Deg og meg eller deg og han?[Larry Stylinson](norsk versjon)

Kapittel 4

Jeg satte meg brått opp i senga. Jeg var våt og kalt, av svette. Hjertet dunket i brystet på meg. Blikket mitt flyttet seg fra tak til gul og fra vegg til vegg. Hvor var jeg? Jeg flyttet blikket mot senga. Louis. Jeg var hos Louis. Jeg gikk ut av senga. Listet meg stille ut av rommet, dro meg meg morgenkåpen som hang på døra og tok den på meg. Trappa knirket, noe som fikk meg til å stå helt stille veldig mange ganger på vei ned. Jeg så opp mellom hvert trinn. Bare for å skjekke at jeg ikke vekket han.

Jeg kom meg ned og fant veien inn til skjøkkenet. Det så anderledes ut i mørket. Klokka på komfyren lyste. Den viste at det var tidlig på morningen, ikke mer enn fire. Skapene var for høyt oppe til at jeg nådde dem, så jeg dro til meg en stol, og fikk tatt ned et glass. Jeg viste at jeg ikke kom til å få sove noe mer, så jeg fylte glasset med vann og satte meg i sofen. Det var noen malerier på veggene som jeg ble sittende å se på. Det ene bildet var av en dame. Jeg ble sittende å stirre på bildet. Etter en stund fikk jeg nok. Jeg satte glasset fra meg på bordet og listet meg opp og hentet mobilen min. Jeg satte meg i sofaen og tok i øreproppene mine og skrudde på musikk. Det tok ikke lang tid før jeg sovnet igjen.

*

"Lisa?" jeg åpnet øynene og møtte blikket til Louis. Jeg satte meg opp og så meg rundt. "Are you okei?" Jeg så meg rundt en gang til, og prøvde å huske hva jeg gjorde her nede. "Yeah, I had a nightmear. I just went down for some water, and didn't want to weake you up." Han så på meg og smilte. "Are you hungry?" Jeg nikket og satte meg opp i sofaen. "I see you barrowed my m-" "Sorry, I was cold and-" Louis begynte å le. "Thats ok, I don't use it, so be my guest." Jeg smilte og fulgte etter han inn til skjøkkenet. "Egg and bacon? It's that ok?" Louis åpnet kjøleskapet. Egg og bacon, det var lenge siden jeg hatt spist. "Yeah, need some help?"

Jeg dekket på bodet, og hjalp han med å sette maten fram. Vi satte oss ned og begynte å spise. Jeg var sulten og glemte helt at jeg satt sammen med noen andre, etter bare noen minutter. Jeg satt i mine egene tanker, om drømmen jeg hadde. Minnene. Minnene om barndommen, som holdt meg våken om natta. Louis kremtet og jeg kom meg ut av tankene og tilbake til virkeligheten og nåtiden. Jeg så opp og møtte bilkket hans. "Is there something?" spurte han. "N-No, I just. Nothing." Jeg tok en ny bit. Stilheten la seg igjen over oss. Det begynte å bli pinlig.

"Do you have a new quetion you want to ask me?" Louis så opp, på meg. Han la fra seg bestikket. "You said that the reason that you run away from home was that you wanted to find out who you really am? So my quetion is. How was you cildhood?" Jeg satte nesten mate i halsen når han sa 'childhood.' Jeg kremtet et par ganger og renset halsen. Han satte bilkket i meg, som om han stilte meg et spørsmål han alt kunne svaret på og han viste jeg kom til å løyve om.

"Jeg ble født for ti år siden i USA. Pappa ønsket seg ikke en jente, men en gutt. Noe jeg fikk svi for. Når jeg var født og kom hjem, tok pappa livet av mamma. Det var hennes straff for at jeg ble en jente og ikke en gutt. Han ble aldri oppdaget. Aldri siktet. Etter at mamma døde var det ingen som kunne passe på meg. Passe på at jeg ble tatt vare på. Jeg husker lite fra barnehagen og skolen i USA, men jeg husker hvordan det var hjemme."

Jeg trakk pusten. Gjorde meg klart for den delen jeg likte aller minst. Den delen som var grunnen til min forflytning tll Norge.

"Pappa så ikke på meg som en jente, en datter, men som et objekt. Jeg var tre, kanskje fire. Første gang han voldtok meg. Jeg hadde alt gått igjennom utallige mange timer med slag. Noe jeg trodde var normalt. Pappa sa det, at siden jeg ikke gjorde som han sa ble jeg straffet. Slått, sparket eller dytten ned trappen hvis han var sint nok. Jeg gikk alltid med blåmerker, men fikk alltid bedskjed om at det var min egen feil. Når jeg var fire, jeg må ha vert fire. Så ble han sint, jeg husker ikke hvorfor. Jeg husker bare at han tok tak i armen min og dro meg opp trappa. Jeg prøvde å vri meg løs, men han skiftet bare grepet og dro meg etter hestehalen i stede for. Han kjeftet på meg, men jeg husker ikke hva, det er fortrengt. Jeg skrek, og han kjeftet."

Jeg så opp, Louis fulgte godt med. Jeg trakk pusten et par ganger og fortsatte.

"Når vi kom opp i andre etasje, og inn på soverommet hans, kastet han meg på senga. Jeg var så redd at jeg trakk meg opp i det ene hjørnet. Han må ha sagt at jeg skulle kle av meg, for det var det jeg gjorde. Jeg var for redd til å ikke skulle gjøre som han sa. Etter at alle klærne mine var kastet ned på gulvet, krøp jeg sammen og la meg i forserstilling. Armen hans tok tak i beinet mitt for å rette meg ut. Jeg begynte å sparke fra meg, fordi jeg ikke ville og var redd for hva som kom til å skje. Jeg traff han i ansiktet og han slapp meg og trakk seg litt unna, med henndene foran ansiktet. Jeg tok sjansen og løp mot døra, men han stoppet meg. Han tok tak i meg og kastet meg tilbake i senga. Jeg hadde brukt alle krefter på å skrike og vri meg unna og var sliten. Jeg orket ikke mer, så jeg kjempet ikke mot noe mer heller."

Jeg kjente tårene trille nedover kinnet. Jeg tørket de vekk med håndbaken og fortsatte.

"Jeg kjente hvordan han tok på meg, at jeg ikke ville og hvor redd jeg faktisk var. Det var som om kroppen min var lammet, jeg kunne ikke røre meg. Jeg viste nå hva som kom til å skje. Jeg kjente hvordan han presset den inn. Jeg husker hvor vondt det var og følelsen av at du blir splittet i to. jeg husker jeg skrek og at tårene rant."

Jeg så tårene treffe bordet og så opp på ansiktet til Louis som tydeligvis var sjokkert. Jeg tørket vekk tårene fra kinnet mitt og trakk pusten et par ganger. "My turn." sa jeg og begynte å le, men Louis var borte. "Louis?" Jeg så på han og veivet med hendene foran ansiktet hans. Han blunket et par ganger. Skøv stolen fra bordet, gikk av stolen og rundt bordet. Uten forvarsel snudde han meg på stolen, fikk meg til å reise meg og ga meg en stor klem. Jeg gjengjelte klemmen. "I'm so sorry." Han klemte meg hardere, som om han kunne klemme ut det vonde. Det var godt, det var lange siden jeg hadde fått en sånn klem. "I'm okei now, thank you."