Norges Utvekslingsstudent

Kapittel 12; "Den store samtalen om Ost"

"Brandon."

Jeg lukket øynene og brukte et sekund på å bare la det synke inn. Måten hun hadde sagt navnet mitt på, var som om hun hadde sunget det. Det var verken noe form for kaldhet eller bitterhet bak måten hun sa det på. Det var kanskje ikke fylt med tonnevis av kjærlighet heller, men det var noe. Jeg snudde hodet mitt rundt og møtte øynene hennes.

Alltid var det øynene jeg først møtte, når jeg først så på henne. Alltid. Det hadde aldri vært noe annet. Hver gang vi hadde møttes på hverandre, var det alltid øynene som fikk kontakt først. Det var kanskje litt merkelig, hvertfall for oss gutta. Når man først møtte på en dame, eller kvinne som Caroline, var det alltid kroppen man først så på, som om det skapte halve inntrykket (vell, det gjorde jo det). Vi gutta kunne ikke noe for det. Det bare skjer, som om det at damer får rødmaling ut fra greia en hel uke i måneden. Jeg skulle ikke klage. Ville heller være innstilt på det instinktet med å stirre på kroppen først ved første møte, enn å plutselig våkne opp til å tro at noen hadde myrdet meg i min egen sang. Jeg hadde faen meg ikke takla det.

Så jeg la hodet på skakke og smilte skeivt til henne.

"Caroline."

Hun så usikker ut, der hun sto som om hun ikke helt visste hva hun skulle gjøre. Og bare helt uten videre ville jeg løpe opp de syv trappetrinnene mellom oss og legge armen rundt om henne. Fikle litt med det tykke håret hennes. Kysse pannen. Få henne til å begrave hodet hennes i brystet mitt, slik at hun kunne høre hjertet mitt slå.

Slå for henne.

Men jeg var for feig. Mangla motet til å bare dytte meg litt frem mot henne. Så jeg beholdt det skeive smilet, mens øynene hennes rykket seg usikkert mot munnen min.

Og der, var jeg så nære fra å lukke den intense gapet mellom oss. Så nære. Men jeg gjorde det fortsatt ikke. Ikke for min egen del, for Gudene visste hvor glad jeg ville være for å utføre en slik handling, men for hennes egen del. Hun ville ikke likt det. Tross alt digga hu Zack. Mer enn digga. De hadde kanskje en greie. Og jeg måtte respektere det. Som en venn av Zack.

Og venn av Caroline.

Fordi det var det vi var.

Venner.

Så jeg sa det eneste som falt meg inn.

"God morgen."

Øynene hennes slappet av, og i kroken av dem, trakk de seg sakte opp, sammen med resten av ansiktet hennes.

"God morgen, Brandon."

Så jeg ventet på henne, mens hun tok små og lette skritt mot meg, de syv trappetrinnene mellom oss. Mens hun gikk sakte mot meg, tenkte jeg over hvor raskt jeg kunne hoppet over dem, før jeg møtte henne på toppen. Det ville tatt meg mindre enn to sekunder. Kanskje et, med tanke på at det var Caroline som venta på meg, på toppen.

Jeg ga henne et siste, svakt smil, da hun sto ved siden av meg. Sammen gikk vi deretter ned sammen til kjøkkenet, uten å si et ord, noen av oss. Men det gikk fortsatt fint. Det var verken kleint eller altfor stille. Det bare funka.

I det vi ankom kjøkkenet, så jeg Benjamin sitte på den vanlige plassen hans med avisen i hånda og Anita ved komfyren tilberede et eller annet jeg aldri hadde sett før. Begge ga meg alltid et anerkjennende nikk eller et eller annet som viste til at de så meg komme inn. Benjamin så alltid opp fra avisen og Anita snudde seg halvveis rundt.

Denne gangen, så begge på oss samtidig og i et lite øyeblikk var det stille.

Benjamin rynket pannen og Anitas øyne så forivrret på oss.