Smykloing

Samtalen i klasserommet

AN: sorry for at jeg ikke har skrevet på en stund, jeg har bare ikke hatt noe inspirasjon, så da ville jeg heller vente litt i steden for å ikke legge ut et "bra" kapittel. så håper dere liker dette :)

Jeg ser noen sette seg ved siden av meg, Kutten har ikke blå kant som mine egen, men en grønn. Jeg snur meg og ser inn i Scorpios isblå øyne. ”hei” smiler han og ser på meg ”hei, hva skjer” han ser rart på meg. Jeg prøver å få min egen oppmerksomhet over på noe annet enn Scorpios intense blikk. ”du, jeg trenger litt hjelp med leksen i eeeh… formler, ja formler. Gidder du å hjelpe med?” jeg ser overaskende på han, hvorfor skulle han spør meg? Jeg er ikke så god i formler. ”jo sikkert ” blikket hans ser nå overaskende ut som han ikke forventet at jeg skulle si ja. ”ok takk, biblioteket klokken 17.00” jeg nikker, Scorpio reiser seg med et fornøyd smil, ser nesten ut som han lyst å hoppe av glede bortover den evig lange gangen. Han forsvinner nedover trappen til han er ute av syne. Jeg ler stille for meg selv, før jeg beveger meg til oppholdsrommet. Noe lager små rare lyder oppe fra, jeg kunne kjent igjen de hulkende overalt. Når jeg kommer opp ligger lille Albert i sengen min og ser helt utslitt ut. ”hei lille venn, går det bra med deg?” jeg forventer nesten et lite svar, men han blir liggende stille i ro.  Jeg vurderer nå allerede å gå ned til biblioteket. Så jeg skifter til noe annet en kutten min. I speilet ser jeg meg selv, selvfølgelig ser jeg meg selv og hvordan er det jeg ser ut. Det lange håret mitt henger i laser ved ansiktet mitt, øynene mine ser helt utslitt ut selv om det ikke har vært en så slitsom dag.

Jeg setter håret opp i en hestehale bare for å få det bort fra øynene. Den mørke blå hettegenseren ligger fortsatt i kofferten helt urørt. Jeg tar på den sammen med et par jeans og Converse som alle og da mener jeg alle, ok kanskje ikke alle, men mange synes de er utrolig kule, man får ikke tak i sånne i magi verdenen. Jeg bestemmer meg til slutt for å endelig gå ned. Føttene mine lager lyd mot steingulvet, det er stille i gangene. Jeg kan ikke se noen noe sted der jeg går. Så kommer jeg på brevet fra mamma og pappa som fortsatt ligger i kutten min. Tanken min avbrytes av fottrinn, men fra hvor. Jeg snur meg sakte rundt i en liten piruett også fortsetter jeg forbi et klasserom. Døren ble akkurat lukket igjen, jeg vet man ikke burde gjøre det, men det frister alt for mye til å la vær å lytte. Jeg kan høre stemmen til Snilehorn og Gygrid intense stemmer, Gygrid virket nesten på gråten. ”stakkar lille, vi kan ikke bare la han daue, foreldra fløy fra den for en måndte og det har enna ikke lært å fly, hva skal vi gjera?” jeg hører Snilehorn mumle noe, men oppfatter ikke noe av det de sier videre.

”BØØØØ” Scorpio står rett bak når han skriker til og jeg har ikke merket noe. Jeg snur meg i total reflekser og slår til med boka. Han går i forsvar inn mot veggen. ”rolig nå, det var ikke meningen å skremme deg på den måten” han smiler lurt til meg, jeg hysjer på han for nå kan jeg høre hva Gygrid sier ”hva skjer der ute a?” Scorpio griper tak i hånden min, den er varm før han drar meg videre og roper ”løøøp for svarte, de må ikke se oss” vi løper hele veien til biblioteket før vi knekker sammen av latter. 

AN: også må jeg bare si takk for alle som leser, det er helt utrolig å se at dere leser denne historien. 

PS: Noen som har lyst å være med som en bikarakter litt senere i historien, skriv hva du vil hete og huset ditt så skal få deg med :)

Ha en super helg videre <3