Kvelende Stillhet

Kapittel 3

"Så Lydia, hvor er du på vei hen?" Håkon kikket på meg, forhåpning lurte i de mørke øynene. "Oslo." Svarte jeg kort, konsentrerte meg om veien. Veien foran oss var dekket av forlatte biler, noen av dem hadde krasjet sammen. Andre virket bare forlatt. I noen få av dem lå det lik, det luktet forferdelig, og det var sjeldent at man ikke så et dyr eller to som spiste på dem. Det var tydelig at Håkon skjønte at jeg var distrahert, for det tok ikke lang tid før han sa: "Ganske føcka hva? Zombie apokalypse liksom, i føckings Norge." Han lo tørt, som om det skulle være morsomt. "De er ikke zombier." Jeg snudde hodet rundt, Lukas hadde endelig sagt noe. Han trakk Mikkel etter seg i genseren. "Hva?" Snøftet Håkon og møtte Lukas blikk. Lukas kikket han rolig inn i øynene. "Zombier er levende døde, og de spiser mennesker." Stemmen hans hørtes hes ut og det var nærmest forakt å høre når han sa ordet "zombie", han pustet ut før han fortsatte. "Disse, er veldig levende. Og de spiser ingen. De bare dreper, også går de videre til neste offer de kan rive i biter..." De siste ordene han sa kom ut som hvisking. Han flyttet blikket raskt vekk, det fikk håret hans til å danse lett. Jeg snudde hodet vekk, prøvde å konsentrere meg om veien foran meg. Jeg ville ikke tillate at de vonde minnene fikk komme til overflaten. Ikke nå.

Mikkel nynnet på den samme sangen om og om igjen, jeg kunne ikke høre hvilken sang det var. Håkon virket mer og mer irritert, han hadde til og med sluttet å stille meg spørsmål. Jeg likte det bedre sånn, Håkons ivrighet gjorde meg nervøs. Han stilte meg spørsmål som hva jeg hadde likt å gjøre på fritiden, hva favoritt maten min var, hvilken farge jeg likte best. Spørsmål som for det meste omhandlet fortiden min, den jeg en gang pleide å være. Nynningen til Mikkel jaget alle de vonde tankene, og jeg fikk tid til å reflektere over de gode. Som da mamma og jeg hadde dratt til Sverige. Og vi hadde kjøpt en stor is hver, men mamma hadde vært uforsiktig så en måke hadde flydd ned og spist av isen hennes. Vi hadde endt opp med å dele på min, tanken på det minnet gjorde at munnvikene mine skled litt opp. Håkon skrenset over på den andre siden av veien, mot en forlatt bil. Jeg stoppet opp, kikket etter han med haken hevet. Sparket sko tippen mot den rue asfalten. Han satte seg inn i bilen og vred om tenningen. Lukas stoppet ved siden av meg med Mikkel på slep. "Bare la han holde på." Mumlet Lukas med den hese stemmen sin. Jeg gryntet svakt til svar, og fortsatte å kikke på Håkon. Han strevde med bilen, vandret stadig fra setet og ut til motoren. Det virket som om han hadde peiling på det han gjorde, han virket også et par år eldre enn meg. Så det var muligens ikke så rart. Mikkel smattet med tungen. "Jeg må tisse." Sa han høyt. Lukas slapp taket i den grå jakken hans"Gå og tiss da." Mikkel vandret bort til den andre enden av veien, jeg snudde meg helt med ryggen til han. Jeg kastet et kort blikk på Lukas der han stod, knappe 2 meter ifra meg. Men han kikket ikke på meg, han så langs veien.

"Må dere alltid holde fast i Mikkel?" Jeg kikket samme vei som Lukas, bortover veien. Endeløs fulgte den landskapet, delte seg opp i flere. Slik tok den aldri slutt. "Nei, men han har en tendens til å vandre sin egen vei." Toneleiet hans antydet at han tenkte seg om. Jeg nikket forståelsefullt. Vinden blåste opp, og rusket i det lyse håret mitt i forbifarten. Lukten av råte var sterk. Den sved i neseborene. "Yes!" Ropte Håkon i det bilen brummet høyt, nærmest i protest. Han hadde fått start på den. Han lo høyt og vinket på oss med de store armene sine. Jeg begynte å gå men ble raskt skubbet til siden. Mikkel løp til bilen og satte seg foran i passasjersetet. Jeg fulgte etter og satte meg i baksetet, etterfulgt av Lukas. Håkon satte bilen i gir og kjørte bortover motorveien.

Vi satt alle stille og hørte på Mikkel synge, det hørtes ut som han sang på "Deilig er jorden", men jeg fulgte ikke helt med. Det virket ikke som om de andre gjorde heller. Håkon trommet utålmodig på rattet med fingrene, han virket irritert over Mikkel. Jeg forstod han, men det hjalp ingen å bli irritert. Ivertfall ikke Mikkel, jeg undret over hvordan han måtte ha vært tidligere. Men Lukas og Håkon påstod at han hadde blitt sånn rett etter at de hadde møttes, så det var ikke noe poeng i å spørre. Rastløst fortsatte Håkon og tromme på rattet, jeg hadde mest lyst til å be han holde opp. Håkon brøt igjennom sangen med et grynt, han skottet på meg i bakspeilet. "Så, Lydia"- han la ekstra trykk på navnet mitt, jeg la hele min oppmerksomhet over på han, for hans skyld. -"hvor gammel er du? Sånn egentlig?" Jeg la merke til at Håkon prøvde å virke uinteressert i svaret mitt, og kikket raskt fra veien til speilet. "17." Svarte jeg kort og kikket ut igjennom vinduet igjen, jeg kunne huske bursdagen min. 15 Juli, ikke lenge før alt skjedde. Jeg lot blikket falle ned mot fanget mitt, hvor de kalde bleke hendene mine lå. Mikkel smattet med tunga, han hadde sluttet å synge. Jeg så opp på han, gransket det mørke håret. Den lange nesen, Mikkel pleide sikkert å være populær blant jentene. Nå kikket han uinteressert fremfor seg. "Ah, vell jeg er 21. Mikkel er 18 ifølge førerkortet vi fant på han. Og Lukas baki der er like gammel som deg." Håkon kikket bort på dem han sa navnene på de svarte øynene beveget seg raskt, men han kikket hardt på Lukas. Jeg lot som om jeg ikke merket det. Jeg så at Lukas hadde vendt blikket vekk fra vinduet og mot Håkon, det virket som om det var noe usnakket mellom dem.

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Ord 819

Skal bare begynne å beklage veldig raskt for at jeg ikke har lastet opp noe på en veldig lang stund. Så ingen resultater på arbeidet jeg hadde gjort så langt, så valgte å legge vekk wattpad. Men, jeg har sett mange resultater i det siste. Og derfor har jeg valgt å komme tilbake og fortsette på det jeg begynte.

Dette kapittelet er veldig kort, men følte jeg bare måtte få noe ut. Noe som helst. Derfor lover jeg å komme tilbake med et mye lenger kapittel om veldig kort tid.

Igjen, ris og ros vil jeg gjerne ha.

(Edit: Igjen, her har jeg også endret litt, ingenting viktig for de som allerede har lest historien. Endringene tok plass 11.01. Dette gjelder også kapittel 3. Bare utvidet historien litt så man får en bedre innblikk i hvordan alle karakterene er/forholder seg)

Til vi sees igjen, L.M