Lett å leve?

Kan jeg stole på meg selv?

Kan jeg stole på meg selv?

Jeg er helt alene hjemme. Moren min er på jobb, faren min er på jobb og jeg, jeg har ingen jobb. Den jobben mista jeg i en tragisk tid. Jeg vil på jobb, jobben jeg ikke har lengre... Jeg var 18 år da dette hendte, historien jeg nå skal fortelle. Historien forteller om en ganske så trist periode, en periode jeg helst ikke vil se tilbake på.

Det starta for et år siden. 15.november 2016. Snart skulle et nytt år i gang, og jeg skjønte at jeg måtte prøve meg fram. Jeg hadde prøvd i uendelig mange år, men fant den aldri. Kjærligheten. Så jeg bestemte meg for å søke etter noen tips på nett. *klikk* "Strever du med å finne kjærligheten? Prøv denne nettsiden her, fordi her kan du finne drømmeprinsen eller prinsessa di." Endelig tenkte jeg, endelig skulle jeg også finne den, kjærligheten. *klikk* Jeg var inne på nettsida. *klikk* Klar for å chatte med første gutt. Å som jeg gledet meg til å bli kjent med han. Kanskje han var rett type for meg? Kanskje han var framtida mi? Han spurte meg om mange ting, og det viste seg at vi hadde mye til felles. Mye mer enn hva jeg hadde trodd.

Etter en stund fikk jeg snapchat kontoen hans. Han sendte for det meste bare mørke bilder, men det gjorde meg ingenting. Hva som stod på de mørke bildene var det som betydde noe for meg. Da det hadde gått et par uker, tok jeg meg endelig mot til å spørre han om hvordan han så ut. Alt han svarte var:

«Jeg kan sende bilde av hvordan jeg ser ut, om du sender bilde av hvordan du ser ut.»

Dette kunne jeg gjøre, vi hadde jo snakket sammen i tre uker. *klikk* Der var det sendt. Håpet var at han ikke syntes at jeg var stygg eller noe. Kanskje han ikke likte hvordan jeg så ut. Jeg måtte bare håpe på det beste.

*pling*

Ny melding. Meldinga som sjokkerte meg fullstendig, meldinga jeg enda angrer på at jeg godtok.

«Litt mer intimt. Det klarer du vel?»

Jeg var redd. Redd for å miste mitt livs kjærlighet. Om jeg ikke sendte det bilde, ville han forlate meg. Gå videre til en annen jente. Det klarte jeg bare ikke... *klikk* Sendt. Bildene av de intime delene av kroppen min var sendt. Kunne aldri få de bildene tilbake. For sent å angre nå. Borte var de.

*pling*
Svar. Han sendte et bilde av seg selv. Så kjekk han var. Han hadde blå øyne, og blondt, vakkert hår. Alt var slik det skulle være. Fantastisk var han, rett og slett.

«Jenta mi, så fin du er. Akkurat passe størrelse, slik jeg liker det. Kan vi møtes snart? Hva med lørdag?»

Det var lørdag om to dager. Skulle jeg akseptere? Han var jo snill og grei, var han ikke? Han gjorde meg ikke til narr, men fremdeles følte jeg meg trua? Svare han måtte jeg jo, og et svar fikk han.

«Så klart, vi kan møtes på lørdag. Hva med klokken 18?».

Han svarte rimelig fort denne gangen.
Kom hjem til meg. Jeg bor i blokkene ved parken.

Så kom jeg plutselig på. Jeg hadde jobb på klokken 18 på lørdag. Jeg visste at om jeg spurte om fri, ville jeg helt klart fått et nei. Så jeg bestemte meg for å skulke. Ikke gå på jobben. Bare akkurat den dagen ville da ikke skade?

Lørdagen hadde kommet, og jeg var klar som et egg for å møte han. Jeg hadde kledd meg i den peneste og korteste kjolen jeg hadde. Tida var her.

*dingdong*

Jeg hørte skritt komme ned trappen, døra gikk opp, og...

Omtrent slik gikk historien. Han dro meg inn, gjorde ting jeg virkelig ikke likte. Han var heller ikke den han sa han var. Han var en gammel mann på omtrent 70 år. Ikke en ung gutt på 22. Jeg ble voldtatt av han. Det verste som noensinne hadde skjedd meg. Som noensinne kom til å skje meg. Ikke nok med det, jeg fikk sparken fra jobben også. Jeg skulket jo, noe de fant ut av.

Etter alt det fæle som hadde skjedd, fikk jeg bare mer og mer skam rundt meg. En skyldfølelse jeg ikke visste hvordan jeg skulle bli kvitt. Jeg orket ikke mer, orket ikke å leve dette forferdelige livet lenger.

Så nå bare sitter jeg er i senga mi. Alene uten noen. Har enda ikke fortalt foreldra mine det, men det er ikke så lett lenger, nå som de ikke kan se meg noe mer.