Vote. Comment. Enjoy. :*
~<>~<>~<>~<>~<>~
«Johannes!»
Vi flytter blikkene våre, som fram til nå lå på hverandre, over til stedet der stemmen kom fra. En gammel dame står og ser fram og tilbake mellom oss før øynene hennes lander på meg. Hun ser raskt over meg før øynene hennes møter mine og jeg smiler forsiktig til henne, noe hun raskt gjengjelder med et stort varmt smil. Vi ser på hverandre en stund til, studerer den andre nøyere. Hun har grått hår og fine smilerynker. Jeg vil tippe hun er godt inni 60- årene, men hun er selv om en slående skjønnhet. Hun flytter til slutt blikket sitt over på Johannes med et litt irritert uttrykk.
«Vel? Skal du ikke introdusere meg for denne vakre jenta? Jeg vet din mor og far ikke har lært deg å være gentleman, men jeg trodde at jeg hadde lært deg bedre enn dette.»
Hun rister lett på hodet, mens Johannes rødmer lett og jeg fniser litt.
«Øh, jo. Bestemor dette er Lucy, Lucy dette er bestemoren min, Nora.»
«Det er hyggelig å møte deg, Nora.»
«Takk det samme, Lucy. Du har et ganske sjeldent navn, kommer du fra et annet land?»
Jeg smiler til henne. Det er ikke den første gangen jeg får det spørsmålet, men det er første gang noen har stilt det på en hyggelig måte og viser en ordentlig interesse for det. De fleste andre gangene har det vært med «Hvor kommer du fra, sånn egentlig?». Det er ikke slik at bare fordi jeg har et navn som er så vanlig her i Norge, så må jeg komme fra et annet land. Det finnes flere andre mulige grunner til at jeg ikke har et navn som ikke er så vanlig i Norge.
«Nei, jeg kommer fra Norge, men pappa kommer fra England, så vi snakker mye engelsk hjemme.»
«Jeg elsker den britiske aksenten! Den er så fin! I hvert fall mye bedre enn den amerikanske varianten.»
Johannes grynter, men både Nora og jeg overser han. Jeg nikker med hodet i enighet og smiler et stort smil til henne. Jeg liker allerede Nora, hun minner meg om mormor som døde da jeg var 13 år. Dessuten kan jeg nå se hvor Johannes har fått det store smilet og evnen til å spre glede og godt humør rundt seg. Det er slike folk som gjør dagen til ethvert menneske så utrolig mye bedre.
«Jeg vil virkelig ikke avbryte dere, men jeg trenger hjelp av deg nå, Johannes. Jeg beklager hvis jeg avbrøt noe.»
«Ja vel, bestemor. Bare gå ned og fortsett med det du drev med, så kommer jeg om to minutter. Jeg må bare avslutte samtalen med Lucy.»
Nora nikker og smiler til begge to.
«Det var veldig hyggelig å møte deg, Lucy! Jeg håper jeg ser deg rundt sammen med Johannes fremover.»
Hun blunker til meg med et lurt smil om munnen før hun snur seg rundt og lar oss være alene de siste minuttene før Johannes må gå. Først skjønner jeg ikke hva Nora mener, men når jeg ser bort på Johannes, som er rødere enn en tomat i fjeset, skjønner jeg og kjenner at varmen stiger opp i fjeset mitt også. Hos Johannes, som har solbrun hud, ser man ikke rødmen like godt som i mitt ellers helt bleke fjes. Jeg er sikker på at vi ser ganske idiotiske ut begge to der vi sitter på en kafe og ser ut som om vi nettopp har malt ansiktene våre med rødmaling.
«Så, jeg tenkte vi kunne utveksle mobilnumre slik at vi kan møtes senere en gang. Bare hvis du vil, så klart.»
«Så klart jeg vil det!»
Jeg merker at fjeset mitt begynner å få en mer vanlig temperatur, og forhåpentligvis en mer normal farge. Johannes sine brennende kinn begynner også å roe seg. Jeg tror vi begge to har funnet ut at det beste er å ikke snakke om hendelsen. Jeg ser i hvert fall ingen grunn til å gjøre ting flauere enn de allerede er.
Jeg rekker ut mobilen min og får hans i bytte. Jeg taster inn nummeret mitt, før jeg ser om han har brukt smilefjes bak navnet mitt, noe han har. Han har skrevet navnet mitt, men med to røde, og jeg gjentar: røde, hjerter bak. Jeg kjenner at jeg blir varm inni meg, for det er jo ikke hvem som helst man bruker røde hjerter på. Når jeg har lagret nummeret mitt, går jeg gjennom kontaktlista hans, bare for å være sikker på at han ikke bruker røde hjerter på alle han har på kontaktlista si, og det gjør han ikke.
Jeg strekker ut armen jeg holder telefonen i og vi bytter tilbake. Jeg hadde ikke lagt inn noe navn på han før jeg ga han telefonen, jeg ville at han skulle velge et selv. Jeg sjekker mobilen og ser at han har kalt seg selv for «Fremtidig kjæreste» med et kyssesmilefjes bak, og der blusset flammene i kinnene mine opp igjen.
Når jeg ser opp igjen fra mobilen min, har Johannes allerede reist seg opp og gjør seg klar til å gå tilbake på kjøkkenet for å hjelpe sin kjære bestemor. Jeg reiser meg opp og gjør meg klar for å gå hjemover. Jeg ser ikke noe poeng i å bli igjen når Johannes skal gå og jeg har drukket opp kaffen min, som smakte like himmelsk som den alltid har gjort.
«Du får ha det fint inntil vi snakkes igjen. Jeg ringer deg. Du trenger heller ikke bekymre deg for kaffen din. Jeg spanderer. Jeg vil ikke høre noe om at du ikke kan la meg betale, for jeg har allerede bestemt meg.»
Han gir meg pekefingeren som en streng pappa som kjefter på barnet sitt som nettopp har gjort en rampestrek. Jeg skyter opp armene i lufta for å si at jeg overgir meg mens jeg ler. Så skiller vi lag. Jeg går ut ytterdøren for å sette kursen hjemover, og han går inn på kjøkkenet for å hjelpe den søte bestemoren sin.
Jeg starter på hjemveien, men jeg stopper etter bare noen få skritt når det går opp for meg hva jeg egentlig skulle på kafeen i dag. Jeg skulle egentlig bare renske hodet for tanker, men jeg endte opp med å ha en hyggelig samtale med en av de ansatte som rett og slett bare passet sammen med meg. Ja, jeg fikk jo rensket hodet for tanker også. Nå er det eneste jeg har plass til i hodet mitt Johannes og alt det som er bra ved ham.
YOU ARE READING
Tankekaos
RomanceNår man møter noen som endrer på hele livet ditt uten å mene det, kan enten alt kaoset i hodet ditt vikle seg mer inn, eller det kan forsvinne helt. Vinner av Wattys2016!! |_|_|_|_|~|_|_|_|_| "Omfg! Har ikke lest denne før nå, fyf så vakkert skrevet...
