Saved by the Door(Louis Tomlinson)(1D)(Norsk/Norwegian)

Kapittel 3 - Hjelp fra uventet hold

Louis' POV

"Shit, shit, shit." Sa jeg til meg selv. Jeg så bak døra og så en jente liggende på bakken. Jeg satt meg ned og prøvde å få kontakt, men hun ga ikke noe tegn til å høre eller merke at jeg va ri nærheten av henne. Hva skal jeg gjøre. Jeg kan ikke la henne ligge her. Det eneste jeg kom på var å ta henne med inn til garderoben hvor de andre var. Kanskje de kunne hjelpe meg med hva jeg skal gjøre. Jeg løftet henne forsiktig opp før jeg gikk inn igjen. Guttene var fremdeles i garderoben.
«Gutter hjelp meg litt er dere greie!» Sa jeg mens jeg gikk inn døra med jenta fremdeles i armene mine. DE flyttet seg vekk fra sofaen fortere enn jeg noen gang har sett tidligere. Jeg la jenta ned på sofaen. Hva i alle dager skal vi gjøre med henne. Ingen av oss har peiling på slike ting som dette.
«Hva skjedde Louis?» spurte Liam meg. Hva skjedde, jeg aner ikke selv en gang.
«Jeg vet ikke hva som skjedde. Jeg gikk ut som jeg sa til dere jeg skulle, men i det jeg åpnet døra hørte jeg at noen smalt inn i døra. Når jeg så etter så jeg henne liggende på bakken bevisstløs.» fortalte jeg. Det var det eneste jeg visste.

«Jeg tror det er noen leger ett eller annet sted rundt her. Jeg løper og ser om jeg finner noen.» sa Harry før han forsvant ut døra på jakt etter en lege. «Jeg går og ser etter en pute til henne." Sa Zayn. Liam fulgte opp like etter "Jeg ser om jeg kan finne et teppe." Begge forsvant ut døra. Det var bare meg og Niall igjen i rommet i tillegg til jenta. Niall kom over til meg og før jeg rakk å tenke over det hadde han dratt meg inn i en av hans berømte klemmer. Ikke det at jeg hadde noe imot det nå. Jeg trengte virkelig noen til å roe meg ned. Og en klem hjelper veldig mye nå.
«Ro deg ned Louis. Du visste ikke at hun var på den andre siden av døra. Dette er ikke noe du kunne ha forutsett. Ingen kunne vite at det var noen som kom til å løpe inn i døra når du åpnet den.» Sa han mens han fremdeles prøvde å roe meg ned. Jeg vet at jeg ikke kunne forutsett det som skjedde, men jeg følte meg fremdeles skyldig i det som skjedde. Jeg håper virkelig hun våkner snart.

Både Zayn og Liam kom løpende inn i rommet med både teppe og pute. Etter 10 minutter var også Harry tilbake med en lege. Jeg håper virkelig han kan gi meg noen gode nyheter om henne etter undersøkelsen. Guttene og jeg forlot rommet slik at han kunne få jobbe i fred uten at vi hindret han, det er bedre at han får gjort en god jobb enn at vi forstyrrer han. I det vi gikk ut av rommet ble vi møtt av Paul. Sant. Vi har en konsert om ikke mange minuttene. Den hadde vi nesten glemt i farta. «Gutter kom dere til scenen nå. Dere er på om 5 minutter!» sa han. Vi løp til scenen hvor vi fikk det vi trengte. I det vi alle var ferdig hørte vi intromusikken starte. La dette bli vår beste konsert noen sinne.

-Mens guttene er på scenen-

Michelle's POV

Jeg kunne høre noen som rørte seg rundt meg. Jeg begynte så vidt å våkne. Jeg kan føle en hodepine komme og den er ikke liten. Jeg åpnet øynene forsiktig til å se et rom jeg aldri har sett før. Hvor er jeg? Jeg så meg rundt i rommet og kunne se en person som pakket sammen noen greier. Han så over mot meg når han var ferdig med pakkingen. Hvem i alle dager er han?
«Jeg kan se du er våken, jeg har noen smertestillende om du vil ha. Jeg har en anelse over at du har hodepine.» Sa han. Jeg ga fra meg et lite ja før han fant frem pillene og et glass vann. Jeg klarer fremdeles ikke å finne ut hvor jeg er. Det jeg er ganske sikker på er at dette ikke er huset mitt. Eller hjemmet jeg rømte fra. Kan noen vær så snill å forklare meg hvor jeg er hen.
«Du lurer sikkert på hvor du er og hva som har skjedd, siden du har hodepine?» spurte han meg. Kan han lese tankene mine. Jeg nikket forsiktig før han begynte og fortelle meg mer.
«Vel for det første er du i Wemberly arena i London. Og når det gjelder hodepinen har du krasjet i en dør og slått hodet ditt to ganger. En gang i døra og en gang i bakken.» Vel det forklarte meg litt angående smertene, men Wemberly sier meg ingen ting. Det er bare en ting jeg ikke forstår. Hvordan klarte jeg å slå hode mitt i en dør. Det er et spørsmål jeg håper noen kan gi meg svaret på en gang.

«Jeg må gå nå, men du kan ligge her å hvile deg. Gutten som tok deg med inn hit kommer inn om ikke så lenge. Så bare ta det med ro og ta det med ro frem til hodepinen er borte.» fortalte legne meg før han gikk ut døra. Jeg er forlatt til ensomheten igjen. Jeg prøvde ikke å røre på meg. Jeg visste at en liten bevegelse ville gjøre alt verre for meg. Når jeg tenker litt over det legen sa, så kan kanskje han som tok meg inn hit gi meg svaret på hva som skjedde. Alt jeg husker var at jeg løp det jeg kunne for å komme meg unna hjemmet hvor livet mitt ble ødelagt.

-30 min senere-

Jeg kunne høre en del bevegelser utenfor døra. Før jeg en gang kunne reagere kom 5 gutter inn i rommet. De så ut til å være rundt min alder, om ikke litt eldre. Igjen av dem så meg med en gang, men før jeg visste det hadde en av dem fått øye på meg og sett at jeg var våken.
«Du er våken! Hvordan går det med deg?» sa en av dem og kom I full fart mot meg. Jeg viket unna for å komme meg unna. Etter alt jeg har vært igjennom stoler jeg ikke på folk lenger. Han så reaksjonen min og tok et skritt tilbake. Han virket nesten lei seg for at han hadde skremt meg.
«Jeg mente ikke å skremme deg. Jeg er bare glad du er våken og ok.» sa han før han satte seg ned på den andre sofaen fremdeles lei seg. Hvordan kan jeg gjøre han glad igjen.
«Jeg mente ikke å gjøre deg trist. Jeg er bare redd for mennesker som kommer løpende rett mot meg.» fortalte jeg han. Av en eller annen grunn følte jeg at disse guttene var noen jeg kunne stole på. Noe i meg sa at disse guttene ikke ville skade meg som alle andre har gjort gjennom livet mitt.

«Jeg har et spørsmål.» sajeg helt ut av det blå. Jeg visste ikke en ting om disse guttene, og jeg ville vite hva de het. Det gjør alt mye lettere for alle sammen. Og jeg har lyst til å bli bedre kjent med dem, så hvorfor ikke starte enkelt.
«Hva er det du lurer på?» sa han med krøllete hår. Det er nå eller aldri tenkte jeg til meg selv.
«Hva heter dere? Spurte jeg, og ble møtt av blikk som så ut som spørsmålstegn. Hvorfor ser de så rart på meg. Og hvorfor er det ingen som sier noen ting.
«Vet du ikke hvem vi er?» burde jeg vite det. Jeg kan aldri huske å ha sett disse guttene før.
«Jeg har ingen anelse over hvem dere er, så kan noen fortelle meg det.» sa jeg. Kan ikke noen fortelle meg det.

«Vel mitt navn er Louis. Han med det blonde håret er Niall. Krølltoppen er Harry. Han med kort hår er Liam og han med svart hår er Zayn.» sa han som skremte meg tidligere. Louis, Niall, Harry, Liam og Zayn burde ikke være så vanskelig å huske. Uansett vil de fortelle hva som har skjedd. Kanskje det er på tide å spørre.

«Hva skjedde utenfor? Hvorfor besvimte jeg?»