Et eventyr

En ny sjanse

Solen tittet oppover åsen, da Elron sto på Bjørneklippen. Avgrunnen langt der nede virket så forlokkende, nå da Bella hadde tatt sitt valg. Nå kunne han gjøre det. Ingen ting hindret ham slik forbannelsen hadde gjort. Han visste ikke hva det var. En lyd, en kvist som knakk, fikk ham til nøle. Han trakk pusten dypt så det kjentes som om lungene skulle eksplodere. På den snirklete stien så han Bella på den grå hoppen. Før hun hadde kommet ut av skogen sto han foran dem. Elron turde ikke si et ord. Bare vente, vente på en bekreftelse på at dette var virkelig. Da hun gjorde tegn til å gå av hoppen var han borte hos henne. Lenge sto han med armene rundt henne mens hun ennå satt i salen. Hun gredde fingrene gjennom den tykke hårmanken. –Hvorfor kom du tilbake? –For jeg ville ikke at hjertet mitt skulle bli frossent. Uforstående så han opp på henne. –Jeg tror du tar feil for jeg er ingen god mann Bella. Du burde løpe den andre veien så fort du bare kan. –Ønsker du det? Rolig tok hun ansiktet hans mellom hendene. Han så vekk. Samtidig som han løftet henne ned. –Jeg elsker deg, og det er det siste jeg ønsker. Hun kjente at hjertet slo raskt. Nei, faren hadde rett. Elron hadde såret hjertet hennes, men det ville aldri bli frossent til det elsket hun ham for høyt.

I borggården var det full aktivitet, av mennesker hun aldri hadde sett før. Med en stødig hånd geleidet han henne mellom de travle menneskene. En vakt hilste henne velkommen på vei inn i hallen. Der der det var en hær av mennesker som vasket for første gang på årtier. Men det så ikke ut til at han hadde tid til å stanse. Raskt tok han henne i armene og bar henne opp i den nordre fløyen. Der satte han henne ned med et litt usikkert blikk. –Jeg elsker deg, sa hun stille. Da falt han sammen i krampegråt. Lenge holdt hun rundt ham, før han reiste seg, med et litt hardt drag i ansiktet. Han hadde aldri latt noen se ham svak. På bare noen uker hadde han tryglet, og grått. Foran det mennesket han ønsket å være sterk for. –Jeg vil ikke at du skal se meg som en svekling. –Vi har vel alle svake øyeblikk, og du har vært igjennom store prøvelser. Det gjør deg bare til et menneske. –Du eier hjertet mitt lille pike, mumlet han mens han begravde ansiktet i det myke håret hennes.

Bella måtte le av den morsomme vakten som hadde gjort ansiktsgrimaser til en kunst. Elron var derimot mørk i blikket da han kom bort til dem. Vakten fikk igjen en stram holdning en soldat verdig.

Uten å si noe dro han henne med inn på arbeidsrommet. Der snudde han seg fra henne, og så ut mot borggården. –Du har å holde deg vekk fra gårdsplassen så sant jeg ikke har sakt annet! Først ble hun sint på det som for henne virket det som et både urimelig og urettferdig krav. Men mens hun sto, og kjempet med å holde følelsene i sjakk, noterte hun de stramme skuldrene. Sakte gikk hun, og stilte seg mellom vinduet, og Elron. Det gjorde det umulig å ignorere henne i lengden. Hun snuste inn lukten av ham, og noe som kunne minne om det grønne gresset der ute. Det var et kaldt utrykk i de grønnskimmrende øynene. Hun hadde bare sett ham slik da han var redd. Redd for at hun skulle forsvinne fra ham. –Hvis du virkelig ønsker det, vil jeg gjøre det. Lenge så han på henne før hun trakk ham bort til en benk langs veggen. For deretter kysse ham sultent, og fortsette nedover brystet. Han stanset henne med et gisp. Dette var en annen side ved henne han aldri hadde sett. Det både fyret opp under et voldsomt behov, samtidig som det også skremte ham. –Jeg kommer ikke til å endre mening, sa han hest. –Nei vel, svarte hun rolig, så får du gjemme meg vekk i en krok av borgen. Slik at ingen får se meg eller snakke med meg. Hun fortsatte den herlige torturen, hun hadde startet på. Og han kjente at avgjørelsen om å holde henne vekk fra spesielt vakten, var svinnende. Han stoppet henne igjen, med den siste rest av selvkontroll han hadde. Bella reiste seg med et lite smil, og forsvant opp til sitt rom.

Potter så uforstående på henne i det Bella kom inn. –Jeg trodde du hadde bestemt deg for å bo der oppe? Hun smalnet øynene. Har han funnet på noe tull? Bella bare smilte samtidig som, Elron kom brasene inn etter. Potter løftet et øyenbryn i det hun gikk ut, men måtte smile for hun hadde mistanker om at Bella nå hadde et nytt våpen i arsenalet. Han gikk rundt henne, og av gammel vane været han ut i luften. Men denne gangen var det ikke en gang et hint av redsel. Noe som gjorde ham både merkelig glad, og ga ham en mistanke om at han kom til å tape mange slag på denne måten. De sto bare centimetere fra hverandre, mens hun skakket på hodet. –Er det noe du ønsker? Han strammet leppene, hvorfor er du på dette rommet? –Jeg kommer til å bli her til du gjør som jeg ønsker. –Og det er? Hun nikket mot speilet, da snudde han på hælen og forsvant ut døren uten et ord.