Bestfriends, remember? (L.T)

F i r e

Det pep i telefonen, og den lå nervøst inntil øret mitt. Pulsen min steg for hvert pip.
«Hello, it's Olivia Smith» jeg ble glad når jeg hørte stemmen hennes, og jeg ble full av lengsel. Gamle minner strømmet gjennom hodet mitt, det var som om alt kom tilbake i bølger.
«Hi Olivia,» stemmen min braste, og hjertet mitt pumpet hardere enn noen gang.
Det ble stille.
«Louis?» Hun kjente igjen stemmen min, og jeg ble utrolig glad.
«Yes, Olivia. It's me.»
«Hi, Louis.»
«I'm just calling to let you know that I've read your letter, and I'm so sorry.»
«Lou, please don't apologize, it wasn't your fault at all.»
«Olivia, I feel so stupid. I don't understand how blind was, and I don't understand why I didn't see you, or notice you having feelings for me.»
«Louis, please don't..» pep hun, men jeg avbrøt.
«Olivia, please let me finish»
«Lou.»
«Olivia, I'm sorry for kissing your best friend. It didn't mean anything to me at all! And I'm sorry for screwing up between you two.»
«Louis, I was the one who screwed up between me and Mia. And I screwed up between you and me too. I'm sorry for how I reacted. I had no right.»
«Dont mind Olivia, I just want to see you again,» jeg orket ikke diskutere mer, begge hadde begått en feil.
«Where are you?»!Olivia's stemme var lav og den hørtes svak ut.
«Well, actually,» sa jeg før jeg gikk opp det siste trappetrinnet og ringte på døren.
«Wait a second Louis, somebody's ringing my doorbell,» hun var så søt, jeg gledet meg til å se reaksjonen hennes, jeg gledet meg til å holde henne i armene mine. Jeg hørte skritt i trappen, og jeg rygget bakover. Guttene sto noen meter unna meg, langt nok til at hun ikke kunne legge merke til dem. Døren åpnet seg sakte, og hodet hennes stakk ut av døren. Et lykkelig gisp unnslapp munnen hennes før hun styrtet mot meg. Jeg åpnet armene, og slapp rosebuketten jeg hadde i høyre hånd, ned på bakken.
«Oh, Louis!» tiden stoppet opp idet hun traff brystkassen min, og armene hennes slengt rundt nakken. Jeg løftet henne opp, og låste armene mine om ryggen hennes. Sine egne bein var rundt hofta mi.
«Olivia,» jeg kjente skulderen min bli våt, hun gråt.
Jeg satte henne forsiktig ned på bakken, og så inn i øynene hennes. Før jeg viste ordet av det, kysset vi, lenge. Jeg tørket tårene hennes, og ga henne rosebuketten. Vi lo av lykke, smilte og var glade.

Jeg lå i sofaen og strøk henne over håret, guttene hadde latt oss være alene. De hadde filmet møtet vårt, lagt det ut på Twitter. Olivia lå og leste hatmeldinger hun hadde fått.
På tweeten som Niall skrev, sto det følgene:
Long time no see, this is the cuteset thing ever. Best friends forever, last forever. Nice to finally meet you '@oliviaasmith.

«Don't care about the haters Olivia, they are just jealous of you.»
«It's really hard to not care.»

----------------------

//RETTET//