftet på øyenbrynene. Og jeg fortalte henne alt sammen.