Hun hadde sovet som et barn i den store sengen. Og våknet opp i dette rommet som var lyst med en blanding av melkehvite flater rammet inn av en lys tresort. Til tross for en heller mørk, og vel, en demon som eier følte Angelika seg trygg. Tryggere enn hun noen gang hadde vært siden hun var blitt voksen.
Da hun omsider våget å åpne døren ut til gangen, løsrev en skikkelse seg fra skyggene.
- Sovet godt?
Hun nikket mens hun kjente kinnene glødet. Angelika rødmet sjelden, og egentlig kunne man vel si at hun var litt kald. Aldri hadde hun vist følelser for omverden. Det var nok derfor hun ikke hadde hatt noen nære venner. De hadde på en måte aldri følt seg helt velkommne i hennes verden.
Han smilte et dejevelsk pent smil, før han igjen lot det mellomblonde håret gli mellom fingrene. Han virket friskere nå, som om han var på bedringens vei. Kanskje var det bare innbilning, men det virket nesten som om han glødet. Leppene strøk langs tinningen samtidig som han trakk pusten dypt.
- Aldri har mennesker interessert meg spesielt. Kanskje bortsett fra når jeg gjorde jobben min. Litt forvirret møtte han blikket hennes, og jeg har definitivt aldri tatt dem med hjem. Hvorfor deg, av alle? Hvorfor er du utvalgt?
Angelika kunne ikke svare på alle spørsmålene han kom med. Det eneste hun gjorde var å røre lett ved kinnet hans. Fascinert fulgte hun sporene fingrene laget i den nå perfekte huden. Sporene de laget røpet en svak grønnfarge med en hudtype som uten tvil var alt annet enn menneskelig.
Han holdt hånden hennes igjen.
- Nei, jeg er ikke klar for det ennå. La meg ha masken en stund til. Når du ser meg som jeg virkelig er vil du holde avstand, sa han hest.
Angelika la kinnet til brystet hans.
- Vær ikke så sikker på det. Jeg har jo sett litt av deg tidligere.
Nathaniel, nikket.
- Riktig nok er jeg en demon, men selv jeg gambler ikke med alt.
I helvete, hva var galt med ham? Han var en demon, og følelser var ikke en ting som hadde stoppet ham tidligere. En demon tok det som passet den, hverken mer eller mindre. Men armene holdt godt om henne, vernende, beskyttende, fordi hun trengte det. Og verst av alt han likte det. Han ristet på hodet for å få en liten tanke fornuft tilbake. Noe som tydeligvis fungerte meget dårlig. For han sto fremdeles og nøt å ha henne i armene.
Med et rykket han til, bli inne på rommet ditt! Så forsvant han.
Angelika satt lenge på sengen å ventet, ventet veldig lenge, før hun følte rastløsheten. Forsiktig tok hun opp kjedet med den lille kronen. Skulle hun prøve å ta den på. Ville alt forsvinne rundt henne? Spendt knep hun øynene igjen. Og når hun åpnet hun dem igjen, var alt det samme. Vel nesten det samme. Noe fikk henne til å føle en fare. Nataniel hadde vært veldig klar på at hun måtte holde seg inne på rommet. Litt ubevisst begynte hun å bite negler. Det var lenge siden hun hadde sluttet med det. Etter gjentatte doser med vond smak hadde hun blitt kvitt vanen. Så uten at hun hadde hørt noe eller sett noe for denslags skyld. Gikk faren over til en dump smerte. Hun klarte det ikke lengre, og tok av seg mynten. Det hadde ikke vært hennes smerte, men hans. Hun var nesten hundre prosent sikker på at det var Nathaniel hun kjente.
Forsiktig gled hun gjennom døren, og listet seg stille nedover gangen. Det var svakt, men det var noen som ynket seg. Så var det som om alt blod forsvant fra ansiktet hennes. Det var et vesen som lå der, med lange klør og en hud som.... Hun hadde sett det før. Hjertet banket så hun så vidt klarte å fokusere. Det var ikke skikkelsen som lå der som fikk det til å løpe kaldt nedover ryggen. Men blod, mye blod, hvem enn det var som lå der, måtte være død nå. Men den nesten umerkelige hevningen av brystet sa det motsatte. Det levde, dette grønnskimmrene vesnet. Et bilde brant seg inn i bevisstheten av fingre som etterlot grønne stier. Dette var Nathaniel og ingen andre. Med denne vissheten kastet hun seg ned ved siden ham. Dype flenger røpet kjøtt og blod som fikk det til å svimle for henne. Men på tross av redselen for hendene over de stygge sårene for å stoppe blødningene. Angelika hadde hørt om folk som kunne stemme blod. At hun selv skulle kunne gjøre det ville hun ikke ha drømt om. Men sakte stoppet blodet fra de dype kuttene, og lukket seg. Samtidig trakk han luft i dype drag.
Solen var gått ned, men det brandt lystig i peisen. Han fokuserte på skikkelsen som lå på den andre sofaen. Håret falt i kaskader over puten, og skjulte ansiktet hennes. Så hun hadde våget seg ut for å redde ham. Grunnen til at hun hadde gjort det var bortenfor hans forstand. Hun hadde hatt alle muligheter til å forsvinne, men hadde valgt noe annet. Det var som om det kalde hjertet hans skulle sprenges. Ikke slik at det gjorde vondt, men med en deilig og god følelse. Kroppen hans gjorde vondt uten de dype sårene han burde ha. Sakte dro han teppet av seg. Det var ikke et tegn på noe menneskelig bare den demonen han var. Noe som gjorde Angelika's valg enda mer merkelig. Han rynket pannen før han igjen falt i søvn.
Angelika så på den grå tåken som innhyllet de mange trærne rundt lysningen. Solen trengte nå og da igjennom, og forvandlet det grå til et spill av farger. Hun lurte ikke på hvor hun var. Av en eller annen grunn visste hun at dette var en drøm. Selv om alle sansene hennes sa det motsatte.
- Så du setter deg opp mot våre eldgamle lover!
Øynene hennes for over lysningen, men så ingen. Bare en latter kunne høres ingensteds fra.
- Hvilke lover, ropte hun ut.
- Lovene som skiller våre verdener, mitt barn. Meg skal du ikke frykte, men let grundig i ditt hjerte for tvil vil kunne ødelegge deg.
Plutselig var hun lys våken å så inn i et par sorte øyne. Advarselen ringte fremdeles i ørene hennes når hun gjenkjente Nathaniel. Når hun så ham som han egentlig var, prøvde hun å finne denne tvilen. Det var ingen ting som røpet følelsene hans da han stirret på henne. Eller var det nettopp dette utrykksløse ansiktet som var et bevis på at han holdt følelsene i tømme? Hvis det ikke det var følelser bak denne masken, var hun virkelig i trøbbel. Ubesvart kjærlighet var noe av det vanskeligste et menneske kunne oppleve. For den lille gnisten hadde nå vokst til en brennende lengsel. Men kunne en demon elske, og i tillegg ta imot kjærlighet? Hun kjente tårene presse på når hun lukket øynene.
Den første fredsavtale
En slange forsvant ned et hull langs røttene til et tre. Det var ikke noe spesielt hverken med treet eller slangen, hvis du da ikke tittet nøye etter. Og hvilket menneske gjør vel det om man ikke er spesielt interessert. Det er det vel de færreste av oss. Yggdrasil førte den stadig nedover mens sterke røtter viste vei mot portalen. Som var døren til Nidhoggs rike. Det var mange veier, med en Ask, hvilken som helst Ask, var den enkleste. Så falt han men landet mykt på sine føtter. Nidhogg hadde brukt mange år på å skaffe seg kunnskap som hadde gitt ham en klar forståelse av verdens historie. Hovedfokuset hadde for øyeblikket vært biblioteket i Alexandria der historier om spøkelser for tiden verset. Dårlig opplyste kriker og kroker med ruller, hadde mange sett flyktige skygger i øyekroken. Et lite smil lekte rundt munnen hans. Vanligvis var man redd for å møte mørkets fyrste, og Nidhogg var intet unntak. Men denne gangen var han sikker på at Lucifer vill fryde seg. Og det var riktig.
En dyp latter kunne høres selv opp til Midgard der menneskene bor. Lucifer strakk ut de sorte vingene sine i ren fryd. Når latteren sakte døde ut, rettet han igjen blikket på sin tjener. - Så han klarer ikke å holde kontrollen på sine undersåtter? Og det viktigste av alt min klokeste rådgiver, hvordan burde hevnen min se ut? Han så utover det sorte vannet mens han veide en blank sten i hånden. Jeg ønsker å vise verden hvilken hykler han er, men jeg vet også at du nå vil komme med en fornuftig innvending. Og jeg vet likeledes at du oppgjennom tidene har måttet svi for din ærlighet. Denne gangen akter jeg å holde mitt temperament i tømme. Nidhogg vred seg litt, noe som var uvanlig. -Vel, han har tatt snerten av hvilken som helst hevn vi kunne ha tenkt ut. Englens feiltrinn har blitt straffet der hun, menneskekvinnen, må finne ham i et hvert nytt liv hun får. Møtes de ikke vil vi få et nytt medlem i vår skare. - Og de kaller meg ond? Nidhogg hadde en mistanke om hva utbruddet skyltes. Lillith, Adams første kvinne, og han mistenkte noe av grunnen til at han hadde blitt bannlyst. Ikke bare hadde Lucifer, eller Morgenstjerne blitt styrtet ned mot jorden. Men dømt til å bare å ferdes på jorden i en form som et hvert menneske skydde. Men i demonenes rike var han blitt tatt mot med storm. -Min herre, la oss heller gjøre noe uvanlig! Nidhogg funderte noen sekunder på hvordan Lucifer ville reagere på hans forslag. Men bestemte seg bare for å kaste seg ut i det. Hva med å hjelpe Ariel. -Det vil ødelegge mitt image, Nidhogg, men forklar! -La oss si at denne menneskekvinnen fikk en evne av Dem, som du velger i fødselsgave. Og at denne gaven gjør det enklere for henne og finne ham. Og slik gikk det til at Aries fant sin kjære i århundrer.
Nidhogg satt med en dyp rynke i pannen. Det hadde vært for enkelt konstaterte han. Lucifer hadde, ikke så uvanlig, lagt en biplan. For første gang la han øynene på Djevelens sønn. Nathaniel, som ironisk nok betydde Guds gave. Og det kunne tolkes på flere måter. Det Nidhogg derimot ikke forsto var hvorfor Lucifer hadde valgt en så ussel karriere til sin sønn. En demon som sanket sjeler til hans hær. -Så Morningstar, hvorfor har du søkt til mitt rike. Du er ved slutten av din tjeneste, noe jeg ikke kan hjelpe deg med. Du vet like så godt som meg at ikke engang din far kan gjøre noe med det. Så fremt.... Nidhogg svelget, Ariels datter måtte ligge på vektskålen. - Både himmel og helvete er ute etter henne, og jeg er redd min beskyttelse ikke er nok. Nathaniel så intenst på Nidhogg.
Fjærpennen knakk med et smell. Nathaniel hadde sakt akkurat det som satte den gamle avtalen om fred i fare. Drittungen hadde tydeligvis ingen anelse heller om hva disse ordene betydde. Nidhogg følte seg gammel, nøyaktig 4000 år gammel. Han var lei den evige maktkampen mellom Guds skare og hans tidligere tjener. Men hadde også blitt mer vis på denne tiden. Og han kastet ikke bort noe som kunne bli meget verdifullt.
Han våknet brått og det siste han husket var en hvesing, og at tilintetgjørelsen var blitt noe framskyndet enn forventet. Men krampetrekningene hadde fått ham ut av bevisstløsheten, giften rant nå i årene hans. Giften ville utrolig nok gi ham en utsettelse, men den kom med en pris.
-Hun er ikke så mye å se på som jeg hadde forventet. Nidhogg hadde festet blikket på den sovende Angelika. Jeg burde ha kvittet meg med dere begge to. Den splittede tungen gled raskt over leppene for å plukke opp en hver lukt fra dette mennesket. Der kjente han en svak smak, meget flyktig men tilstede. Så det var Aries avkom han nå hadde forran seg. Nathaniel krympet seg, for han visste utmerket godt at han hadde makt til å gjøre det. Men hva kunne han ellers ha gjort. - Jeg har en utmerket sans for det skjulte, og du må bli bedre til å skjule dine følelser. Når du mest sannsynlig blir kastet i lenker en gang vil du kan hende hate henne. For menneskenes følelser er korte og flyktige. Meget likt livene deres, så altfor kort. - Mine følelser går ikke lengre enn til å forsøke å verne henne. Hun har blitt dratt inn i dette fordi jeg ikke har styrke nok til å møte min egen ende. Nidhogg hveste, ikke tro at du kan skjule ditt sanne jeg for meg. Husk at jeg forårsaket syndefallet, så manipulasjon er mitt fagområde. Noe du er meget dårlig til hvis jeg kan si det slik.
Minnene gikk tilbake til den skinnende hvite steinen i Lucifers hånd. Fremdeles like unik som den gangen den hadde blitt tatt fra Edenshage for tusener av år siden. Du har delvis rett, Ariels skjebne burde ikke bli så hard som den allmektige har dømt den til. Lucifers blikk var blottet for kulden som ellers alltid var tilstede. Rundansen burde få en ende, og kan hende han lykkes med litt hjelp.
Dette betydde at Nathaniel var nærmere lykken enn Nidhogg først hadde trodd. For Lucifer hadde gitt noe av seg selv den dagen. Men kjærlighet....?