My meet with the Bad Boy

♡24 - sover du?♡

Treningsklærne til Jess...

Jessica's P.O.V

Jason svarte ikke. Han bare satt i samme stilling og det virket egentlig som at han ikke hadde tenkt til og svare.

"Hallooo, tenkt til og svare?" Spurte jeg.

Men reaksjonen jeg fikk var ikke akkurat den jeg forventet. For det han gjord var nemlig og reise seg opp fra stolen og storme ut av klasserommet.

Hva søren var det der? Det er egentlig jeg som skulle ha gjort det. Japan slo søren meg i hodet så hardt at jeg begynte og blø i går og han har ikke snakket med meg siden. Ikke at jeg forventet det heller. Men hvis det var neon av oss som skulle ha brast ut av klasserommet på den måten så var det jo egentlig jeg. For jeg kan love deg, jeg har så himla lite lyst til og snakke med han. I det hele tatt og være i nærheten av han gjorde meg neste kvalm. For en megadust...

"Oisann...det der gikk tydeligvis ikke så bra" sa Sandra som tydeligvis hadde kommet fort inn i klasserommet igjen uten at jeg hadde merket det.

"Nei...men det går bra. Jeg skal nok klare og få til et bra resultat likevel" svarte jeg tilbake med et håpefullt smil i ansiktet.

"Det er bra du holder motet oppe Jessica, det kommer du til og trenge forming si det sånn..." Svarte hun og smilte til meg.

"Siden partneren din mest sannsynlig ikke kommer tilbake og du egentlig ikke kan gjøre så mye uten han, så kan du dra hjem nå" sa hun etter at hun tydeligvis hadde tenkt litt.

"Er du seriøs? Spurte jeg og var ganske overrasket.

"Ja, jeg er helt seriøs" svarte hun og lo.

"Tusen tusen takk" svarte jeg bare før pakket sakene mine i en fei og stormet ut av klasserommet.

Freeedooom!!!!!

Mens jeg var på vei hjem funderte jeg på hvordan jeg skulle klare og få Jason med på prosjektet. En ting måtte jeg ihvertfall først gjøre, jeg måtte tilgi han for at han slo meg ned. Det var et uhell uansett. Han greide jo ikke og kontrollere hvor han skulle slå når gutten han faktisk slo på, ikke var der lenger. Jeg hadde virkelig ikke lyst til og tilgi han, men det måtte til hvis jeg i det hele tatt skulle klare og snakke med han.

Men mer enn dette visste jeg ikke. Jeg kan ikke akkurat bli venn med han heller.

Uff, dette er jo vanskeligere enn matteeksamen jo...

Når jeg endelig kom hjem, slang jeg far meg alle sakene jeg hadde og løp opp på rommet. Jeg skiftet fort til treningstøy (bilde) og gikk ned i kjelleren. Jeg tok på meg boksehanskene mine og begynte og sparke og slå på bokseputa vi hadde hengende fra taket.

Dette var noe jeg virkelig trengte. Og bare få ut alle tanker ved og slå og sprake på noe som ikke fikk vondt når jeg traff den. Det hjalp meg også med og klarne tankene. Jeg holdt kanskje på sånn i to og en halv time. Når jeg var ferdig var jeg helt ferdig. Jeg gikk opp på rommet mitt igjen og slang jakka jeg hadde hatt med meg ned i kjelleren på senga. Og pustet tungt ut.

Jeg tok en kjapp dusj og skiftet til koseklær (bilde). Etter det slag jeg meg ned i senga og så opp i taket.

Hav søren skal jeg gjøre med denne oppgaven? Gaaaadh så vanskelig livet skulle være nå da...

*Pling*

Telefonen ga fra seg en lyd som sa at jeg tydeligvis hadde fått melding. Jeg strakte meg bort til nattbordet og grep tak i den. Jeg låste den opp og gikk inn på meldinger. På meldingen sto det: Sover du? hilsen...

Fortsettelse følger...