Isak & Even etter sesong 3

Tirsdag 24.01. kl 20.30 & 21.21

20.30

Even ligger på brystet til Isak og Isak holder godt rundt kjæresten så det ser ut som han aldri vil slippe, og det vil han ikke heller.

Han tenker på berg-og dalbaneturen fra i høst og til nå. Han smiler av de gode opplevelsene, men kjenner samtidig på følelser som har vært veldig vanskelige og vonde. Han er takknemlig, lykkelig og glad, men for hvor lenge? Kan det virkelig fortsette å være så bra som det er nå?

Even kikker opp på Isaks tankefulle ansikt

Even: Hva foregår i hue ditt nå da?

Isak: Næ ikke no.

Even reiser seg opp på albuen og ser Isak rett inn i øynene. Isak kjenner en klump i magen, og at det svir i øynene. Han vil se på kjæresten sin, men vil samtidig se vekk. Han angrer på at han begynte samtalen, men han feiger ikke ut og velger det første.

Even: Bby snakk med meg da?

Isak: Det er bare det at alt er så sykt bra nå, og jeg tenker litt og lurer på noen ganger, hvor dårlig det kan bli hvis det blir dårlig, hvis du skjønner hva jeg mener?

Even: Sånn hjernen er alene følelse, at det er bare deg og tankene dine?

Isak: Ja.. kanskje sånn.

Isak er litt usikker på hvor han egentlig ville med samtalen, han bare orket ikke å være aleine med tankene sine, han trengte å dele dem.. med Even.

Even ser tankefullt på Isak, Isak kjenner at denne samtalen må vris før det blir for mørkt. Han vet det er hans egen feil, det var han som startet den.

Even: Jeg kan ikke love deg at alt alltid vil være bra, jeg kan ikke love deg at jeg aldri vil bli manisk eller deppa flere ganger, for det kommer nok til å skje.

Isak vet det, han bare håper han er sterk nok til å takle det når det skjer.

Even: Det jeg vet, er at jeg trenger deg når det eventuelt skjer. .... Jeg har aldri følt det sånn som dette før.

Even stryker Isak lett over håret og ser han dypt inn i øynene.

Isak: Ikke jeg heller...

21.21

Even sover på den blå puta, godt innpakka i dyna, med en fot stikkende utenfor. Isak ser på den nydelige skapningen ved siden av seg og kjenner forelskelsen ile langt nedi lilletåa. Første gang han så Even sove, var han deppa. Før det var visst ikke soving helt hans greie. Han husker første overnatting, Even var vekk men hadde lagt igjen en lapp, "Cuz sleep is the cousin of death." Nå var vel søvnmønsteret hans mer tilbake til normalt trodde han. Samtalen tidligere hadde endt bra, men Isak var ikke helt beroliget likevel. Ville han takle utfordringene? Jo han trodde det, han visste jo selv at han hadde vokst sammen med Even. Han var fri og ekte, han var den han var og hadde sluttet å leve fake. Han hadde bestemt seg for at uansett hva det var som skjedde var det verdt det. Han elsker gutten på den blå puta så mye at det gjorde vondt, men på en god måte. Han måtte smile. Isak satt å gliste for seg selv da han hørte et søvnig "Halla"

Isak: Hei, er du våken?

Even: Jas, kan ikke sove vekk hele kvelden, ferdig med de dype tankene nå?

Isak: Ja, hjernen er ikke aleine lenger.

Even: Bra

Even tar tak i Isak og drar han med seg under dyna og kysser ham.

Even: Jeg elsker deg vet du, og vil bare at du skal ha det bra.

Isak: Jeg elsker deg også, og så lenge du er her, så er alt bra.