Norges Utvekslingsstudent

Kapittel 16; "Carolines lekerom"

"Benjamin har en konferanse han må stille opp til nede i byen."

Jeg så en stund på henne.

"Okei?"

"Du er klar over at Benjamin jobber som arkitekt."

Jeg nikket sakte og prøvde å tenke på hva hun prøvde å si.

"Han skal presentere sitt nye verk under en stor konferanse for mange forretningsmenn som ønsker å bygge nye bygninger til sine forretninger."

"Jasså?"

Anita så en smule irritert ut over at jeg ikke hadde skjønt tegninga.

"Under disse konferansene er som regel hele familien med."

Jeg så på henne. Hun så på meg.

"Vent. Jeg også?"

Hun nikket og tok et steg ut av rommet.

"Du er klar om en time?"

*

The Thief.

Hotellet het tyven. Et ganske så uvanlig og rart navn for et hotell, men den skulle ha for fasilitetene sine.

Jeg hadde blitt tvunget til å dra meg på en fin skjorte og ta på hårgelé. Håret mitt føltes som om noen hadde satt det i is og latt det frosne. Det var ubehagelig stivt. Altfor ubehagelig.

Men igjen, jeg ville heller ikke følt meg bra hvis jeg hadde kommet slentrende inn med fotballshorts og vanlig treningstrøye.

Resepsjonisten hadde henvist oss til et rom fullt av eldre menn i dress.

Det føltes nesten som om da jeg var syv år gammel og ble med pappa for å treffe kollegaene hans. De så alltid ned på meg, rufset håret mitt slik at det sto til alle kanter og snakket om at jeg ville bli den neste Wolverhampton.

Og det ble jeg jo.

Men denne gangen var det helt annerledes. Jeg hadde ikke en pappa som sto og presenterte meg for alle sammen. Eller for så vidt, så kjente jeg i alle fall noen den gang, men nå var det bare ukjente fjes. Jeg gikk tett om Benjamin med Anita og Caroline rett bak.

Selv Caroline hadde dratt på seg en enkel svart kjole og med håret i hestehale. Brunfargen hennes hadde holdt seg, noe som fikk henne til å se enda vakrere ut.

"Benjamin!"

Benjamin snudde seg og hilste på en eldre mann med et litt rundt ansikt og stor nese.

"Fredriksen!"

De lo og småpratet en stund, mens vi tre sto bak og fulgte med. Kleint øyeblikk for oss, men jeg hadde vært vant med å stå i bakgrunnen mens min egen far hadde måttet hilse på andre kjenninger. Om snart ville han -

"Min datter Caroline husker du vell?"

Den eldre kastet et glans på Caroline og nikket fornøyd.

"Så stor du har blitt, Caroline!" Han klappet henne på hodet som om hun fortsatt var fire, og selv om Caroline så rolig ut kunne jeg se i øynene hennes at hun brukte all kraft på å ikke slå til den fyren. "Og så vakker!"

"Hadde jeg vært på din alder ville jeg ikke nølt," fortsatte han og humret høyt. Jeg svelget kjapt og merket at fyren begynte å gå meg på nervene. "Flott datter, Benjamin. Det skal du ha for."

Han hilste raskt på Anita, før han til slutt la merke til meg.

"Og dette er?"

Benjamin kjappet seg i å introdusere meg for ham.