ELSK MEG for den jeg er.

2: Mørke øyne

Jeg våkna av en kjent men allikevel forferdelig lyd. Alarmen. Jeg tok på meg et lyst denimskjørt og en hvit offshouder topp med blonder. Denne dagen så også ut til å bli ganske så bra. Noe jeg har lært, er at jeg må ta en dag av gangen. Dersom det blir for vanskelig, en time av gangen og i verste fall, et minutt av gangen.
Jeg løp med matpakka i hånda med sekken foran på magen for å putte den oppi... av ren flaks rakk jeg bussen. Bussen var stappfull og kun en plass igjen... helt bakerst med bad boysa, ved siden av Noah.
«Ey babe.» prikkende, rødhet sprette seg i kinnene mine. Han lente seg mot meg for å se hva som sto på mobilen min. Jeg dro fram øreproppene for å prøve å ignorere han, noe som er vanskeligere enn man skulle tro. For fy søren!! Han er dritdigg.

Dagen gikk og jeg begynte å bli sliten av å ignorere Noah. For vanligvis var det Noah som ignorerte meg, men jeg så i sidesynet mitt at han pekte og så på meg i dag. Og det irriterte meg å ikke vite hva det var.
«Noah Jacobs. Du går til rektors kontor. NÅ!» mens Noah gikk, begynte de andre elevene å lure. «Hva hadde han gjort?!» læreren rista på hodet. Ingen så ut til å ha fått med seg hva som skjedde.
Jeg har alltid lurt litt på om Noah egentlig er så bad boy som alle tror, kanskje han bare har opplevd noen vanskelige ting.

Noah POV.
Det at Mr Marshall endelig så lappen jeg skrev til han, var en god ting. Men reaksjonen var ikke den jeg hadde tenkt. Jeg hadde skrevet om at jeg vil ha ekstratimer pga. dysleksi. Og jeg aner virkelig ikke hva sol var problemet med det. «Hei Noah, velkommen igjen.» sa rektor med en dyp sarkasme. «Hei....» jeg så ned i gulvet. Når jeg først spør om hjelp, så er det ingen som hører. Jeg skulle ønske jeg hadde et annet rykte på meg akkurat nå. «Hvorfor er jeg her?» spurte jeg. «Ånei? Du vet det ikke selv. Vel her på denne skolen tuller vi ikke på den måten.»
«Tuller?! Hadde dere vært en bra skole, så hadde dere sett at jeg faktisk vil ha hjelp. Fy FAEN. Jeg stikker.»
På vei ut av døra møtte jeg på noen. Vi stoppa rett foran hverandre. Det var Mina Haugan, en av de fineste menneskene på jorda. Øynene hennes fortalte så mye.

Mina POV.
Shit. De mørke øynene hans viste at han ikke hadde det så bra. Og jeg følte en trang til å hjelpe han. Av ren refleks tok jeg hånden min mot ansiktet hans og tok håret hans pent til side så jeg kunne se øynene hans. Han tok tak i hånden min. Vi sto der en stund, sikkert ikke så lenge som det føltes. Men det var en god stund og jeg kjente gnist gjennom hele kroppen.
«Stikk fra kjæresten min din jævla hore!»
Hørte jeg noen rope, jeg snudde meg. Josefine, så klart var det Josefine.
*klask* hun slo meg i ansiktet. Og jeg bare gikk. Fort, ut av skolen og vekk fra dette helvete av et sted. Skulle ønske jeg bare kunne resette hele dagen.

-Takk for at du leser historien min. Dette var en lang del. Yey!!😎