(skrevet til juletentamen 2016)
20.13
Ruth burde ikke ha kommet på festen. Hun ville aldri ha kommet i det hele tatt, hadde det ikke vært for at det var hjemme hos Nico.
Hun satt i et hjørne av den digre kjellerstua og forøkte å blokke ut det flimrende diskolyset og den dunkende bassen som dundret fra høyttalerne. Hun måtte kjempe for ikke å holde for ørene. De andre i klassen var ute på gulvet og danset. Jentene var i alle fall det. De fleste guttene satt rundt i rommet henslengt på diverse sofaer og drev på med telefonene sine.
Ruth hadde ikke pyntet seg. Det hadde de andre jentene, særlig Alexandra. Hun vrikket på hoftene til musikken i den rosa kjolen sin og skottet hele tiden bortover mot der Nico var.
Den blonde luggen hans falt stadig ned i panna der han satt bøyd over telefonen, han strøk den bakover med en grasiøs håndbevegelse. Han la ikke merke til Alexandra i det hele tatt. Han la ikke merke til noen andre heller, for den slags skyld.
20.26
Ruth kjente at svetten piplet frem i panna og fikk brillene til å skli sakte nedover den spisse, skjeve nesa. Når hun ikke hadde dem på så det ut som om alle fargene og menneskene fløt sammen i et fargerikt hav og hun førsøkte å se for seg at alt bare var en drøm. Hun skulle ønske det hadde vært en drøm. Skulle ønske hun kunne klype seg selv hardt i armen og våkne opp i senga si på loftet hjemme, bare ligge der og lytte til stillheten. Men hun hadde lovt Eline å bli der til i alle fall klokken elleve.
Hun husket at Eline hadde kommet hjem til henne etter skolen den dagen med et mystisk smil om munnen og en pose bak ryggen. Hun hadde prøvd å få Ruth til å bli med på festen, hadde vist henne en pen hvit kjole hun kunne få låne som sikkert ville tatt seg godt ut på alle andre jenter, bortsett fra Ruth.
«Kom igjen da!» hadde Eline mast. «Det er jo bare en pizzakveld. Du kommer til å få det kjempegøy!» Foreldrene hadde også prøvd å overtale henne.
«Kom igjen, Ruth, du er fjortis! Du må ut og leve i øyeblikket!» til slutt hadde Ruth gitt seg.
«Greit. Men,» Hun hadde holdt opp en finger. «Jeg går ikke med kjole eller pynter meg på noe annet vis.»
Nå angret hun, angret på alt, angret på at hun i det hele tatt hadde kommet. Dette var alt annet enn en pizzakveld.
20.32
Klokken elleve ja. Ruth sjekket klokken og ristet på hodet. Et idiotisk løfte å gi. Hun reiste seg sakte opp fra lenestolen hun satt i og smøg seg lydløst ut døra. Det var vidunderlig stille i trappen utenfor, musikken fra kjellerstua var bare en svak dunking, og hun følte skuldrene senke seg en smule. Hun lukket øynene og pustet dypt inn og ut et par ganger.
«Der er du jo!» var det en stemme bak henne som sa. Ruth skatt til og snudde seg. Eline stod der bak henne med et stort glis i ansiktet og rødt hår som klistret seg til pannen hennes.
«Kom! Bli med å danse da vel!» Hun tok Ruths hånd og dro henne med inn i kjellerstua igjen. Nå hadde en del av guttene også kommet ut på gulvet, men Nico satt fortsatt nedsunket i en saccosekk uten å ta noen notis av Alexandras desperate forsøk på å fange oppmerksomheten hans.
20.45
Ruth ble til slutt motvillig dratt ut på dansegulvet av Eline som tok begge hennes hender i sine og vrikket fra side til side i takt med musikken.
Shake it up,
shake it up, up, up
Ruth kjente at hjertet baket fortere og hun begynte å svette igjen. De var bare rundt tjuefem stykker på festen, men det virket som om det var nærmest femti, og Ruth følte seg trengt opp i et hjørne.
