Skikkelser

Kapittel 1 - møtet

Det er midnatt og noe skummelt lurer i mørket. Månen skinner ned på bakken og skaper et mildt blått lys over hele skogen. Under trærne ligger det tause skygger og komplett mørke. Jeg ser meg rundt i lysningen jeg står i, og tar inn omgivelsene. Bakken er bar med noen få blader fra trær som allerede har begynt å bytte over til høstfarger, selv om det enda er sommer. Midt i lysningen står en stor stein, større enn meg og den er helt kritthvit. Lufta er mild og behagelig å være i, og jeg kunne godt bare stått her i flere timer uten problemer. 

Plutselig kjenner jeg vinden som puster meg kaldt i nakken og alle hår på kroppen reiser seg. Jeg snur meg og prøver å se inn i skyggene som er rundt meg. Det er helt stille både her og der borte. Etter en stund med unødvendig mysing inn i mørket, gir jeg opp og går bort til steinen og setter med ved siden av den.

Etter ti minutter med avslapping kjenner jeg vinden igjen. Litt sterkere denne gangen, i tillegg til den ekle følelsen av at jeg blir studert av noe. Jeg reiser meg fort opp og ser inn i skyggene under trærne for andre gang. Lufta blir stram mens jeg ser inn i det jeg tror er et par med helt gule øyne. Jeg stirrer på det og det stirrer tilbake.

"Hallo?" sier jeg varsomt mot øynene.

Ingen svar tilbake.

"Hallo!?" Jeg sier det igjen litt høyere

Denne gangen hører jeg kvister som knekker under føtter, og blader som rasler etter bevegelse over dem. Det tar en stund før jeg registrerer hva som skjer, men jeg begynner å rygge med en gang jeg skjønner at jeg ikke er alene lenger. Jeg holder meg i lysningen for å prøve å se hva det er som er på vei ut av mørket. Når jeg ser et bein som ser ut som det tilhører en fantasi film, begynner jeg bare å løpe.

Mens jeg ser bak meg for å prøve å skimte hva skapningen kan være, snubler jeg i en stein og lander med ansiktet først ned i bakken. Bakken var hard, kald og litt våt men samtidig tørr. Jeg har ikke tid til å vurdere skaden jeg sikkert har fått og reiser meg igjen for å løpe. Denne gangen fokuserer jeg mer på veien foran meg og mindre på skikkelsen som kommer nærmere bak meg.

"Jeg er for treig," tenker jeg mens jeg er bak skuldra mi for å se etter skapningen.

Plutselig hører jeg et stort smell, et skrik og et høyt dunk, som om en kropp falt i bakken. Jeg ser bak meg og ser ingenting. Jeg bestemmer meg for å stoppe for å undersøke hva lyden kan ha vert. Mens jeg går sakte tilbake kjenner jeg noe varmt som renner ned beinet mitt.

"Du blør visst, " hører jeg en stemme si litt foran meg

Jeg ser ned og ser at stemmen har rett, jeg blør en del fra kneet etter fallet mitt.

"Du burde kanskje bandasjere det der" sier stemmen

Det var klart at det var en jente, i samme alder som megselv. Stemmen var myk men og hes. Hun snakken lavt og var nesten for rolig til å være i denne situasjonen. Hun hadde på seg svarte bukser, med en stramm svart topp og mørke combat boots.

"Hvem er du? " spør jeg jenta som nå plutselig sto foran meg.

Hun hadde mørkt, nesten svart hår, hud som var nesten like hvit som porselen og grønne øyne som stakk lett ut i måneskinnet. Ansiktetet hennes lignet på en modell, med minimal sminke og en utrolig naturlig skjønnhet.

"Det er ikke viktig, det som betyr noe er hva du gjorde her ute med denne tingen! " Jenta virket ikke overasket i det hele for å se skapningen ligge på bakken.

Jeg så ned på skapningen og studerte hva det var. Akkurat når jeg så på den skiftet den plutselig form til et menneske, men ikke hvilket som helst menneske. Øyene mine gikk opp i vantro når jeg så hvem det var.

"Du trodde vel varulver ikke finnes eller hva? " sa jenta som stod og studerte meg, "Kjenner du han? "

"Ja, jeg gjør det," jeg så bort på henne, "Eller, Jeg pleide å gjøre det. "

Jeg så ned på han igjen, jeg fikk frysningen bare av å tenke på alt som har skjedd. Med han, med meg, med oss.

"Det er ste-broren min" sa jeg blankt mot henne

Hun svarte ikke, men hadde et tankefullt blikk rettet mot meg

"Jeg er Lauren forresten, siden du lurte" sa hun etter noen minutter

"Jeg er Camila" sa jeg og lo litt

"Okei, Camila hva syns du om dette her,"  sa hun og pekte på kroppen som lå på bakken

jeg sa ingenting og så ned på bakken der broren min lå, helt stiv i kroppen. Han så død ut, og han var nok det. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om han, da han var verdens verste bror.

"For å være ærlig er jeg lettet," sa jeg etter en liten stund, "Han var ikke akuratt et prakteksempel på en god bror"

"Det kan jeg tenke meg..." Lauren gikk nermere meg, "Har du en plass å sove i natt?"

siden jeg verken var fra denne byen eller kjente noen her hadde jeg ikke det, som forklarer hva jeg gjorde her ute midt på natta. Jeg så bort på Lauren og tenkte lenge over hva jeg skulle svare.

"Ja, selvfølgelig har jeg det," sa jeg.

"Nå lyger du, du vet det sant?" sa hun med en lurt smil.

"Vel... ja, jeg er helt klar over det" Sa jeg og så bort på henne.

"Vil du sove hos meg i natt? så kan du hjelpe meg med dette lille problemet" sa hun mens hun pekte ned på bakken.

Vi så på hverandre uten ord i noen sekunder

"jeg kjenner deg såvidt!" sa jeg litt i vantro 

"Ja men du kjenner meg mer enn du tror" sa hun og gikk enda nærmere meg.

Nå stod hun nesten helt inntil meg. Det var uvandt, men ikke ubehagelig. Hun stirret meg inn i øyene og jeg stirret tilbake

"javell" sa jeg og ga opp kampen.

---------------------------------------------------------------------------------------------