Noveller basert på sanger

Love will remember - Selena Gomez

"Hva om...", sa vi på likt og begge måtte le.

"Du først", smilte jeg

"På likt?"

"Ok!"

"Hva om vi tar en liten pause?", vi brøt ut i latterkrampe over hvor likt vi tenkte.

"Så ser vi hvordan det går etter 2-3 mnd?"

"Avtale", smilte jeg

Jason var min bestevenn. Jeg kunne aldri såre han, ingenting kunne ødelegge vennskapet vårt. Selvom vi ikke var ment for hverandre som kjærester ville han alltid ha en helt spesiell plass i hjertet mitt.

Tilbake til nå tid:
"Ring meg når du er fremme?", jeg lente meg på porten og så på mens han satte seg inn i bilen.

"Med engang! Ikke glem å slukk lyset før du legger deg", ropte han tilbake

"Nei, for da blir regningen dyr", smilte jeg tilbake og vinket til han der han kjørte ut av innkjørselen.

***

Etter et par timer ringte Jason. "Hei jenta mi, ville bare si jeg er framme"

Jenta mi... Jason hadde sagt det uten å tenke.

"Hvordan var turen?", spurte jeg og strakte meg ut på sofaen. Huset var plutselig blitt så tomt, så ensomt. Jeg var vant til Jasons stille pust ved siden av meg, enten om vi sov eller om vi satt i sofaen. Nå manglet denne kjente, kjære vennen.

"Bare bra, lite trafikk inn til Oslo, men måtte stå litt i kø da jeg var inne i byen. Men du? Jeg er sliten nå, jeg ringer deg i morgen, ok?"

"Ja, vi snakkes. Jeg er glad i deg"

Det ble stille en stund. "Jeg er glad i deg og", sa han stille til slutt.

To uker senere:
Savnet var enormt. Han satt i veggene, han var overalt. Om morgenen kunne jeg lete hysterisk rundt etter hvor Jason hadde lagt avisen, helt til jeg kom på at han ikke bodde her mer, at jeg måtte hente den selv. Da tasset jeg ut i morgen kåpe og hentet den. Ofte møtte jeg fru Willhelmsen i døren. Hun ble like overrasket over å se meg hver gang.

"Neimen Gina, er du her? Er Jason syk han da?", spurte hun alltid vennlig

Fru Willhelmsen hadde mistet mannen sin for flere år siden og for hver dag som gikk ble hun mer og mer glemsk. Hver gang hun nevnte Jasons navn svei det i brystet mitt og jeg skjønte hvor mye jeg egentlig savnet han.

Den første uken hadde han ringt hver dag. Vi hadde snakket i flere timer. Først og fremst om hvordan han bodde og hvordan jobben hans var, men også litt om private affærer.

"Har du møtt noen?", sa han rolig

Jeg ristet på hodet, men glemte at han ikke kunne se meg. "Nei", sa jeg raskt. "Har du?"

"Det er denne jenta på kaffebaren. Hun heter Anna Elise og er så søt"

Det var som om han hadde stukket to kniver i brystet på meg og nå vred dem rundt. Men jeg svelget det tappert og mhm'et stille. Jason fortsatte å snakke om Anna Elise og jeg skjønte hvor nære de egentlig hadde blitt.

"Men du Jason?", sa jeg usikkert

Hans kjente stemme kilte meg i øret, som musikk for en musiker. "Ja Gia?"

Han hadde brukt kallenavnet mitt uten å tenke seg om og magen min knøt seg sammen. Jeg krøllet meg sammen på sofaen jeg satt på og puttet fingeren nervøst i munnen.

"Ta den ut", sa Jason rolig

"Ta hva ut?", spurte jeg uskyldig selvom jeg visste at han visste.

"Fingeren", jeg kunne høre at han smilte