Jeg har alltid lurt på hva som får mennesker til å ville velge å være som alle andre. Verden hadde vært utrolig kjedelig om det ikke fantes få unike, fargerike sjeler rundt omkring i verden. Det er nettop disse menneskene som inspirerte meg til å være meg selv, gjøre det grå om til noe fargerikt. Vel, det er i tankene mine.
Lyset fra vinduene blender meg. Jeg myser og prøver å se ut vinduet fra klasserommet. Jeg kan høre snakking fra folkene i klassen min, men de bryr jeg meg ikke noe om. "Alex!". Jeg skvetter opp og ser mot der lyden kom fra. Læreren min ser på meg og ber meg følge med. Hvorfor må hun ydmyke meg på den måten? Greit at jeg ikke fulgte med, men hun kunne da i det minste vært litt mer diskrè og kommet bort til meg, så alle de andre slapp å vite at jeg ikke fulgte med. Og så kommer det jeg gruer meg til, stirring. De stirrer på meg og tenker sikkert hvor dum jeg er som ikke klarer å følge med. Jeg ser ned i pulten og later som om jeg leser i boken.
Til slutt går alle ut av klasserommet. Snakkingen og skrikingen fra gangen bygger seg på nå som alle de andre klassene kommer ut. Det er sommerferie. Det eneste jeg gleder meg til er å komme meg bort fra disse menneskene, holde meg inne hele sommerferien høres ikke så dårlig ut uansett. Selv om det er det jeg har gjort hver eneste sommer. De andre går ut med folkene sine, fester og har det gøy. Men jeg har aldri vært en av dem. Så det ender med at jeg holder meg hjemme.
