Norges Utvekslingsstudent

Kapittel 12; "Den store samtalen om Ost"

Og plutselig var det som om ingenting hadde skjedd.

Anita snudde seg tilbake for å fortsette med det hun drev med og Benjamins øyne var tilbake på plass i avisen i en eller annen artikkel om olje. Det var så og si det eneste landet tjente på, i følge gutta og hva de hadde fortalt.

Og fisk.

Jeg satte meg på den faste stolen min ved kjøkkenbordet, mens Caroline satt seg rett foran meg. I det jeg trakk stolen tettere inn mot bordet, streifet kneet mitt benet hennes og jeg så opp forså for å møte blikket hennes. Hun så vekk som om ingenting hadde skjedd og lot som om det Anita serverte virket interessert.

Anita la et fat med vafler på bordet og jeg kunne ikke noe for å la en lettet følelse bre seg over meg. Det hadde tatt et par måneder før Anita hadde servert ordentlige saker på bordet. Og da snakket vi ordentlige saker.

Før jeg rakk å hive meg over en vaffel, la Anita en pakke med noe brunt oppi. Jeg myste rart mot pakken i det jeg la merke til at det som lå oppi så ut som ost.

Bare at det var brunt.

Brun ost? Nå kødder du.

"Geiteost."

Jeg så opp på Caroline som mest sannsynlig hadde lagt merke til ansiktsutrykket mitt.

"Jasså?"

Hun så opp på meg.

"Ost fra geiten."

"Aha?"

"Jepp."

Så ble det stille, mens vi bare så på hverandre.

Det var kanskje den første normale samtalen vi hadde hatt på lenge. Og den handlet om ost. Den første kommunikasjonen mellom oss skulle gå ut på at vi diskuterte ost. Og om at det kom fra et dyr som geiten. Og at fargen var brun.

Brått, kunne jeg ikke noe for å glise. Caroline så først forvirret på meg, som om hun ikke helt forsto, og jeg skjønte raskt at jeg måtte skjerpe meg.

Hva faen gjorde jeg?

De tenkte sikkert jeg var helt psykopat som satt og lo ved kjøkkenbordet for ingenting.

Så skjedde det jeg aldri forventet.

Caroline begynte å smile, mens hun så blygt ned og bet leppen. I et vanlig tilfelle ville jeg bli for hypnotisert av tanken på at Caroline bet leppene hennes, men akkurat da var det som om det var noe som hindret meg. Jeg var alt for opptatt med å prøve å stoppe fliringa at jeg ikke klarte å fokusere på noe annet.

Caroline bet leppen sin enda hardere og skuldrene hennes ristet smått, i det en latter trillet ut av henne.

Hendene mine skalv i det jeg prøvde å tenke på noe annet enn å le.

Vafler, fotball, Dorothy...

Ost.

En tung latter falt ut av munnen min, som fikk et følge med litt hosting etter seg som dekket opp for latteren sin. Caroline ga meg et strengt blikk som fikk meg til å rette opp ryggen og bite leppene mine så hardt at jeg visste at det ville gi blåmerker om jeg ikke stoppet snarest.

"Okei," sa Anita brått og brøt seg mellom oss i det hun bøyde seg fram for å hente en vaffel. "Du kan sette brunosten på vaffelen, Brandon. Det er veldig tradisjonelt for oss nordmenn. Du vil nok like det du også."

Jeg så på Anita mens hun smørte vaffelen sin med litt smør og satte den brune osten på vaflene. Jeg smilte mot henne da hun nikket mot meg som om det var min tur til å gjøre det samme. Hendene mine fiklet seg frem med å løfte opp en vaffel og jeg følte meg klønete som slet med å hente vafler. Det føltes ut som om barnehagen hvor barnehagetantene fulgte med på alt du gjorde for å være sikre på at du faktisk gjorde det.