Big brother?

Big brother?( Norwegian)

Jeg heter Alexia og er 18år. Jeg bor med foreldrene mine og hunden min i en liten by i England. Jeg satt på rommet mitt og chattet med bestevenninnen min. jeg hørte sinte stemmer nede. Mamma og pappa kranglet. Jeg hørte bare brokker av samtalen.

"Vi må si det"

Si hva da? Jeg lurte på hva de snakket om.

"Nei ikke enda"

"Jo"

"nei"

Det ble stille. Jeg fortsatte å chatte.

"Alexia kan du hente esken med gamle klær og leker på loftet?" ropte mamma.

"Ja da" ropte jeg tilbake.

Jeg gikk opp trappen til loftet. Inne på loftet var det rotete og mørkt, jeg så nesten ingenting. Jeg lette etter esken. Det sto hundre esker her, hvilken var riktig? Jeg lette blant alle eskene. Der sto den, borte ved den gamle bokhylla. Jeg gikk bort dit, på veien snublet jeg og dyttet borti hylla. Esken på toppen av hylla falt ned, et album falt ned og åpnet seg. Jeg bøyde meg ned og så på albumet. Siden albumet åpnet seg på viste et bilde. Jeg holdt albumet opp mot det svake lyset som kom inn det lille vinduet. Bildet var av en gutt på tre, kanskje fire år. Gutten hadde brunt hår og blå grå øyne, han satt i en blå stol på et sykehus og holdt en liten baby i armene. Gutten så stolt ut der han satt med babyen i armene og smilte inn i kameraet. Gutten hadde olashorts og rød t-skjorte på seg, på kneet hadde han et plaster. Under bildet sto det, stolt storebror holder lillesøster for første gang. Jeg så nøye på babyen, det så ut som den sov. Babyen hadde rosa body på seg og bittesmå hvite sokker. Kunne det være meg? jeg fant et babybilde av meg selv og så nøye på det. Babyen på bildet lignet ganske mye på meg, samme brune hårfarge og like trekk. Øyefargen var jeg usikker på for babyen gutten holdt hadde øynene lukket. Jo lenger jeg så på bildet, steg sikkerheten, det måtte være meg. Jeg tok albumet med meg og bar esken ned. Jeg satte esken i gangen og gikk opp på rommet mitt. Jeg så på bildet av gutten med babyen. Hva var dette? jeg var på nesten alle bildene, men jeg kjente ikke noen av menneskene på bildene. Den lille gutten var med på flere av bildene. Det sto ikke navn på noen.

"Middag!" ropte mamma.

"Kommer" sa jeg. Stemmen min var rolig.

Jeg la albumet på senga, løp ned og satte meg ved bordet og smilte. Kjente sulten gnage nå. I gangen kjentes lukten av forskjellig krydder, urter og stekt kjøtt.

"vov, vov" kom det fra under stolen min.

Jeg kikket under stolen, der lå golden retrieveren min Zevs. Mamma satte maten på bordet. Maten smakte nydelig, smakene lekte seg på tunga. Da maten var spist opp, så jeg på mamma.

"Kan jeg gå fra?" ba jeg.

Mamma nikket. Jeg gikk opp på rommet mitt og satte meg på senga og så på bildene igjen. Zevs var med, han så nysgjerrig på meg. Jeg måtte spørre mamma og pappa om hvem gutten var. Lenge ble jeg sittende på senga å klø Zevs på hodet. Jeg gikk ned trappa og inn i stua, hadde albumet med meg og satte meg i sofaen.

"Hvem er denne gutten?" spurte jeg og så på mamma og pappa.

Mamma og pappa så på hverandre.

"Det er vel på tide at du får vite det nå" sa pappa.

"Vite hva?" jeg så på dem.

"Du er adoptert" sa mamma.

Jeg så på dem med store øyne.

"Jeg er hva? Hvorfor har dere ikke fortalt meg det før?" spurte jeg.

"Vi ville vente til du ble stor nok" sa pappa.

"Stor nok? Jeg er 18" sa jeg.

"Gutten på bildet er storebroren din, du kom til oss da du var et halvt år" mamma så på meg. Hun prøvde å klemme meg, men jeg vek unna.

"Dere kunne sagt det før" jeg så på dem.

"Vi kunne det, men vi viste ikke om du ville takle det" sa pappa.

Jeg så på dem og reiste meg.

"Jeg stikker ut" sa jeg.

Tårene presset på og jeg løp ut av huset. Zevs ble med meg. Han løp etter meg, tunga hans hang ut av munnen, den gyllne pelsen skinte i lyset fra sola. Det røde halsbåndet rørte på seg når han løp. Zevs bjeffet lystig, trodde nok vi var på tur. Den stoppet også et par ganger for å markere før den løp videre, Det var ikke lett å se hvor jeg løp på grunn av tårene, men jeg kunne veien til Isabelle godt. Vi kom fram og ringte på. Isabelle åpnet med en gang. Hun hadde det blonde håret i hestehale. De blå øynene skinte. Hun hadde nettopp trent for hun hadde fortsatt den svarte treningstightsen på seg.

"Hva har skjedd? Hvorfor gråter du?" spurte hun.

Hun dro meg inn i stua og satte seg i sofaen.

"Fortell meg alt" sa hun.

Jeg kunne alltid snakke med Isabelle om det var noe.

"Jeg fikk akkurat vite at jeg er adoptert" sa jeg.

Jeg gråt nå og gjemte ansiktet i pelsen til Zevs.

"Oi" sa Isabelle.

Jeg nikket. Isabelle hentet papir til meg og jeg tørket tårene mine.

"Det kommer til å gå bra, du får sikkert møte de ekte foreldrene dine, kanskje du har søsken" Isabelle så på meg.

"Jeg har en storebror" sa jeg.

"Kanskje han er kjekk" sa hun.

Jeg lo og så på henne.

"Ikke tenk på å prøve å møte ham og flørte"

Isabelle smilte lurt. Jeg så på henne.

To filmer og en isboks med mint og sjokoladebiter senere ringte mobilen min.

"hallo?" svarte jeg.

"Hei, kan du komme hjem? Vi må snakke" det var mamma eller skulle jeg si Marie?

"Greit, jeg kommer" sa jeg.

Jeg la på og så på Isabelle, hun så på meg.

"jeg må gå" sa jeg.

hun fulgte meg ut.

dette er en redigering. hva syns dere? jeg syns denne ble mye bedre