Jeg tok en bit av iskremen og lente meg tilbake.
Eller, gelato som de fleste kalte det.
Fingrene mine hvilte på tastaturet, mens jeg stirret tomt på skjermen.
Bilder av meg fra da jeg prøvespilte hos Chelsea første gangen lyste opp hele rommet. Håret mitt var kortere den tiden og kroppen litt mindre og mer spinkel. Jeg sto inne i oppholdsrommet og det var da vi først hadde ankommet. Mamma og pappa sto bak meg.
Fotografens hensikt hadde så klart vært å ta bilde av pappa. Den store fotballstjernen Charlie Wolverhampton. Men siden jeg sto der, så kom også jeg med.
Jeg klikket meg videre gjennom andre bilder av de andre gutta.
Jeg stoppet opp da jeg la merke til et bilde av en kar som jeg ikke engang husket, men det som derimot fanget oppmerksomheten min var Caroline i bakgrunnen. Hun hadde på seg en vaniljehvit kjole fra Alexander Wang og svarte høyhæler. Et sjeldent syn av Caroline, men jeg husket det fortsatt. Hun trengte ikke å ta på seg den mest imponerende kjolen eller de dyreste skoene for å se bra ut.
Eller for å korrigere meg, hun trengte ikke å prøve. Caroline med joggebukse og hettegenser var nok for meg.
Mer enn nok.
Jeg ante ikke hvordan jeg hadde kommet til denne siden engang.
Det første jeg husker at jeg hadde gjort var å google meg selv. Jævla teit og helt dustete, men jeg kjeda meg. Selv om det kanskje ville være kleint å innrømme så visste jeg at alle har hatt et øyeblikk hvor de har googla seg selv. Ikke fordi man forventet å finne noe, men bare på grunn av ren nysgjerrighet.
Så klart var det Abercrombie bildene som dukket opp først.
Det hadde irritert meg.
Men da fotballbildene dukka opp, ble det litt bedre. Forskjellige YouTube videoer av meg ute på Internett fikk meg til å mimre tilbake på gode stunder med laget. All pep-talken Mourinho hadde med oss før og etter kamp. Gutta som brølte av seier hver gang noen fra laget scorte.
Skulle alt det være verdt å ofre?
Jeg klikket meg videre og fant et annet bilde hvor Caroline syntes bedre. Denne gangen var bildet tatt fra siden av, slik at jeg kunne se at kjolen blottet halve ryggen hennes. Jeg svelget tungt og skjønte svaret på spørsmålet jeg nettopp hadde stilt.
Det fantes ikke en person på denne kloden som kunne erstatte følelsene mine for den jenta.
"Brandon?"
Anitas stemme utenfor døren min fikk meg til å lukke datamaskinen i all hast.
Jeg reiste meg raskt i det hun åpnet døren.
"Forstyrrer jeg?"
Jeg klødde meg på bakhodet og så meg rundt.
"Nei," svarte jeg og kastet et glans mot datamaskinen for å sjekke at bildet av Caroline ikke lyste opp. "Neida, du gjør ikke det."
Hun nikket og så litt usikkert rundt i rommet.
Var det en ting jeg hadde klart å fange opp ved Anita, så var det det at hun hadde en tendens til å virke usikker på alt og alle. Nesten som om hun ikke ville eller hadde tid til å bli kjent med deg. Sammenlignet med moren min så måtte jeg innrømme at mamma hadde tatt í mot Caroline mye bedre enn Anita hadde tatt i mot meg. Ikke det at jeg hadde noe i mot det, og for å være helt ærlig så var jeg selv den typen som ikke var så lett å bli kjent med eller få tillit av. Så det at Anita og jeg ikke hadde det samme forholdet som Caroline og moren min såret meg ikke på noen måte.
"Benjamin har en konferanse han må stille opp til nede i byen."
Jeg så en stund på henne.
"Okei?"
"Du er klar over at Benjamin jobber som arkitekt."
Jeg nikket sakte og prøvde å tenke på hva hun prøvde å si.
"Han skal presentere sitt nye verk under en stor konferanse for mange forretningsmenn som ønsker å bygge nye bygninger til sine forretninger."
"Jasså?"
Anita så en smule irritert ut over at jeg ikke hadde skjønt tegninga.
"Under disse konferansene er som regel hele familien med."
Jeg så på henne. Hun så på meg.
"Vent. Jeg også?"
Hun nikket og tok et steg ut av rommet.
"Du er klar om en time?"
*
The Thief.
Hotellet het tyven. Et ganske så uvanlig og rart navn for et hotell, men den skulle ha for fasilitetene sine.
Jeg hadde blitt tvunget til å dra meg på en fin skjorte og ta på hårgelé. Håret mitt føltes som om noen hadde satt det i is og latt det frosne. Det var ubehagelig stivt. Altfor ubehagelig.
Men igjen, jeg ville heller ikke følt meg bra hvis jeg hadde kommet slentrende inn med fotballshorts og vanlig treningstrøye.
Resepsjonisten hadde henvist oss til et rom fullt av eldre menn i dress.
Det føltes nesten som om da jeg var syv år gammel og ble med pappa for å treffe kollegaene hans. De så alltid ned på meg, rufset håret mitt slik at det sto til alle kanter og snakket om at jeg ville bli den neste Wolverhampton.
Og det ble jeg jo.
Men denne gangen var det helt annerledes. Jeg hadde ikke en pappa som sto og presenterte meg for alle sammen. Eller for så vidt, så kjente jeg i alle fall noen den gang, men nå var det bare ukjente fjes. Jeg gikk tett om Benjamin med Anita og Caroline rett bak.
Selv Caroline hadde dratt på seg en enkel svart kjole og med håret i hestehale. Brunfargen hennes hadde holdt seg, noe som fikk henne til å se enda vakrere ut.
"Benjamin!"
Benjamin snudde seg og hilste på en eldre mann med et litt rundt ansikt og stor nese.
"Fredriksen!"
De lo og småpratet en stund, mens vi tre sto bak og fulgte med. Kleint øyeblikk for oss, men jeg hadde vært vant med å stå i bakgrunnen mens min egen far hadde måttet hilse på andre kjenninger. Om snart ville han -
"Min datter Caroline husker du vell?"
Den eldre kastet et glans på Caroline og nikket fornøyd.
"Så stor du har blitt, Caroline!" Han klappet henne på hodet som om hun fortsatt var fire, og selv om Caroline så rolig ut kunne jeg se i øynene hennes at hun brukte all kraft på å ikke slå til den fyren. "Og så vakker!"
"Hadde jeg vært på din alder ville jeg ikke nølt," fortsatte han og humret høyt. Jeg svelget kjapt og merket at fyren begynte å gå meg på nervene. "Flott datter, Benjamin. Det skal du ha for."
Han hilste raskt på Anita, før han til slutt la merke til meg.
"Og dette er?"
Benjamin kjappet seg i å introdusere meg for ham.
"John Fredriksen, dette er Brandon Wolverhampton. Han er utvekslingselev her i Norge og bor hos meg og familien for et år."
Denne John Fredriksen tok tak i hånda mi, før jeg engang hadde løftet den og ristet den godt.
"Brandon Wolverhampton? Litt av en ungkar du," sa han og humret enda en gang. "Hvorfor virket etternavnet ditt så kjent for meg?"
Han sto og undret i et par sekunder, noe som for meg hadde føltes som en evighet, i det Caroline grep inn.
"Hundretusenvis av irske heter det, John. Du har vell sikkert noen ansatte i bedriften som heter det."
John smilte bredt til Caroline som om hun hadde fortalt ham veien til hvordan man skulle bli verdens rikeste på hele kloden. Vell, ikke det at de fleste i dette rommet allerede var på god vei til det, men John Fredriksen så ut som om han kunne trengt litt mer av det.
"Akkurat, Caroline! Flott jente. Smart også!"
Han smilte mot alle oss fire, før han klappet hendene sammen.
"Hyggelig å treffes. Jeg gleder meg til å høre om planene dine, Benjamin."
Benjamin nikket pålitelig tilbake.
"Og Brandon. Jeg har noen døtre du kanskje vil være interessert i. De har alltid vært glad i mannlige og kjekke fotballgutter som deg. Også er du jo modell i tillegg. Flott kombinasjon for mine døtre!"
Han lo og gikk videre, mens jeg kjente at ansiktet mitt kokte.
Han hadde kjent meg igjen.
Rettelse, han hadde kjent igjen navnet mitt. Ikke meg.
Wolverhampton.
Jeg følte plutselig en trang til å ville slå til noe i det jeg så meg febrilsk rundt. Var det flere i dette rommet som kjente til min identitet? Flere som kunne avsløre meg? Og hva var det egentlig å avsløre?
Jeg bet tennene sammen og så rett opp på Caroline som stirret intenst på meg.
Hun hadde merket at det var noe.
"Kom nå, barn. Konferansen begynner om hvert øyeblikk."
Anita dro oss begge mot framsiden av rommet hvor de fleste begynte å sette seg ned.
Men jeg hadde helt andre planer.
Jeg begynte å gå bakover og pustet tungt ut. Anita snudde seg rundt og så rart på meg.
"Hvor skal du, Brandon? Konferansen begynner nå." Hun så på meg med et så sterkt og autoritetfylte øyne at jeg måtte innrømme at jeg følte meg truet. Veldig truet. Men i denne situasjonen så trengte jeg rom for å puste. Hvis jeg kom til å sette meg ned, ville jeg ikke klaret å sitte stille i et kvarter. Max.
"Jeg må bare på do," svarte jeg og la merke til at Caroline også hadde stoppet opp for å se etter hva vi drev med.
"Brandon," sa Anita strengt. "Det kan du ta etter konferansen er ferdig."
Caroline kom gående sakte mot oss og jeg møtte de berolige øynene hennes et par sekunder.
Slapp av, Brandon.
En stemme som hørtes ut som Caroline sin fikk meg til å lukke øynene og puste dypt inn, og ut.
I det jeg åpnet dem igjen så jeg rett på Anita.
"Beklager, Anita," var alt jeg klarte å stamme frem, før jeg jogget ut av rommet.
*
"Trenger du hjelp?"
En vaskemann så rart på meg i det jeg holdt på å kræsje inn til trallen hans fylt av søppel. Jeg skulle til å riste på hodet og avvise ham i det jeg forsto at jeg faktisk trengte hjelp.
"Ja. Hvilken etasje er jeg i nå?"
Han så rart på meg.
"Femte," svarte han sakte som om han vurderte saken på om jeg var en terrorist som skulle bombe hotellet.
"Takk," svarte jeg og gikk videre mot heisen. Fingrene mine trykket på knappen, men det gikk ikke et sekund senere før jeg var på vei mot trappene.
Jeg hadde jogget opp til topp etasjen 3 ganger, og nå var jeg på min fjerde runde.
Jeg ante ikke hvorfor jeg gjorde det, men det roet nervene ned. Det var akkurat det jeg hadde trengt. Å roe ned nervene.
Jeg skjønte ikke hvorfor jeg ikke hadde tenkt på det før.
Hver gang sjefen ba oss løpe ti runder rundt banen på full spurt for å trene opp kondisjonen, bannet alltid alle i laget, inkludert meg. Jeg takla ikke løping. Jeg drev ikke med fotball for å løpe sjela ut av meg, jeg drev med det for å spille ball.
Men nå. Så virka det godt.
Jeg slapp å tenke på alt sammen.
John Fredriksen hadde satt oss på spill, hele gjengen. Han visste hvem jeg var med en gang han hørte navnet mitt, men for en eller annen rar grunn lot han som om han ikke gjorde det. Jeg så for meg ansiktet til Caroline da hun selvsikkert prøve å beskytte meg.
Jeg hadde aldri fortalt Caroline at jeg ville begynne med blanke ark her i Norge. Det var som om hun bare hadde skjønt det.
Tanken på hvorfor jeg hadde villet begynne med blanke ark slo meg. Hvorfor ville jeg egentlig det? Det ville tross alt ha vært mye enklere for meg å ha skaffet venner hvis folk forsto at jeg var fotballspiller og modell.
Men igjen - det var jo akkurat det jeg ville unngå.
Venner som bare var venn med Chelsea Brandon eller Abercrombie Brandon. Eller i den forstand, sønnen til Charlie Wolverhampton, tidligere vinner av Ballon d'or flere år på rad.
Jeg ville gjøre meg fortjent for de vennene jeg skulle ha.
Det var derfor jeg ikke ville ha noe Wolverhampton på meg.
Jeg jogget nedover i full fart og nådde første etasje på noe som virket som et sekund. I det jeg gikk ut for å ta en luftepause før neste runde, kræsjet jeg voldsomt inn i resepsjonisten fra tidligere.
Hun så forvirret på meg.
"Øh. Trenger du hjelp med noe, sir?"
Jeg ristet på hodet og skulle til å fortsette i det jeg så at hun ikke så på ansiktet mitt, men på armene mine. Jeg lurte i et sekund på om hun så på musklene mine, da jeg plutselig la merke til de store svetteringene i skjorten.
Jeg bannet lavt.
Så klart. Hadde jeg ikke lært fra tidligere?
Aldri jogg eller tren i skjorte.
Var det et klesplagg som fikk svetteringer raskere enn lynet så var det skjorter.
"Eller jo. Har dere noen rene gensere for gjester?"
*
Hvor er du?
- C
Jeg leste meldingen om og om igjen, til jeg innså at hun faktisk hadde sendt meg en melding. Aldri før hadde Caroline sendt melding først. Det var alltid jeg som starta samtalene. Denne gangen var det henne.
Vell, selv om det kanskje ikke var en melding for å starte en samtale så var hun fortsatt den første til å sende melding.
Jeg kjappet meg med å ringe henne.
Etter et par ring fra andre enden, kom telefonsvareren noe som fikk meg til å lure, ettersom hun nettopp hadde sendt meg melding.
Det tok ikke et sekund igjen, før hun ringte meg opp igjen.
"Hei, jeg er på -"
"Er du helt dum? Du ringer meg midt i konferansen!"
"Åh. Altså du lurte på hvor jeg var så skulle jeg bare ringe for å si at jeg er -"
"Ugh, bare glem det. Hvor er du? Mamma spør etter deg hele tiden."
"Jeg orker ikke å komme tilbake."
Jeg hørte et sukk fra andre enden.
"Du orker ikke? Skal det liksom være forklaringen min til mamma? At du ikke orker?"
Det gikk et par sekunder hvor jeg tenkte over en bedre unnskyldning.
"Jepp. Det får nok gå."
Jeg kunne allerede se for meg Caroline himle med øynene og riste på hodet.
"Hvor er du?"
"Øh, paradis, tror jeg?"
Klein stillhet.
"Hva?"
"Paradis."
"Slutt med det køddet ditt, Brandon. Bare si hvor du er."
"Jeg er på paradis."
"Grammatikken din er helt på bærtur. Man kan ikke være på paradis, man er i paradis. Uansett, drop det nå. Hvor er du?"
"Paradis," gjentok jeg for fjerde gang. "Jeg er på paradis."
Hun sukket enda en gang, denne gangen mye høyere.
"Okei, Brandon. Hør nå. Først så ringer du meg midt i konferansen, mens min egen pappa står og snakker, så driver du og snakker piss om at du er i paradis og du klarer ikke engang å si det med riktig grammatikk. Hva søren er det du driver med?"
"Caroline," sa jeg sakte og så meg rundt. "Jeg er på paradis. Det er en isbar som ligger fem eller ti minutter unna hotellet."
Det gikk femten lange sekunder uten at jeg hørte noe fra andre enden.
"Caroline?"
"Kødder du?"
"Hæ?"
"Hvorfor sa du ikke bare det? Så kunne vi unngått hele den teite misforståelsen!"
"Øh -"
"Man sier ikke jeg er på paradis, man sier at man er på paradis-is eller bare parad-is, for da skjønner man det. Du sier at du er på paradis da! Åh, gud hjelpe."
"Caroline?"
"Ja," svarte hun irritert fra andre enden.
"Stedet heter jo paradis."
"Ugh. Jeg orker ikke å diskutere med deg mer. Man kommer ingen vei uansett. Gi meg fire minutter så er jeg der."
Jeg rakk ikke å svare før hun fortsatte.
"Og Brandon?"
"Ja?"
"Bestill en tre scoops is for meg i beger."
"Hvilke smaker?"
"Overrask meg."
Det tok presist tre minutter og 45 sekunder før Caroline dukket opp i iskrembaren jeg var i. Hun så på meg, før hun så på isen. Jeg ante ikke engang hva jeg hadde valgt ut for henne, men hun så ikke misfornøyd ut så det passa like greit.
"Ikke verst," hun tok isen, uten å si takk og startet å spise. Hun lukket øynene og slikket leppene. "Gud, som jeg har savnet deg."
Hun begynte å gå ut av iskrembaren.
"Hvor skal du?"
Hun snudde seg mot meg.
"Tilbake til konferansen, vell."
"Hva med meg?"
Hun så snålt på meg som om hun ikke skjønte spørsmålet.
"Hva med deg?"
"Kom du ikke hit for å være med meg?"
Hun lo smått og smilte søtt til meg, mens hun kom tilbake.
"Åh, Brandon," sa hun og så opp på meg med dådyr øyne. "Trodde du virkelig at jeg kom hit for deg?"
Jeg svelget og så ned på de havblå øynene.
"Ja."
Hun smilte.
"Kanskje det," sa hun og smilte. "Men det er ingen tvil om at isen er en god grunn å komme for."
Hun lo og gikk ut. Jeg forble stående og stirre på døren et par sekunder, før jeg tok fatt og løp etter.
Hun gikk så elegant med den sorte kjolen og det oppsatte håret, at man skulle trodd at jeg kunne vært en eller annen form for livvakt for den jenta der.
"Vær så snill ikke gå tilbake til konferansen."
Hun så ikke på meg engang.
"Hvorfor ikke det?"
"Fordi."
Hun himlet med øynene.
"Fordi er det dårligste svaret jeg har hørt."
Synet av hotellet foran oss dukket opp og jeg begynte å stresse. Hvordan i all verden skulle jeg overtale Caroline?
Selv om jeg var et sta menneske, så var Caroline det av natur òg. Jeg stønnet.
"Fordi du er snill."
Hun lo høyt.
"Det er jeg hvert fall ikke."
"Kom igjen da, Caroline!"
Hun ristet på hodet og fortsatte å spise isen sin.
"Jeg kjøpte is til deg!"
"For hva da? Sytti kroner? Med lønnen din som fotballspiller og modell er det ingenting."
Jeg stoppet opp.
Hun tok et par skritt, men stoppet opp hun og da hun la merke til at jeg hadde stoppet å gå ved siden av henne.
"Er du seriøs, Caroline?"
Hun så spørrende på meg.
"Det er akkurat det jeg prøver å unngå her," la jeg til og ristet på hodet. Nå var det ikke bare hele verden som anså meg som Chelsea Brandon og Abercrombie Brandon. Nå var det Caroline også. "Du anser meg som en person som ikke er verdt noe fordi jeg allerede er fotballspiller og modell? Er det virkelig sånn du ser på meg?"
"Brandon -"
"Bare svar, Caroline."
Hun tok et par skritt mot meg.
"Nei, Brandon. Det er ikke sånn jeg anser deg."
Jeg bøyde hodet og pustet tungt ut.
"Kom igjen, Brandon," sa hun og tok tak i hånda mi. "Bli med inn til hotellet."
Jeg rev hånda vekk fra henne, selv om det å holde hånda hennes kunne gjøre dagen så mye bedre.
"Jeg blir ikke med inn til det rommet folk som oppfører seg som han Fredriksen karen."
Hun bet leppen sin og så på meg enda en gang.
"Vi skal ikke inn til konferanserommet."
Jeg så opp.
"Ikke?"
"Nei. Bare bli med."
Jeg sa ingenting, men fulgte etter i det hun begynte å gå. Den siste strekningen inn mot hotellet sa vi ingenting. Heller ikke når resepsjonisten hilste på oss og heller ikke når vi gikk inn i heisen.
Da dørene lukket seg, brøt plutselig Caroline ut i latter.
Jeg så rart på henne.
Hun viftet avfeiende med hånda og smilte for seg selv.
"Jeg kom bare på den teite boken jeg leste ferdig for en stund siden. Vet ikke engang hvorfor jeg gadd å lese den ferdig. Den var utrolig dustete i forhold til alle de andre de bøkene jeg har lest."
"Leser du bøker?"
Hun så raskt på meg.
"Kanskje."
Hvorfor ville hun ikke fortelle meg at hun elsket klassiske bøker?
"Uansett. Det den typiske husmor fortellingen om en styrtrik mann og en utrolig klein, men pen jente som ligger med hverandre hele tiden. Kjempeteit."
"Og hva har det med en heis å gjøre?"
Ansiktet hennes rødmet smått og hun så vekk.
"Ikke spør. Bare les boken selv, så får du finne ut av det."
Jeg gliste smått.
"Ellers takk."
Dørene åpnet seg og Caroline gikk først ut. Vi gikk et stykke før hun åpnet døren ut til noe som så ut som...
Takterrassen.
Hele terrassen var tom for folk, og det var ikke et menneske å se ute.
Det var derimot en haug med sofaer og behagelige stoler som var ledige og jeg kjente plutselig en trang til å bare ville kaste meg ned og sove. Kroppen min var tross alt utrolig sliten etter alle joggeturene opp og ned trappene.
Små lykter som minte meg om små versjoner av peiser var tent rundt omkring og ga hele rommet en idyllisk stemning.
"Vakkert, ikke sant?"
Jeg nikket.
Caroline gikk ut mot kanten av takterrassen og lente seg fremover. Jeg stelte meg ved siden av henne og ble forbløffet over utsikten.
Man kunne se alt.
En kontrast fra havet til byen.
"Du har rett. Oslo er ikke en så dårlig by."
Jeg sa meg enig med henne, uten å si et ord, men bare ved å nyte utsikten. Det var blitt sent på kvelden og sola hadde begynt å gå sakte ned. Månen var derimot synlig allerede.
"Tjuvholmen er et av de fineste stedene i byen. En stor motsetning av Løkka ikke sant?"
Jeg nikket, fortsatt like stum over utsikten.
Aldri før hadde jeg sett havet være så... Fredelig.
Det fikk meg til å ville bli ett med havet. Puste med det. Leve som det. Bare flyte rundt uten mål og mening.
"Jeg oppdaget takterrassen første gang hotellet åpnet," fortsatte Caroline, mens hun lot blikket flyte over hele utsikten som ble servert for oss. "Pappa har vært med på å tegne og utforme hotellet, så jeg var med da det først åpnet."
Jeg så for meg en mindre versjon av Caroline løpe rundt på takterrassen, smile og bare være glad. Uten noe bekymringer, uten å bære noe nag.
"Skal jeg fortelle deg en hemmelighet?"
Jeg så på henne og la merke til hvordan øynene hennes gikk i ett med havet.
"Ja."
"Det var jeg som ba pappa tegne takterrassen."
Jeg så granskende på henne, etter om hun kanskje køddet med meg.
"Jeg tuller ikke," sa hun smilende og så ut igjen. "Jeg hadde mast, og mast, og mast om et sted jeg kunne leke at jeg var dronning over byen, mens han holdt konferanser i møterommene. Så han tegnet takterrassen, så jeg kunne oppholde meg her."
"Siden han var med på å utforme hotellet så får han låne møterommene gratis til hver gang han trenger dem. Noe som er ganske ofte. Så hvorfor ikke, tenkte han og tegnet det. Og vipps, så hadde jeg mitt eget lekerom hver gang vi dro hit."
Enda et nytt syn over Caroline som hoppet rundt og lo slo meg.
"Skulle ønske jeg var der."
Et lang stillhet fløt mellom oss.
"Jeg også."
Vi begge fortsatte å se ut mot utsikten i noe som virket som en evighet. Jeg kunne blitt her for alltid uten å røre meg. Bare stå og se på sola gå opp og ned og begynne dagen på nytt om, og om igjen.
Jeg hadde aldri vært av den typen til å verdsette utsikt og kunst og den typen. Det var bare ikke helt min greie. Det forsto man jo. Fotball og kunst pleide som regel ikke å bli verdens beste kombinasjon. I så fall måtte du ha en veldig variert personlighet og karakter. Det hadde ikke jeg.
Men akkurat her og nå - i dette øyeblikket så virka det riktig å bare sette pris på det jeg så på.
For noen ville de kanskje bare sagt at det var et blått hav med en sol i bakgrunnen og fine bygninger her og der. Men for meg, så betydde det alt i det øyeblikket.
Spessielt med en som Caroline ved siden av meg.
Det toppet hele greia.
Uten å tenke over det, dro jeg henne til meg og inn i armene mine. Jeg slang armene mine rundt henne til verdens største bjørneklem, uten å bry meg noe om hva andre ville tenke eller hva hun ville tenke.
Jeg ville det, så jeg gjorde det.
Hun stivnet i første øyeblikk, men slappet av i neste, før hun sakte men sikkert lot armene smyge seg om ryggen min.
Jeg pustet lettet ut og hvilte kinnet mitt mot hodet hennes.
"Takk," hvisket jeg og mente det av hele mitt hjerte.
Jeg kunne ikke forandre noe på at jeg Brandon Gonzales Wolverhamtpon. Tidligere Chelsea spiller. Tidligere Abercrombie modell. Sønn av Charlie Wolverhampton. Født i en posisjon jeg ikke hadde styring over på om jeg ville ha eller trengte.
Men jeg kunne derimot forandre på de små, små øyeblikkene som fikk livet til å gi mer mening.
Som nå.
____________________________________________________________________________________
Og sekstende kapitell ferdig! Tusen takk for alle herlige og koselige gratulasjoner på forrige kapitell - dere er best <3
Må med en gang beklage for å være verdens dårlige forfatter! To uker uten å publisere noe er jaggu meg dårlig. Som noen eller de fleste av dere vet så har jeg vært borte på ferie i statene. Litt stress siden familien alltid planla noe hver eneste dag uten noen pauser (puh!) og dagene mine var som regel; våkne tidlig, frokost, fikse meg, ut på en eller annen attraksjon eller se-verdighet, komme hjem legge meg så fort som mulig for å være så oppegående som mulig til neste dag. Kom nemlig hjem i går, men sluknet med en gang etter en slitsom flyreise på nesten 12 timer! Satt i businessklasse så det var godt med plass, men flyreiser er alltid slitsomt. Døgnrytmen min er derfor snudd helt på hodet siden USA er 9 (?) timer bak, så nå er jeg våken om natten og sover om dagen. Litt av et dovendyr... Uansett håper dere forstår:)))
Denne skrev jeg ferdig på en dag! I morgen så blir jeg (kanskje) trukket opp til muntlig eksamen, så får bare håpe på at det ikke skjer. Hvis det ikke skjer så får jeg jo tid til å skrive ferdig flere kapitler før jeg reiser vekk den 25. juni:) Så la oss alle bare håpe på det!
Uansett. Hva syns dere? For min del følte jeg denne ble ganske så klisjé kapitell, men etter en lang pause så var det litt savn å skrive slike søte kapitler hvor man føler at karakterene "levde lykkelig alle sine dager". Haha! Vil i alle fall ikke være slikt alle kapitler fremover;) Men Candon kapitler vil nok komme, men ikke så altfor ofte heller. Og ikke spør hvorfor jeg satte inn det at Caroline har lest 50 Shades of Grey (for dere som skjønte), jeg bare kom på heisscenen (siden jeg har sett filmen og lest boken) og ja... Dere skjønner vell resten.
Her er spørsmål fra forrige kapitell!
Til Caroline; Hvis du måtte farge håret ditt til en sprø hårfarge - hvilken farge hadde det blitt da? Spurt av Lovezi
Caroline: Urgh... Det å tulle med håret mitt er noe jeg har lært mye fra. Jeg ville nok se rar ut selvom jeg ville farget det til en vanlig farge uansett, men hadde jeg måttet velge en sprø farge ville det bli rødt. Rihanna rocket jo rødfargen en periode. Ikke det at jeg kommer til å gjøre det, men... Ja.
Til Zack; Hva syns du om Brandon? Spurt av sofia_lovise
Zack: Beste kompisen jeg har hatt. Veldig genuin og heftig kar. Alltid gøy å være med han. *slår neve med Brandon*
Til Lindsay; Hvordan er det hjemme i England nå som Brandon ikke er hjemme? Spurt av mydreamcatcherr
Lindsay: Stille. Overraskende stille, selv om Brandy aldri var noen bråkmaker. Det føles litt tomt og litt rart som om han har flyttet ut til en annen verdensdel. Men litt deilig er det også å kunne slappe av uten en sønn som fortsatt trenger hjelp med å fikse slipset.
Brandon: *rødmer stille*
Til forfatter; Hadde du en fin bursdag? Fikk du mange fine gaver og hvor gammel ble du? Spurt av Billy1212
Forfatter: Hei! Ja, hadde en helt utrolig og koselig bursdag med nære og kjære. Kunne ikke ta helt av heller, for skulle reise dagen etter, men var veldig gøy! Fikk superfine gaver og trengte ikke noe mer enn det jeg fikk. Fylte sytten den trettende juli:)
Til Youssef; Halla. Sagt av MissILoveCookies
Youssef: Skjer a?
Til Caroline; Little Mix VS. Fifth Harmony? Spurt av fcknweirdo
Caroline: Åh, tøft spørsmål. Er vanskelig å velge mellom jeg skal danse til 'Black Magic' eller 'Work From Home' mens jeg dusjer. Tøft spørsmål, tøft.
PS!!! SYYYYYKT BRA SPØRSMÅL. BLE HELT OVERRASKET OG SUPERGLAD NÅR JEG SÅ ALLE SOM STILTE SPØRSMÅL - fortsett sånn! Og jeg vet jeg ikke fikk med alle spørsmål, så vær så snill og still dem igjen så jeg får tatt med de jeg ikke fikk plass til o:-)