Var det en ting Lydia var bombesikker på, så var det døden. Hennes død, alle hun kjente og elsket. Døden var uforutsigbar, den kom simpelthen når det passet den best. Om man kom til å dø i smerte, eller mens man sov. Om man var omringet av menneskene man var glad i, eller om det var alene. Det var uforutsigbart. Ubetydelig. Hun hadde ingen igjen uansett, og smerte varte aldri evig. Hun var ikke redd, simpelthen fordi hun ikke visste bedre.