Tankekaos

Tankekaos ~ Prolog

Vote. Comment. Enjoy.

~<>~<>~<>~<>~<>~

Vi har alle den ene tingen som stopper oss fra å leve, den ene tingen som stopper oss fra å gjøre det vi vil. Det er som en låst lenke som holder oss igjen. Du blir holdt igjen på samme gamle, kjedelige sted, ute av stand til å oppholde deg noen annen plass. Det er som om to hender holder rundt halsen din, og hvis du trekker for hardt, kveles du. Det er en nøkkel som mangler, men du vet at den er der ute et sted. Du må få noen til å hjelpe deg med å fjerne armene. Det er alltid sånn.

Det er som regel venner eller familie som holder deg igjen fra å leve fritt, du er redd for å miste dem. Dessverre er det ikke så lett for alle, hos noen er tankene som stopper dem, sånn som hos meg. Hodet stopper meg, det er alltid for fullt til at jeg skal kunne få levd litt. Det er alltid fullt, selv om jeg tømmer det. Jeg er bundet fast med to låste lenker, for å gjøre det litt vanskeligere. Jeg liker å tenke at det er fordi jeg er litt sterkere enn alle andre, at jeg trenger flere utfordringer.

Mange liker selv om å tenke at de ikke trenger andre. Feil. Det går ikke an å være helt uavhengige av andre, det finnes alltid en situasjon der hvor du er nødt til å få hjelp av andre for å greie deg. Kanskje folk egentlig vet at virkeligheten er sånn, men at de ikke tørr å innse det. Kanskje det bare er tanken på å skulle ønske at de kan greie seg selv, som får folk til å klamre seg fast til de ubetydelige ordene.

Jeg vet ikke, for jeg har aldri tenkt at jeg kan greie meg på egenhånd. Jeg har alltid visst at jeg ikke kan stå alene livet ut. Jeg tror nemlig vi alle har den personen som redder oss, som kan åpne lenkene og frigjøre oss. Du trenger bare å greie deg selv fram til du finner «helten» din. Den som kan redde deg fra deg selv. Fram til du finner den ene, er alt du kan gjøre å rive og slite for å få oppmerksomheten du trenger for å få tak i hjelpen din.