Med en kraftanstrengelse fikk hun revet seg løs fra Elines grep og kom seg bort til kjellerdøra, bare for å bli møtt av Nicos far som bar på omtrent ti pizza-esker.
«DA ER DET PIZZA!» ropte han over musikken og det virket som om selve rommet kom i bevegelse. Alle løp mot pizzaene og dyttet seg frem for å få tak i de med skinke på.
«Hei!» ropte Aksel, vennen til Nico. «HEI!» Han hoppet opp på et annet bord. Han hadde capsen bak frem på hodet. Aksel gikk alltid med caps. «FOLKENS!» ropte han. «Dette er Nicos hus, Nicos regler. Alle stiller seg i kø.»
Det ble en del knuffing og plutselig befant Ruth seg nesten fremst i køen. Hun fikk panikk. Hun tålte ikke hvetemel, kastet opp bare hun fikk noe av det i seg, men det var det ingen som visste, og hun torde ikke si det til noen heller.
Hun følte svette hender dytte på henne bakfra og kjente duftet av andres parfymer og deodoranter. Uten noen annen mulighet strakte hun armen frem og tok det første stykket hun så før hun skyndet seg tilbake til lenestolen og krøllet beina opp mot brystet. Til hennes store forferdelse kom Eline og satte seg på en puff ovenfor henne.
«Jeg tok med en serviett,» smilte hun. Ruth var stiv i hele kroppen «Hva er det? Skal du ikke spise?»
Rut bare nikket og tok forsiktig en bit av pizzaen. Var hun heldig rakk hun hjem før hun ble dårlig. Hun skjøv brillene lenger opp på nesen og så at Alexandra og to av venninnene hennes kom mot dem. Ruth skyndet seg å spise mer pizza så hun kunne slippe å snakke.
21.18
«Vi leker nødt eller sannhet da!»
Det var Marlene som kom med forslaget, og før Ruth visste ord av det var alle samlet i en ring på dansegulvet.
«Kom da, Ruth!» ropte Eline det hun satt inneklemt mellom Klara og Louise. Ruth ristet forsiktig på hodet og trykte seg lenger ned i stolen i et forsøk på å gjøre seg usynlig.
«Er du feig eller?» var det en av guttene som ropte. Ruth ristet på hodet igjen. Hun kom seg møysommelig opp av stolen og sank ned i ringen. Hun hadde vondt i magen.
21.33
De hadde spilt en god stund og fortsatt hadde ingen spurt Ruth om å gjøre noe som helst. Slik ville hun helst at det skulle fortsette også. Det var Aksel sin tur til å spørre. Han hadde nettopp måttet gå ut i snøen bar-beint og satt nå og klemte på de frosne tærne sine.
«Hmmm ...» mumlet han før han fikk øyekontakt med kameraten som satt ovenfor ham i sirkelen «Nico, nødt eller sannhet.» Nico behøvde ikke tenke lenge.
«Nødt,» sa han og smilte selvsikkert og strøk luggen vekk fra panna.
«Hah,» sa Aksel og lot blikket gå en runde i sirkelen. Han så ut som en ulv som så seg ut det beste byttet.
«Da må du kysse ...» Blikket hans landet på Ruth og hun følte en enorm trang til å synke ned i bakken. Hun ble varm i hele ansiktet og så ned i fanget.
«Du må kysse Ruth.» sa Aksel og smilte til Nico med et utspekulert glimt i øyet. Nico ble rød i kinnene. Ruth rødmet enda mer. Hun hadde lenge likt Nico, men hun hadde aldri drømt om at han skulle legge merke til henne, langt mindre kysse henne.
«Æh ... Jeg vet ikke ass, kyssing er liksom ikke helt min greie ...» mumlet han.
«Er du feig eller?» spurte Aksel og hevet brynene. «Er du feig, hæ? Kyss, kyss, kyss, kyss,» begynte han å messe og de andre fulgte snart etter.
«Kyss, kyss, kyss, kyss, kyss.» mumlingen gjenlød i rommet og ble mer og mer intens.
Nico fikk øyekontakt med Ruth og begynte å ake seg inn i midten av sirkelen. Ruth gjorde det samme mens hun forsiktig skottet rundt seg. Alle blikkene var som limt til henne.
«Kyss, kyss, kyss, kyss, kyss.»
Hun kom frem til midten og kjente at hjertet banket fortere. Hun var helt stiv i kroppen og strøk det tynne, musebrune håret nervøst bak ørene. Hvordan kysser man egentlig? Undret hun. Hun hadde aldri kysset noen før. Nico så raskt på henne med et merkelig utrykk i de lyse øynene før han forsiktig lente seg inn og dyttet leppene sine mot hennes. Hun kjente en rar kilende følelse i hele kroppen som om noen hadde gitt henne elektrosjokk og hun måtte konsentrere seg for ikke å skvette til.
Det var da hun kjente den sure gallesmaken i munnen. Hun sperret øyene opp og forsøkte å trekke seg unna, men det var for sent. All maten hun hadde spist hele dagen kom vellende ut av henne og landet på buksene til Nico.
Alle gispet og Ruth hørte et lavt klikk fra en mobiltelefon. Hun slo hendene for munnen og reiste seg opp. Tårene vellet i øynene.
«Herregud, jeg beklager, jeg bare ... Bare ...» Hun fullførte ikke setningen, bare løp ut, opp trappene, trev jakka fra knaggen i gangen og skyndet seg ut i vinternatten.
Hun skulle ønske det hadde vært en drøm. Skulle ønske hun kunne klype seg selv hardt i armen og våkne.
21.52
Stjernene blinket kjølig som om de lo av henne der hun fortvilet løp gatelangs mot busstasjonen. Hun bekymret seg ikke så mye over det faktum at hun før kvelden var omme ville være over alt på snapchat, instagram og andre sosiale medier, heller ikke om all baksnakkingen som ville komme, det var hun vant til.
Det hun bekymret seg over var at Nico antakelig aldri ville kaste et blikk på henne igjen.
Hun satte seg ned på den isete fortauskanten og la hodet i hendene. Alt var ødelagt.
Nødt eller Sannhet
Start from the beginning
