Tankekaos

Tankekaos ~ Epilog

Ja folkens, dette var siste del. Håper dere har kost dere like mye på reisen til Lucy og Johannes som det jeg har. Det kommer en del med informasjon senere som det er lurt at dere får med dere, og til slutt vil det komme en "Fra meg til dere" som jeg liker å kalle det. Inntil videre får dere kose dere med denne korte epilogen. <3

Vote. Comment. Enjoy.

~<>~<>~<>~<>~<>~

Etter den første daten vår, har vi møttes mange ganger. I kveld sa Johannes at han ville ha meg med på et helt spesielt sted. En strand der han har tilbrakt mye tid.

Jeg følger etter Johannes ned til stranda. Det ligger et teppe på bakken med noen telys litt unna. Klokka nærmer seg elleve på kvelden og det er helt mørkt ute. Vi setter oss på teppet og ser opp mot den stjerneklare himmelen med lyden av skvulpende bølger i bakgrunnen. Etter hvert flytter jeg meg inntil Johannes og legger hodet mitt på skulderen hans. Han legger en god og beskyttende arm rundt meg og legger sitt hode oppå mitt. Det er som å være i en klisje ungdomsfilm, bare at dette er helt ekte og ikke skuespill.

«Du er det beste som noen gang har hendt meg, Lucy. Jeg kunne ikke drømt om noe bedre enn å sitte her og se på stjernene med deg nede på stranda. Jeg vil ikke være noe som helst annet sted, i hvert fall ikke uten deg.»

«Vet du hva, Johannes? Jeg har alltid trodd at det er noe som holder meg igjen fra å leve og gjøre det jeg vil. Det er som en lås som holder meg igjen og at jeg har mistet nøkkelen. Nøkkelen er det en person eller en tanke eller en hendelse som har. Du må møte personen, du må tenke tanken eller du må oppleve hendelsen for å få tak i nøkkelen. Jeg tror fortsatt at det er sånn det er. Vet du hva som holdt meg igjen? Hodet mitt. Jeg har alltid hatt så mye å tenke på at jeg ikke rakk å leve livet ut. Så møtte jeg deg, Johannes. Du har greid å gjøre ting ingen andre har greid å gjøre med meg. Du har greid å tømme hodet mitt for alle de dumme tankene. Du har tatt meg med på en reise hvor jeg har lært hvordan det er å leve, selv om jeg bare har kjent deg i noen få uker. Det er som om noe bare klikket mellom oss. Jeg tror du bar på nøkkelen min. Takk.»

Så klemmer jeg han, presser kroppene våre mot hverandre. Kroppsvarmen hans føres over til meg og støtene fyker gjennom hele kroppen min. Jeg har aldri følt meg friere enn nå. Fri til å gjøre akkurat hva jeg vil. Alt på grunn av Johannes. Han har forandret livet mitt helt og jeg tror jeg aldri vil få takket han nok for det.