Et eventyr

Djevelens gave

Han så ut som en Gud og visste det. Vakere brune øyne gled over følgesvennen som møtte blikket med en nesegrus beundring. Dette var nok det eneste som var som det skulle være. For han hadde ingen anelse om hvorfor han akkurat i dette øyeblikk befant seg i en dyp skog på grensen til et eller annet kongedømme i et land som vi i dag ville kalt Østerrike. Gaston grøsset innvendig av alle de små bygdene, med mennesker som etter hans mening hadde like små hjerner. For noe som måtte være hundrede gang funderte han over hva som kunne få en kjekk fremgangsrik mann som seg selv til frivillig forlate sivilisasjonen. Nærmere sakt Wien, en så praktfull by, nesten like praktfull som ham selv. Men så kjente han dragningen av noe ukjent. Han hadde sett det i drømme, slottet, skattene, ja så ikke minst et fruentimmer som nesten ga ham åndenød av opphisselse. Litt beskjemmet klemte han sammen lårene noe som fikk hesten til å sett ut i galopp. Langt om lenge fikk han stagget den flotte hingsten, med det resultat at kompanjongen braste rett inn i ham med sin egen hest. -Gud hjelpe meg for en dårlig rytter du er Willhelm. Hvordan denne runde lille mannen kunne ha et så storslagent navn var bortenfor hans fatte evne. Men på den annen side var ikke i nærheten av hans eget. Gaston, fryktet av alle menn som kjente ham, og elsket av en hver kvinne. De fyldige leppene kruset seg i et foraktelig smil. Sitt franske navn og rykte ville han ikke endre på for alt i verden. Så falt blikket på omgivelsene, hva var dette for et sted? I helvete, du har brakt oss på vill spor Willhelm. Følgesvennen så forvirret rundt seg. -Beklager herre.... Månelyset viste en bred sti gjennom villnisset. Gaston ristet på hodet så det myket sorte håret falt ned i pannen. Ingen parykk her nei. Hvorfor skulle han gjemme det tykke franske håret under noe slikt. Med en galant bevegelse ledet han dem inn på stien. Han bare visste at den ville føre dem rett.

Solen skinte så det blinket i takene til husene som lå ved foten av et praktfullt slott. Det var hans og bare hans, nevene strammet seg rundt tøylene og fikk hesten til å danse under ham. Drømmene hadde avslørt en fiende, et stygt udyr som sto mellom ham og det som var hans. Her måtte han gå varlig til verks forsto han. De sporet hestene og fortsatte på den brede stien som førte opp mot landsbyen. Det var noe litt diffust og skimrende over det hele. Men Gaston ristet av seg den merkelige følelsen i det de kom inn på hoved veien. – Hvor er alle menneskene, undret Willhelm usikkert. Gaston lette med blikket mellom husene, men så absolutt ingen. Ikke en gang skabbete hunder, katter eller unger. Han smalnet øynene og en bekymret rynke viste seg mellom de perfekt buede øyenbrynene. En god forklaring dukket plutselig opp i hodet hans. – Alle er å arbeider for monsteret i slottet forstår du vel, din idiot. Vi skal redde dem fra slaveriet, og husk jeg har aldri sakt at det blir enkelt. Men min gode mann, jeg er Gaston og vil ikke vike en tomme i møte med en hver fiende. Det så ut til at det trøstet den litt bekymrede Willhelm. Noe som ga Gaston en enda sterkere tro på sin egen fortreffelighet.

Elron lot blikket gli over de grønne åsene mens de sterke hendene grep om gelenderet så knokene hvitnet. Som alltid både så og hørte han ting andre bare så vidt kunne fornemme. Enda var det noen dager før hans ukjente fiende ville sette sine føtter i hans rike. Og ingen ting kunne hindre skogens vokter å teste deres kjærlighet. Han knep øynene hardt igjen, det var ikke hans egen kjærlighet men hennes som det ville stå eller falle på. Uansett hva hun valgte ville hun kunne leve videre lykkelig i denne borgen. Med et litt svømmende blikk så han rosene som dekorerte borgen og gjorde det om til et praktfullt slott. Så på denne måten viser du den sanne eieren til mitt rike, hvisket han ut i luften. En dyp latter kunne høres ingensteds fra, og døde sakte ut i det han snudde seg. Bella sto der med et litt skjelmt smil. – Nå, min herre. Hvorfor så et trist ansikt? Et kaldt drag kom over Elron, og han trakk seg vekk fra henne. Bella ble nervøs for dette var ikke den mannen hun kjente. Uten et ord forsvant han igjennom veranda dørene. Senere kunne hun se at han red av gårde mot solnedgangen. Samtidig så hun fra en annen kant i det fjerne to ryttere. Det var sjelden å se fremmede mennesker på disse kanter. Hun bet seg i leppen mens hun funderte på hvem de kunne være. Hadde Elron sett dem ville han neppe ha ridd ut i dette øyeblikk. For hans fiende hadde kommet tidlig.

De fleste hadde stengt bodene som var satt opp innenfor borgmurene da Gaston red over vindelbroen. Det var over hodet ikke hva han hadde forventet. Markedet hadde tiltrukket seg samtlige beboere fra byen. Og det var ingen underkuede slaver å se så langt øyet rakk. Men det var derimot mye godt øl og musikk både her og der. Og var perfekt for den utslitte Gaston og hans følgesvenn.

Bella kastet seg fra side til side i søvne. En høyreist mann smilte til henne i det han nærmet seg sittende i salen på en stor hingst. Han var den kjekkeste mannen hun noen gang hadde sett. De brune øynene slukte henne som om hun var den siste kvinnen på jorden. Noe hun da visste hun ikke var, og bare det gjorde Bella heller skeptisk. Et dunk og en smerte som kom ingensteds fra fikk henne forvirret til å åpne øynene. Bare for å oppdage at hun lå kavende på soveromsgulvet. Det var fremdeles mørkt ute, og bare noen få lys skinte her og der gjennom nattemørket. Lenge ble hun stående foran vindusgluggen å gni den ømme skulderen etter fallet fra sengen. Det var som om noe inni henne prøvde å advare henne. Med et dukket en annen drøm opp i hukommelsen. En flott prins med kalde uforsonlige øyne, som hun kjente så godt. For denne prinsen var blitt en annen i kampen for kjærligheten. Et bestemt drag kom over ansiktet hennes. Hun var rede for å kjempe på ny hvis det behøvdes. Ingen kunne varme hjertet hennes mer en Elrons kjærlighet. Og med denne innsikten kom også mistanken om at en annen spiltet grusomt spill.

Elron var ikke kommet tilbake, så hun var den som hilste nykomlingen velkommen. Det var som om drømmen ble til virkelighet. Håret var bundet i en hestehale mens det foran falt i bølger over pannen og ned på sidene. Øyene, alt var perfekt. Tankene gikk tilbake til drømmen, han var om mulig enda kjekkere i virkeligheten. Bella vred seg nesten under det beundrende blikket. Men holdt seg til den advarende murringen i bakhodet. Denne mannen ville ikke kunne varme hjertet hennes slik Elron kunne. En hvisken i øret hennes sa, men Elron er ikke her, er han vel?

-Jeg er Gaston, og en drøm har ført meg hit min dronning. Hjertet mitt er mer enn klart til å møte udyret som herjer her. En mumling kunne høres fra forsamlingen. Ordene ville ha smigret hadde det ikke vært for det lille djevelske glimtet i øynene. Hun kjempet for å holde fokus og ikke la seg rive med. Samtidig minnet hun seg selv på at udyret var den som kunne varme hjertet hennes. Blikket løp over forsamlingen, og stoppet ved kvinnene som var fortapt over denne åpenbaringen. Han bøyde seg over Bellas hånd med et lett kyss som innvendig fikk henne til å skjelve. Og hun hørte seg selv si ord hun ikke kunne stoppe.

Før solen hadde stått opp red et stort følge av menn over vindelbroen. Det var ingen tvil om at de var forberedt på stor motstand. Men Bella visste ikke om at borgens soldater var på vei for å «uskadeliggjøre» udyret som de kalte det. Men det ville ikke bli et enkelt foretagende, for fremdeles hadde Elron mange av et dyrs sanser.