Et eventyr

Skuffelse

Slik var det også samme kveld, for han hadde ikke vist seg i løpet av dagen. Stille listet hun seg forbi rommene som nå var lukket mot vindeltrappen. Da hun kom opp var det bare et eneste stearinlys i rommet. -Kom inn sa en stemme da hun nølte. Han beveget seg ut fra skyggene, noe som fikk nakkehårene til å reise seg. Men allikevel ble hun stående. –Jeg har ventet på deg. Han skalv litt i stemmen, noe som sa henne hvor beveget han var. Du vet at du kan gå eller komme når du vil? Hun nikket nesten umerkelig. Lysene ble tent, men ikke mer enn at det ble en lun atmosfære. Det var blitt ryddig noterte hun, noe som nesten ga det et koselig preg. Men bare nesten, til det var den maskuline tilstedeværelsen for utpreget. Han strakte ut armen, og viste til bordet der det sto en flaske vin. Han kom bort med litt kald kylling før han satte seg. Bevisst unngikk hun å se bort på den store sengen. Redselen for at hun bare skulle pile ned igjen var for stor. Derfor ble det til at blikket falt undersøkende på ansiktet hans. Da oppdaget hun det granskende blikket, som om han kunne lese tankene hennes. Husk hva jeg sa, du kan komme å gå som du vil. –Den dagen, begynte hun. –Det vil aldri skje igjen. Jeg mistet besinnelsen totalt. Hånden skalv litt i det han helte vin i glassene. Bella smilte ved tanken på at det aldri ville skje igjen. Derfor våget hun å kaste et blikk på sengen. Men ble litt overrasket over at hun jo hun ønsket akkurat det, hun ønsket det bare uten sinnet. Og at begge ønsket det. –Jeg tenker ikke på det som skjedde her. Han stivnet synlig. –Du trenger ikke å forklare noe, for det ble for mye for deg. Elron reiste seg, og så ut av veranda dørene. Sannheten er at jeg trodde et lite øyeblikk at du ville mer. Jeg begynte å drømme om mer. Så ble jeg frustrert da virkeligheten var annerledes. –Forstår du ikke at jeg ønsket mye av det samme. At jeg ønsker at du er den du er? –Mener du at det var det du ønsket å si den dagen, at du ikke ønsket å trekke deg? Hun nikket smilende, og så opp på ham.

Tankefullt så han på henne. I tiden etterpå hadde han dratt av gårde som et dyr gjennom skogen. Hvordan han hadde grudd seg til å returnere til ensomheten. Hvor sjokkert han hadde blitt da hun hadde stått der spill levende foran ham. Om enn preget av hendelsen to uker før. Jo hun hadde kjempet for ham og gjorde det fremdeles. Hun hadde ofret mye, og for ham var det et mirakel at hun sto her. På toppen av det hele prøvde hun å overbevise ham om at det var verdt det. Han ville nok aldri bli overbevist om akkurat det. Men hun fortjente det beste han kunne gi. Elron fanget henne i armene. For han var en mann med få ord, det var lettere å vise det. – Bli i natt, jeg lover at jeg skal holde meg i skinnet. Først merket han en nørling, som ga han en lyst til å låse henne inne med ham. Men tvang tanken vekk, for det var opp til henne. Da hun ikke protesterte beordret han henne til å bli stående. Raskt kledde han av seg. Det var en sinnssyk ide, men han måtte bevise for henne at det ikke var noen grunn til redsel. Lenge ble hun stående, inntil hun som vanlig måtte overgi seg til nysgjerrigheten. Det var en deilig tortur å kjenne hendene hennes på kroppen. Først nølende så mer målbevisst. Da hendene hennes fant opprinnelsen til begjæret hans, løftet han henne opp på sengen. Bella så hvor trollbundet han var. Først så han ut til til å overgi seg til begjæret, men stoppet i det de hørte en kjent lyd av stoff som spjæret. Redselsslagen slapp han henne, og rullet over på ryggen. Armen lå over øynene hans som umulig å se ansiktsutrykket. Brystet hevet og senket seg som om han hadde løpt langt. –Gå, gå vekk fra meg, hvisket han hest. Det var stille lenge så kjente han en varm kropp inntil seg. –Jeg er redd, mumlet han. Hva om jeg ødelegger for oss begge igjen? –Vel, da må vi vel prøve å rette det opp til vi får det riktig? Det ble en pause. –Du er naken, brøt han sjokkert inn mellom tankene hennes . – Jeg vil ikke at du skulle ødelegge flere klær, derfor er det best å være naken. Han begynte å le, men ble straks stille. Hennes utforskende fingre tente en ny gnist. Denne gangen prøvde han å gå roligere til verks, selv om han lot hemningene fare på slutten. Da han trente inn i henne kom smerten i bølger som nesten gjorde henne kvalm. Allikevel holdt hun et krampaktig tak i den myke pelsen. På tross av smerten han hadde påført henne, hadde en trygg Bella inntil seg. Hun sluttet aldri å forundre ham. Når han trodde at hun aldri ville ha noe med ham å gjøre igjen, overrasket hun ham på ny. Hun sov med et fornøyd smil om munnen. En stor finger med en klo lignende negl la en lokk på plass. Kontraster, der hun var liten og vever var han... Han knep øynene igjen. Kanskje var det best og bare la henne se? For hun så tydeligvis noe helt annet enn ham selv.

Da solen sto opp kom det et voldsomt vindkast. Veranda dørene slo opp på vidt gap. Elron spratt opp for å se hva som var på ferde. Der ble han så lenge at Bella snek seg ut etter ham. Hun ble helt stum av det hun så. Det myldret av liv der nede. Men det som tok mesteparten av oppmerksomheten var Elron. Det var en mann som sto ved hennes side. Selv om håret var både tykt og langt, var det ikke lengre pels. Han hadde fremdeles en nesten flat nese. De skarpe tennene i munnviken var også der fremdeles. Hun måtte svelge gråten da hun så alle arrene på kroppen hans. Noen nyere enn andre. Fingrene løp langs et av dem som måtte ha vært nær dødlig. Det var som om han lyttet etter noe bare han kunne høre. Så møtte han blikket hennes. –Hva var det du lyttet etter? Han snakket til henne nå og trakk henne forsiktig inntil seg. –Du har en voldsom kraft inni deg. "Han som vokter skogen" har hevet mye av forbannelsen som hviler over dette stedet. Men det kommer med en advarsel. Han nølte litt før han fortsatte. –Du er nå på en måte den egentlige eieren av dette stedet. Skrekkslagen så hun opp på ham. Den dagen du drar herfra vil det igjen falle tilbake i skyggene. Jeg har nesten gjort noe utilgivelig mot deg, sa han alvorlig. Slik jeg gjorde mot datteren hans. Bella stivnet, bilder flimret over netthinnen. Jeg tok det jeg ønsket meg. Som borgherre var det min rett. Blindet av tårer løp hun til det eneste stedet hun følte seg trygg.

Hun så ut av vinduet som var så vakkert omkranset av klatreroser. Stikkels og fru Potter sto og observerte den stygge rosebusken. Den hadde virket helt død, men hadde nå fått nye skudd. –Hva i all verden har han gjort nå! Fru Potter bøyde seg over busken for å ta den i nærmere ettersyn. Den dør sa hun skrekkslagen. Bella rynket pannen, " Det kommer med en advarsel". Hun hadde trodd det handlet om at borgen ville falle tilbake til skyggene! Hva ville det si? Ville alle bli borte i glemselen? Raskt samlet hun skjørtene, og stilte seg sammen med dem. Stikkels bukket forfjamset. Men strammet seg opp i all sin spisshet. –Hva har han gjort denne gangen. Jeg skal slå ham sønder og sammen hvis han har krummet et hår på hodet ditt! Bella så tankefullt på ham. Så gikk blikket tilbake til busken. Det var ingen tvil om at knoppene så meget bedrøvelige ut. Og hun kunne sverge på at busken hadde vært sten død dagen i forveien. Han hadde ikke trengt å fortelle henne noen verdens ting, men allikevel hadde han gjort det. Da ønsket han ikke bare å oppheve forbannelsen, men oppriktig vedrørende sine intensjoner. Eller var hun bare naiv? Mens hun sto i disse dype tankene, hadde hun ikke fått med seg at Stikkels hadde stilt seg mellom henne, og en stor mann som skygget for solen. –Hva skjedde med skogvokterens datter? Sa hun sakte uten å se opp på Elron. –Hun kastet seg ut fra Bjørneklippen med mitt barn i magen. Stemmen var iskald. Faren gjorde det samme, bare senere. Jeg kastet til ham noen mynter som kompensasjon. Men han fikk sparken for ikke å ha passet bedre på. Et sinne holdt på få henne til å gå fra sans og samling. Hun slo og slo mot det harde brystet hans. Og han hindret henne ikke. Til slutt falt hun inntil ham, og gråt hjerteskjærende. Det tok lang tid før hun forsto at han hadde lagt armene rundt henne. Som et barn vugget han henne til det bare var hikst å høre. Jeg har salet opp Emrald, hun vil ta deg dit du ønsker, hvisket han.

Hesten var en nydelig grå hoppe. Hun sto rolig mens sterke hender løftet henne opp. Hun så seg ikke tilbake i det hun galopperte opp gjennom den vår grønne skogen. Det var som om stien åpnet seg , og gjorde det enkelt for hoppen å ta seg frem. Da hun til slutt snudde seg var stien forsvunnet.

Farens hus badet i solskinn. Hjertet hennes gjorde et hopp da han kom henne i møte. Da de satt foran peisen forsto hun at han ventet på at hun skulle fortelle. Noe hun også gjorde. Men faren var en klok mann, og kjente sin datter godt. –Du elsker ham, sa han forsiktig. Hver gang du forteller om det vonde opphever du det med de gode minnene. Jeg elsker deg av hele mitt hjerte barnet mitt. Og ønsker at du skal være lykkelig. Jeg tror ikke du kan bli det her. Jeg har dine søsken ikke så alt for langt unna, og jeg er en gammel mann. Kjemp for hjertet ditt, ellers vil det bli hardt og kalt. Det er ikke sikkert at det vil være noen her til å smelte det panseret. Faren så inn i flammene, og hun visste at det var moren han tenkte på. Faren hadde ikke forstått at han elsket henne før hun lå på dødsleiet og Bella i vuggen.