Lett å leve?

Sviket

Sviket

Husken var ledig, slik den alltid var. Likte å sitte på den i friminuttene. Jeg og min aller beste venn, Charlotte. Hun på den til høyre og jeg på den til venstre. Det var alltid så fredelig her. Selv om det var mye støy rundt oss, virket alt så stille. Bare det å sitte her å snakke med Charlotte fikk meg til å føle meg bra.

"Det nærmer seg snart sommerferie." sa Charlotte med den varme stemmen sin

Jeg pustet dypt inn

"Javisst Charlotte, snart er vi på ungdomsskolen."

"Vi har ingenting å frykte vi, Camilla, ingenting."

Ferien var iferd med å begynne, bare noen få minutter igjen. Jeg og Charlotte hadde for lenge siden planlagt hva vi skulle gjøre når ferien starta, hver eneste dag av den.
Første dag var stranddag. Jeg skulle ta på den fineste bikinien jeg eide, den som satt så pent på.
Vi gikk fort, nesten løpende til stranden. Klokka var 3, og vi hadde fått beskjed om å være hjemme til 8. Kun 5 timer. 5 timer på å bli brun, kjøpe is og bade masse.
Da vi omsider var kommet ned til stranda var det rolig. Bølgene slo inn mot stranden. Sanden føltes varm mot bena. Deilig. Sommerbrisen strøk meg over håret. Deilig. Vi satt, og vi satt... kjøpte is, badet masse og hadde det slik vi ville ha det.
Klokken nærmet seg 8. På tide å dra hjem nå. Veien hjem var slik den alltid var. Sammen med Charlotte. Fredelig og fint... og som alltid ventet vi fred og ingen fare.

Litt lenger borti gata hørte vi høy musikk. Charlotte ville bort å se hva det var for noe. Jeg ville ikke. Det turte jeg ikke.

" Kom igjen da Camilla, det er ikke farlig"

"Jeg vet ikke jeg..." skrekkslagen var jeg.. livredd for hva som kunne skje oss

Etter bedende blikk fra henne, klarte jeg ikke si nei noe mer. Nærmere gikk vi.
Det var en stor rød buss med høy musikk. Bussen sto stille, men var fremdeles i full fart. Noen av dem sto utenfor bussen, andre var inne i den. Jeg merket etterhvert av Charlotte stod ved siden av meg og digget med. Hun likte sånn type musikk, det gjorde ikke jeg. Det var mer type musikk for de populære barna.
Plutselig la en av dem merke til Charlotte og meg. Hun kom mot oss. Lukten av røyk, svette og alkohol gjorde meg kvalm. Jeg måtte snu meg rundt... noe jeg aldri skulle ha gjort.
Da jeg merket at lukten var borte snudde jeg meg tilbake igjen. Der var det ingen Charlotte å se. Hvor var hun? Ble hun dratt bak en busk, ble hun voldtatt? Ble hun tvunget med på noe.. eller verre, ble hun med inn i bussen?
Jeg måtte se. Sakte, men sikkert gikk jeg nærmere og nærmere bussen. Bussdøra var åpen, og jeg kjente en sterk lukt av alkohol og svette mennesker. Inn gikk jeg. Musikken var høy, så høy at jeg så vidt kunne høre mine egne tanker. Bussen var full av røyk og blendende lys. Der var hun, Charlotte altså. En hel gjeng var samlet rundt henne. De lo og ropte navnet hennes. Hva var det hun drev med?

"Åh hei Camilla! Kom, prøv du også!" ropte hun mot meg da hun så meg

De andre snudde seg raskt mot meg, og dro meg med inn i sirkelen. Du vil aldri tro hva Charlotte holdt på med. Der satt hun, stolt som en hane og gjorde det jeg aldri hadde sett for meg MIN bestevenn gjøre. Hun satt der, med en sigg mellom fingrene. Hun tok mange drag. Altfor mange.

"Kom, så drar vi." sa jeg beordrende til henne.

Blikket jeg ga henne fortalte hvor redd og skrekkslagen jeg var. Jeg ville hjem, nå med engang. Men hintet tok hun ikke... hvorfor?

"Slutt å vær så pyse da, Camilla, prøv du også"

Øynene hennes var røde og tårefylte. Hun var sikkert bare trøtt.

"greit"

Det var alt jeg kunne svare. Kun ett drag ville da ikke skade, sant?
Et drag ble til to, som ble til tre, som ble til mange, mange fler. Der satt vi. Røykende på noe vi ikke helt visste hva var.
Vi satt ikke så lenge. Kun 5 minutter. Men mye rakk vi på de 5 minuttene.
Da jeg kom hjem, gikk jeg inn døra, tok av meg ytter skoa, ropte inn i stua at jeg var hjemme og løp opp på badet. Da jeg stod og vasket hendene mine, så jeg noe annerledes ved meg selv. Øynene mine var røde, og tårefylte, men jeg var da ikke trøtt?

Morningen dagen etter var øynene mine fortsatt like røde. Dette var rart. Jeg bestemte meg for å søke litt på nett.

"Røde øyne" *klikk*

Jeg kunne ikke tro det. Narkotika!?!?! HASJ!!?!?!? Hadde jeg røyket hasj igår? Ånei... det kunne ikke være sant. Hvordan skulle dette gå? Hva skulle jeg gjøre? Jeg kjente sinnet mitt vokste seg større og større. Dette var BARE Charlotte sin feil! Hva skulle jeg fortelle foreldrene mine nå?
Jeg ble inne hele den dagen, sa jeg var syk. Det samme dagen etter, og dagen etter der igjen. Charlotte hadde ringt meg mange ganger, men jeg ville ikke svare. Ferien gikk helt av skinnene. Ingen av planene gikk som planlagt. Men verst av alt, j
jeg hadde mistet min aller beste vennine til rus.
Så var den der. Første dag på ungdomskolen. Den dagen gikk jeg helt alene til skolen. Uten Charlotte. Jeg var fortsatt samma gamle meg, mens Charlotte hadde fått nye venner, ny kjæreste og alt. Hun hadde blitt en dukke. Det knuste meg virkelig. Og det med rusen? Ja, det spredte hun også rundt. Rykter om meg, ikke om seg selv, selv om hun godt visste at hun selv var med på det. Hun var utrolig forandret. Jeg savnet henne masse, samtidig som jeg ikke gjorde det...
Livet gikk sin gang, bare på den vanskelige måten. Det var ingen som sa noe, de ga kun blikk. Over lang tid. Men det var nok for meg, for mer orket jeg ikke nå. Alle blikkene, sviket og ALT, var bare ikke verdt det.. JEG var ikke verdt noe som helst.

Så det endte på den hardeste måten av dem alle. Den 23.desember hoppet jeg ned fra den store brua. Det smalt i bakken, og der lå jeg. Livløs. Nå står jeg på rommet til Charlotte, med håpet om at hun snart vil se meg, selv om jeg vet at hun aldri kommer til å gjøre det.
Bare husk. Ting kan gå like langt som det gikk med meg. Og at ofte kan blikk si mer enn ord.