1 | Så var det starten...

23 3 0
                                    

17 mai 2018

Han så meg inn i øynene, "jeg elsker deg" kom det ut av han, øynene hans var helt tørre. Hvordan er det mulig? Æsj hva faen er det for noe kliss? Det er helt sjukt hvordan han kan tro at alt skal være bra nå? Herregud for en idiot. "Hvorfor i helvette bryr du deg?" var min komentar. Jeg snudde meg rundt å gikk m tårer i øynene. Helt knust kolappset jeg ned ved siden av en barnehage. Bunaden min var skitten og maskaraen min rant, jeg hørte et smell. Der var han, smalt isteen sin i bakken og slo til et skilt mens han gikk motsatt av min vei. Jeg ble redd. Han skrek "FAEN" og slo til et gjerde og sparket i bakken. Redsel var alt jeg kunne føle. Gjennom tåken i øynene mine reiste jeg meg opp og sprang bortover. Jeg tok han i skulderen og ba han om å roe seg, "Vær så snill" ba han meg, et forsiktig nei kom ut av meg og han knakk sammen og satte seg ned på bakken. Enden av armene på den mørkblå dressen hans va helt våte, og øynene var hovne. Han slo til et annet skilt, jeg dyttet til han og sa "la det gå utover meg heller" nei sa han, "slå meg, dytt meg, spark meg." nei kom det fra han igjen. Jeg dyttet han enda hardere i håp om at han skulle bli hissig, "SLÅ MEG DA!" Han snudde seg rundt og gikk...

OK OK, du forstår garantert ikke hva som skjer, så la oss gå tilbake noen måneder. Helt i starten da alt var så fint, ny forelsket og klar for et nytt forhold. Det var han, og det visste jeg. Han. Min forelskelse og min ødeleggelse, han var som en kjærlighetsdrikke og dødelig gift på samme tid.

•••••••••••••••••••••••••••••••••

Heiiii, ny bok alle sammen!! Neste kapittel kommer snart, jeg fikk skikkelig inspirasjon til å skriva denne historien! Håper dere liker den og gjerne vote&kommenter!

Loveu! :~

kiss goodbyeWhere stories live. Discover now