The Contract - Norwegian (Kapittel utkaster)

Kapittel 4: Marerittet som blir levende

Ja, lenge siden sist nå. Jeg har tatt meg en måneds pause fra boken på grunn av utrolig mye skolearbeid. Nå som det er snart juleferie, er det ikke så travelt, så nå er pausen over - foreløbig i hvert fall c:

Selv om bursdagen ikke begynte akkurat sånn som jeg hadde håpet, endte det ganske bra til slutt. Det er alltid utrolig koselig å treffe på Besta, i hvert fall når jeg ikke ser henne så ofte lenger. Da jeg var mindre var jeg hos henne hver eneste lørdag, men nå som jeg er blitt eldre har det blitt mindre og mindre av det. Derfor nyter jeg en hver tid jeg har med henne. Hun blir jo ikke akkurat yngre (selv om hun påstår det selv). I tillegg dro vi til T.G.I Friday´s - favoritt restauranten min. Noe som ikke er så rart, de har liksom verdens beste hamburgere i hele verden! Og bare for å toppe det hele fikk jeg et gratis sjokoladestykke fordi jeg har bursdag. Og likt hamburgeren, smakte den helt himmelsk. 

  Vi kommer ikke hjem før i halv åtte tiden, og resten av kvelden har jeg bare tenkt til å slappe av på rommet mens jeg leser første boken i fallen engel serien. Så når jeg har tatt av meg all yttertøyet, går jeg rett opp til andre etasje der rommet mitt ligger. Idet jeg går inn, er rommet helt mørkelagt. Ikke så rart egentlig, lyset i taket er ikke på, og selv om det ikke akkurat var lyst ute da jeg kom hjem fra skolen, var det fortsatt lysere enn nå. Nå er det jo helt beksvart utenfor.

  Jeg slår på lyset i taket, og det første jeg legger merke til er en hårete, oransje ball på sengen min - også kalt for Phillip. Kjenner jeg den katten rett, har han nok sovet her hele tiden mens vi var borte. Jeg kan ikke noe for å le litt. Hopper oppi king size sengen min, noe som får han til å sprette der han ligger sammenkrøllet - men fortsatt uten å vise en mine til å stå opp. For en syvsover.

  Jeg strekker på meg med et lite stønn, før jeg klapper meg litt på magen. Er helt stapp mett etter den hamburgeren og kakestykket, men det var så godt at jeg allerede savner dem begge. Håper Beatrice tar meg med der for å feire bursdagen min - bare på en annen T.G.I Friday´s i byen sånn at jeg kan snylte dem også for et gratis kakestykke. Og om jeg kjenner henne rett - noe jeg gjør - er det nok akkurat det som er planen. Dette får meg til å glise. Jeg heiser meg opp i en sittende stilling og lener meg mot skrivebordet der alle gavene jeg fikk fra mamma og pappa, ligger. Tar tak i den øverste boken på den lille bokhaugen, før jeg setter meg godt til rette med ryggen lent mot puten.

  Okei. Da er jeg klar. Da er jeg klar til å få vite mer om Patch og Nora (gjorde litt research før jeg skrev bokserien ned på ønskelisten min). Jeg åpner boken og begynner spent å lese.

  Mens jeg leser, har jeg igjen følelsen av at noen iakttar meg - akkurat som da jeg var på vei til Beatrice tidligere i dag. Kan kjenne det går kaldt nedover ryggen på meg. Jeg rynker pannen litt og ser meg rundt i rommet. Alt er som det skal, ingenting i skyggene eller andre levende sjeler bortsett fra meg og Phillip. Hm... Jeg ser ned igjen i boken og prøver å riste av meg denne ekle følelsen, men den forblir der. Jeg sukker oppgitt. Fortsetter bare å lese.

  Det går kanskje noen få minutter før det kommer en lyd borte ved vinduet. Som om noen banker på vindusruten. Dette får meg til å skvette så mye at jeg nesten mister boken i gulvet. Jeg ser raskt bort dit, og puster lettet ut når jeg ser at det som banket på ikke var en person, men bare en grein ifra treet utenfor. Jeg flirer oppgitt av meg selv og maserer tiningen. Hva er det som går av meg? Jeg ser mot Phillip når jeg merker at han rører på seg. Møter det grønne blikket. Et lite, bekymret mjau kommer fra han.

  Jeg smiler svakt. Bøyer meg ned mot han og klør han bak øret. "Det går bra, Phillip", beroliger jeg både han og meg selv. Reiser meg deretter opp fra sengen. "Jeg trenger bare å få litt vann i ansiktet", fortsetter jeg mumlende og går bort til badet. Å hive kaldt vann i ansiktet pleier å hjelpe med å roe ned nervene, og forhåpentligvis vil denne kulden nedover ryggraden og følelsen av at noen fremdeles iakttar meg, forsvinne i samme slengen.