My meet with the Bad Boy

55

«Ehm...altså...»

*************************************************************************************************

Jessica's P.O.V.

Hælvete...hvorfor sa du det? Hvordan skal jeg komme meg unna dette her? Jeg vil virkelig ikke at noen skal vite om de synge-greiene. Det er ille nok at Jason vet om det. Hva om de begynner å mobbe meg for det? Eller at de sier det til resten av skolen?

Nei Jess. De er de aller beste vennene dine, de ville aldri gjort noe sånt mot deg.

Men...

Å herregud, jeg greier ikke å komme meg ut av dette. Jeg blir nødt til å fortelle dem det. Fuck....

«Det kan hende at det er visse ting jeg ikke har fortalte dere. Men det er bare små detaljer. Ikke så viktige egentlig» sa jeg usikkert.

«Jess, det der var ikke et svar. Kan du synge?» sa Hunter.

«Nja...vil ikke akkurat kalle det synging...» mumlet jeg til svar.

«Hva kaller du det da?» spurte Jade. Hele gjengen var tydeligvis veldig opptatt av dette her. Hvorfor er det så big deal egentlig? Om jeg kan synge eller ikke, hva har det å si?

«Jeg vet ikke jeg...» svarte jeg. Føler meg veldig flink på å gi direkte svar nå as.

«Vi kan la det ligge nå Jess, men ikke tro at vi er ferdig med dette» sa Jass og smilte til meg.

Søren...

***

«Okei Jessica, det er veldig viktig at du tar dette forsiktig og rolig. Hvis du føler deg svimmel eller uvel på noen som helst måte så sier du ifra til meg og setter deg ned igjen. Det er veldig viktig at dette ikke skjer forhastet» sa Cate og så rolig bort på meg.

«Ok» svarte jeg og trakk etter pusten.

Jeg satt på kanten av sykesenga og forberedte meg til å reise meg opp. Dette kunne enten ende veldig bra eller ganske dårlig. Jeg satte begge føttene ned på bakken, pustet dypt enda en gang og løftet meg opp fra senga. Vekten kom med en gang over på beina. Først var det veldig uvandt og jeg var i ubalanse. Men etter hvert greide jeg å stå støtt. Jeg kikket opp mot Cate som hadde stått kun en meter unna meg hele tiden og observert.

«Hvordan føler du deg?» spurte hun.

«Bra egentlig. Ikke kvalm, vondt i hodet eller noe annet sted. Bortsett fra at jeg er utrolig støl i rompa. Tror faktisk at den har sovna» sa jeg og huffet meg litt. Rompa føltes helt lam ut.Cate begynte å le. Men det kan jeg skjønne ganske godt.

«Du ser helt fin ut, jeg må bare ta pulsen og blodtrykket ditt» sa Cate etter å ha ledd seg ferdig.

***

Etter at Cate hadde tatt blodtrykk og puls og sett at alt var normalt kunne jeg endelig få dra hjem. Ingen ting verket lenger og jeg følte meg faktisk helt frisk. Bortsett fra hodet mitt dessverre. Alle tankene jeg hadde om valget jeg måtte ta og om hva jeg skulle si til gjengen om syngingen gjorde at det føltes ut som at hodet skulle sprenge. Jeg hadde liksom ikke et eneste svar på noe av det. Skulle ønske at jeg hadde en person som kunne gi meg alle svarene som jeg lurte på. Livet hadde vært så mye enklere da.
***************************************
Hey, tusen takk for alle gratulasjoner💕💕ble veldig glad for det😊💕