Norges Utvekslingsstudent

Kapittel 14; "Brandonisitet"

Nervene mine hadde føltes ut som om de var anstrengt oppe i hundre.

Faen heller, ikke i nærheten av hundre en gang - det var nok en million ganger større enn der igjen.

Og det eneste jeg hadde tenkt var - nå hadde jeg driti meg ut.

Nå var løpet kjørt.

Nå var alt ferdig.

Så hadde det mest overraskende skjedd. Hu hadde sagt ja.

Ja.

*

"Er du helt sikker?"

Moren min nikket selvsikkert fra telefonskjermen.

"Ja, Brandy. Du kler den hvite skjorta di bedre enn den blå - jeg er moren din. Hvem andre vet det bedre enn meg?"

Hun flirte og hvilte hodet sitt på den ene hånda, mens hun så på meg skifte tilbake til den hvite skjorta. For hundrede og syvende gang. Jævla patetisk for å være meg.

Hvorfor kunne jeg ikke bare velge en farge?

Det var jo ikke akkurat slikt at det gjaldt liv og død på fargen av en skjorte.

Men igjen - i akkurat denne situasjonen, så gjorde det kanskje det.

"Okei, mamma. Hvit skjorte på. Sorte bukser?"

Hun ristet vemmelig på hodet.

"Hvit og sort? Er vi i 50-tallet eller? Ta på deg de buksene Caroline er så glad i. Det vil hun nok like."

Ansiktet mitt lagde et spørsmålstegn. Hadde jeg noen bukser Caroline likte?

Moren min så på meg som hun forventet at spørsmålstegnet skulle endre seg til en lyspære.

"Visste du det ikke?"

Jeg fnyste.

"Visste hva da?"

"At Caroline finner spesielt behag i den ene buksa di."

Hun stoppet brått opp og jeg lurte på om forbindelsen var blitt brutt.

"Vell, det hørtes kanskje litt feil ut."

Jeg kuklet og begynte å grave rundt etter en bukse. Hva sa moren min akkurat nå?

"Det jeg prøver å si er at hvis du finner frem de blå jeansbuksene dine som jeg alltid klarer å vaske feil og som derfor har blitt litt slitt med tiden. Det er den Dorothy alltid må vaske for hånd fordi de er så slitte. Du husker vell de buksene, Brandy?"

Jeg tenkte smått i en liten stund, før jeg forsto at det var Abercrombie buksene hun snakket om. Var det de jeg kanskje brukte da jeg oppfylte det første ønsket hennes?

Og brått gikk det enda en lyspære i meg.

"Åh, shit."

Moren min kremtet strengt i bakgrunnen.

"Språkbruk, Brandy."

Jeg så ned i gulvet og lurte i et sekund på hvordan jeg kom til å gjøre det. Ville det i det hele tatt funke?

"Mamma, hils far for meg. Jeg må ta en kjapp telefon."

*

Caroline smugtittet forsiktig på meg i det jeg satte hendene på rattet. Lite visste hun noe om at jeg hadde fulgt med hvert av hennes små bevegelser helt siden vi hadde gått ut den døren sammen. Men som jeg alltid gjorde, så fortsatte jeg med å spille som om jeg ikke var fult klar over hva som foregikk. Hun bet leppene sine og lekte med fingrene i det jeg festet setebeltet.