Isak & Even etter sesong 3

Lørdag/Søndag natt 04-05.02

00.45

Det sies at kjærlighet gjør blind. Noen ganger gjør den kanskje det. En blir uoppmerksom og tolker ikke signaler. Ser dem ikke. Klarer ikke forutse ting. Er ufokusert. Oppslukt. Ensporet. Ser det man vil se. Overser det man ikke vil ta stilling til. Glemmer det. Helt til det treffer deg i ansiktet, hardt. Slår deg fullstendig ut. Ting begynner å demre, ting du har oversett. Ting som er blitt sagt og blitt gjort. Det gir mening. Sommerfuglene slutter å flakse, de stivner. Klumpen vokser, større og hardere. Den synker som en stein. Du er redd og sint. Sint på deg selv, for at du ikke så og for at du ikke forstod før det var for seint.

Det at det er så bra når det er bra, gjør det også veldig dårlig når det er dårlig, hvis det gir mening. Isak hører seg selv si ordene han sa til Eva på julesamlingen til kosegruppa før jul. Ordene kverner i hodet på ham, om igjen og om igjen. Er dårlig, NÅ?
Isak ligger under den store dyna i senga si. Han lukter på den tomme puta ved siden av seg. Den lukter Even. Isak lukker øynene. Han kan kjenne Even, føle ham, lukte ham, men ikke ta på ham. Isak åpner øynene og puta ved siden av er fremdeles like tom.
Isak forstår ikke. Han prøver å tenke, men hodet er bare fylt med bomull.
Isak tørker en enslig tåre som renner nedover det høyre kinnet. Han merker fort at det er nytteløst. Tårene fortsetter å renne nedover. Først på det høyre og så på det venstre kinnet. Tilslutt på begge. Han klarer ikke å tørke alle, så han gir opp å prøve.
Isak stirrer i det mørke taket. Fra det åpne vinduet hører han mennesker og biler. Han hører byen utenfor, men føler at han ikke er en del av den.

ISAK kl 01.25

Denne ettermiddagen hadde de gått hånd i hånd tilbake til kollektivet, alt hadde vært bra da. Hadde det ikke? Isak trodde det, men Even hadde vært litt stillere enn han pleide. Han var ikke helt seg selv, i hvert fall ikke den versjonen han hadde vært i det siste. Dette var noe Isak kunne se nå. Isak hadde kjent en klump i magen, den vokste seg stor, hard og tung. Even hadde vært rastløs, han hadde travet frem og tilbake. Klarte ikke å sitte stille, han gikk ut fordi han trengte luft. Isak hadde prøvd å få han til å snakke. Even ville ikke, eller klarte ikke. Isak var ikke sikker, men han trodde Even var redd. Etter at Even hadde gått inn og ut noen ganger, fant han en bag og pakket noen av sakene sine. Ikke alle, men nok for noen netter. Even hadde sagt til Isak at han dro hjem noen dager, men at han elsket ham. Isak skjønte at det var nytteløst å prøve å stoppe ham, når han først hadde bestemt seg.

Tilbakeblikk EVEN kl. 22.00

Even hadde gått ut på gaten med en bag over skulderen. Vekk fra Isak. Vekk fra gode snille Isak som han elsket. Han visste ikke helt hvorfor men han følte han måtte, for en liten stund. Even kjente at kroppen var i ubalanse, og han var redd. Redd for at Isak ikke skulle takle det, redd for at Isak hadde glemt at det kunne være det dukket opp en annen versjon av ham. Isak hadde sagt at han elsket alle, men Even var likevel usikker. Han dro glidelåsen på jakken opp, det var kaldt. Det sluddet, våte kalde kladder landet på nesa hans. Han dro hetta så langt over hodet han klarte. Even trodde han beskyttet Isak, men det kunne godt være han tok feil og at han bare var feig. Mamma hadde vært bekymret da han ringte, han hadde vært stresset og sa han kom hjem. Even hadde løpt hjem. Han klarte ikke å sitte stille hjemme heller. Det å dra hadde ikke vært noe Even egentlig hadde lyst til, men han følte han måtte. Even ønsket bare å være en person for Isak og det var ikke den personen han var akkurat nå. Han bestemte seg for å gjøre noe fint for Isak. De hadde jo bodd på hotell før, og det hadde jo vært så fint. Så fint helt til... Even frøs til, han husket noe han hadde prøvd å glemme. Kanskje de skulle dra til syden sammen, det hadde vært fint! Evens kaotiske tanker, uten fornuft og uten mening ble avbrutt av at det banket på døren. Mamma stod bekymret i døråpningen. Even så opp. Mamma stod med ett glass vann i hånden og noen tabletter. Hun visste. Hun skjønte at alt ikke var som det skulle da Even helt plutselig sa at han kom hjem. Even svelget tablettene og drakk vannet. Han var såpass seg selv at han visste at det var det lureste. Alt hadde vært så bra, og det var derfor han hadde glemt dem. Han hadde trodd han ikke trengte dem.
Even sovnet. Han sov noen timer før han våknet igjen. Even reiste seg forvirret, han var hjemme, hvorfor var han her og ikke hos Isak? Even husket, og angret. Han håpet ikke at Isak lå våken i kollektivet, og var bekymret. Han håpet ikke at han overanalyserte, funderte og var redd. Even kjente Isak, og burde jo visst at det var akkurat det Isak gjorde.

Even 01.50

Even løp gjennom sentrum for 2. gang de siste 4 timene, med den samme svarte bagen på ryggen. Litt lettere til sinns nå, på veien tilbake. Han hadde undervurdert Isak, det visste han. Han hadde fått hetta, redd for at Isak ikke taklet. Even visste at Isak taklet det meste. Isak var sterk, sterkere enn noen andre Even kjente. Han visste ikke hvordan han skulle forklare, men han var lei seg. Veldig lei seg. Det var ikke meningen å såre Isak, eller å bekymre han. Even hadde ikke fått ringt Isak, mobilen var tom for strøm. Han visste at Isak var lei seg, og at det var hans feil. Steinen i magen på Even var tung, han håpet at den snart ble knust til grus og ble borte.

02.22

Isak hadde duppet av. Nå var han våken, han trodde han hørte noen i gangen. Han så bort på puta ved siden av seg, den var fremdeles like kald og tom. Isak husket at Even ikke var her. Han kjente det sveid i øynene, han blunket. Noen åpnet døra til rommet, og Isak ble lettet da han så en kjent skikkelse.

I det lille gule lyset fra gangen kunne Isak se at Even hadde grått.
Even kom innenfor døren og satte fra seg bagen. Han så mot Isak, sårbar og sliten.
"Kan jeg komme inn?" Nesten hvisket han inn i det mørke rommet. Isak reiste seg opp sittende i sengen og nikket til Even. Isak knep øynene sammen og åpnet dem igjen, Even var der fremdeles. Isak var forvirret og skjønte lite. Han tenkte likevel at tidspunktet for å prate ikke var akkurat nå.
Isak åpnet opp dyna og gjorde plass til Even. Even så spørrende på Isak.
"Kom å legg deg med meg" nesten hvisket Isak ut i det mørke rommet. Even så bekymret ut, han så på Isak med store øyne. Isak nikket bekreftende og Even kom bort å satte seg på senga. Han tok av seg bukse, sokker og genser og la seg på puta. Isak bredde dynen over den fineste han visste. Isak visste at Even var redd. I løpet av natta så langt hadde mange tanker fløyet gjennom hodet til Isak. Han hadde skjønt hva som var galt med Even. Han skulle ønske at Even hadde snakket med ham, men Isak visste at det var enda mer skremmende for Even enn det hadde vært for han selv. I natt skulle Even få sove, i senga til Isak under den store dyna. I morgen kunne de snakke. Even var takknemlig for å slippe å prate så mye akkurat nå.
Even så på Isak med blanke store øyne og hvisket "unnskyld"
Isak strøk Even over håret, han visste at Even trengte han nå. Han la seg tett inntil Even og la ene armen rundt ham. Isak kysset Even på kinnet og la seg ned på puta. Even sovnet nesten umiddelbart, Isak ikke så lenge etter. Men før han sovnet kjente han at klumpen hadde løsnet. Puten ved siden av var ikke tom lenger, og Isak var sikker på at om ikke alt var bra, så kom det i hvert fall til å bli det.