Silence

Del 5

Nervene skylte inn i meg på vei til skapet mitt. Hjertet galopperte vilt i brystet. Jeg var nervøs, men på en god måte. Endelig var dagen her. Jeg var klar til kamp, de skulle få se at ingen kødder med meg. Jeg la fra meg sekken og så på det tomme skapet, det var like tomt som hjertet mitt. Bare noen få bøker spredd rundt i skapet. Jeg så på bildene i skapet da jeg var lykkelig, jeg og Jenny sto og lo mot kameraet. Det var tiden vi var gode venner, eller... jeg trodde vi var det. En tåre søkte i bane nedover kinnet mitt. Jeg tørket den kjapt vekk igjen og lukket skapet hissig. Jeg gikk mot klasserommet, klumpen i magen ble større og større for hvert skritt. Jeg tok hånden på dørhåndtaket og trakk det forsiktig ned. Jeg hevet hodet og rettet ryggen. Blikket mitt ble som stein. Jeg gikk inn døra som jeg aldri hadde gjort før, stolt og selvsikker. Jeg var ikke den lille redde jenta som såvidt turte å si noe høyt i klassen. Jeg var blitt en tøff, selvsikker og moden kvinne. Jeg sto opp for meg selv og satte på plass dem som trengte det. Alles blikk rettet seg mot meg, stygge blikk stirret på meg med avsky. Klumpen i magen var nå blitt hard og stor, aller helst ville jeg bare løpe ut av klasserommet og gjemme meg på toalettet, men jeg heiste haken og gikk rett inn og satte meg bakerst. Jeg trakk hetten bedre på meg, og satte føttene på stolen vedsiden av meg. Det var mye hvisking og peking rundt meg. Læreren hysjet alle og fortsatte timen.  

Jeg gikk ut og satte meg under treet. Det var en beroligende plass, naturens lyd spilte en vakker melodi, og den barske duften av høsten. Jeg lukket øynene igjen og satte meg inntil treet. Skritt kom gående mot meg, jeg hørte fjollete fnising. Det bredte seg en skygge over ansiktet mitt. Jeg åpnet øynene og så rett på Jenny og tilhengerne hennes. "Hva skal dette være godt for?" spurte jeg harskt. "Rolig nå tiger, jeg synes bare det er tøft av deg å komme på skolen igjen etter at du ble banket opp her forleden," sa hun og lo sukkersøtt. Gjengen lo med. Jeg ignorerte dem og lukket øynene igjen, dette var ikke en viktig kamp å ta over. Jeg venter på det rette tidspunktet. "Hei! Se på meg når jeg snakker." KLASK! Jeg åpnet øynene forbanna og tok til meg kinnet. Blodet strømmet til, og jeg kjente det krible. Jeg knyttet nevene og reiste meg opp. Jeg er sikker på at røyken sto ørene mine og flammene skinte i øynene. Jeg tok et faretruende skritt mot henne og sa: "Det der gjorde du ikke!" "Jo tenk om, det gjorde jeg," sa hun eplekjekt, men jeg så tvers igjennom henne hun var redd som en liten hund. Hun yppet seg videre og jeg sto rett foran henne, selv om hun var høyere enn meg var jeg sterkere. Jeg tok tak i genseren hennes og dro den opp, "gjør du det en gang til så tilber du bråk," sa jeg rolig og behersket. Men inni var jeg vill og sint som en løve. "Ja, bare ro deg du din lille tiger, jeg kommer til å slå deg uansett. Hvem vant forrige gang?" sa hun og de andre nikket. Elevene rundt oss så nysgjerrig på oss. "Du meg bak skolen om 5 min," sa jeg sammenbitt og gikk.

Ryktet spredte seg som ild på tørt gress. Det samlet seg en stor ring rundt oss, stemningen rundt oss var anspent og ivrig. Jenny tok av seg skoene og kastet dem på meg. Jeg tok dem i mot og kastet de ut av ringen. Jeg gikk mot Jenny faretruende og slo til hun. Jeg var lei av all den dritten hun hadde forårsaket i livet mitt. Knyttneven traff rett i kinnbenet mitt. Hun vaklet bakover til hun gjenvant balansen. Hun kom styrtende mot meg og slengte meg i bakken. Hun satt oppå meg og slo og klorte meg til blods. Jeg snudde meg rundt, alt det sinnet som var i meg ble sluppet løs nå. Jeg slo og slo, hun prøvde å snu seg rundt, men lårene mine satt tett rundt kroppen hennes. Hun prøvde å klore og rive meg i håret, men jeg ignorerte det. Smerten i hjertet var mye mye verre. Følelsen av å være sviktet av din og eneste bestevenn. Hun var den eneste jeg hadde og det visste hun, jeg hadde fortalt henne mye, hun visste noen av de svarteste hemmelighetene mine. Adrenalinet pumpet i meg, jeg slo og slo til hun ikke beveget seg særlig mer. Hun skulle få svi, få svi! Ansiktet var rødt og kroppen var varm. Det ble helt stille rundt oss og det kalde høstregnet høljet ned. Jeg hørte løpende skritt i bakgrunnen og hysterisk elever, men ikke turte å gripe inn før to lærere kom og løftet meg bort. Jeg sparket og slo etter meg, jeg var så sint at jeg er sikkert hele skolen kunne merke det på stemningen rundt meg. Jeg prøvde å komme meg løs, men de holdt godt fast. To andre lærere hastet seg bort til Jenny og målte pulsen, hun lå der så stille og urovekkende. "Ring ambulansen!" Jeg så tilfreds bort på hun, jeg  er sikker på jeg kunne se djevelhorna og halen ligge der. Jeg brølte og vrælte rundt i grepet til de to mennene helt til jeg fikk meg løst. 

Jeg løp, løp så fort jeg kunne mens jeg enda hadde adrenalin rushet. Lærerne løp etter meg, jeg løp sikksakk mellom trærne og inn mellom bygningene. Jeg løp mellom gatene helt til jeg kom til en park, der satte jeg meg ned og pustet tungt ut. Tårene kom like etter, jeg var redd, redd meg selv. Den følelsen jeg hadde der da jeg slo Jenny bevisstløs var skummel. Jeg følte makt og glede, glede for å få hevn. Jeg trodde jeg skulle få komme gi en tanke i hodet på henne at du ikke kødder med meg, ikke å gjøre hun bevisstløs! Og verste av alt, jeg likte det, jeg nøt at hun lå der og led. Hadde ikke de stoppet meg er jeg sikker på at hun hadde vært død nå! Tårene sprutet ut og jeg tok armene rundt knærne og gråt meg ferdig.