Kjære Andrea
Jeg vet du aldri kommer til å få dette brevet fordi jeg er ikke modig nok til å gi deg det... Men jeg skal skrive det alikvel. Ikke for å gi deg det, men for å få lettet hjertet mitt.
I starten var du bare en dum jentunge som Kevin hadde kidnappet med et uhell. Du var sur og grinete og vanskelig å ha med å gjøre... Og tro meg, vi var på nippet til å skyte deg flere ganger. Penger eller ikke. Du var bare en jente, du betydde ingenting.
Men det forandret seg. Jeg tror den første gangen jeg begynte å se annerledes på deg var da du snublet ut av bilen og falt og slo deg. Du var så søt der du satt på bakken og holdt deg for kneet, dessuten måtte jeg le da du sa "satan". Sånt språk fra en jente er ikke så veldig vanlig... Da du ikke klarte å gå, og jeg måtte bære deg kunne jeg kjenne kroppsvarmen din som en peis på en kald vinterdag. Den var varm og koselig og jeg hadde ikke lyst til å gi slipp på deg. Aldri.
Jeg hadde lyst til å bare klemme deg fast og aller helst låse deg inne. Låse deg inne så du bare var min, så ingen andre fikk se deg og hvor herlig du var.
Da du kikket opp på meg så jeg noe overrasket i øynene dine, som om du så meg for første gang. Men så forandret det seg til en grimase og du vrei deg ut av armene mine. Du aner ikke hvor tomme de føltes akkurat i det øyeblikket. Da Kevin sa vi var på bryllupsreise måtte jeg smile, dere to krangler som katt og hund.
Det neste jeg husker var da jeg kom med mat til deg. Du strålte opp som om jeg var selve frelseren. Men plutselig forandret uttrykket ditt seg og du så mistenksomt på meg. Jeg skjønte at du trodde maten var forgiftet og tok en matbit selv. Du satt å så på meg en lang stund før du plutselig kastet deg over maten.
Jeg kunne egentlig fortsatt i flere bøker å ramse opp alle de små øyeblikkene våre, men det ville være meningsløst. Eller kanskje ikke? Kanskje akkurat dette er måten å få deg ut av hodet mitt på? Skrive ned alt sammen og brenne det. Jeg har hørt at det funker.
Kjære, kjære Andrea. Du aner ikke hvor glad jeg var da jeg låste deg ut av bilen Kevin hadde stengt deg inni og du falt inn i armene mine og gråt, og klamret deg fast. Jeg følte meg som konge over jorden i de få sekundene dette varte. Som om jeg kunne beseire alt. Du var min, og du trøstet deg i MINE armer, ikke Kevin sine. Akkurat det øyeblikket hatet du han.
Jeg skjønner virkelig ikke hva du ser i han. Han sårer deg gang på gang, men du tilgir han. Dere krangler i ett sett, men har fortsatt en vennskapelig tone. Du aner ikke hvor mye det skjærer meg i hjerte når han flørter med deg på den perverse måten sin og du rødmer.
Noen gutter er så utrolig heldige. De får jenta de ikke fortjener. Den perfekte herlige jenta. Han fortjener deg ikke Andrea. Du er altfor god for han. Men sannheten er... Jeg fortjener deg heller ikke. Det er egoistisk og slemt av meg å ønske at du bare var min. Jeg, en morder, kan aldri få en så ren og god person som deg. Derfor må du aldri få vite hvordan jeg føler det for deg.
Jeg har sett måten du ser på Kevin på. Og jeg har også sett måten han ser på deg. Det svir i hjertet mitt hver gang jeg ser dere sammen, ser dere le, smile, snakke, alt... Hvis dere blir sammen så vet jeg ikke hva jeg kommer til å gjøre. Jeg vil iallfall ikke være her og være vitne til deres lykke. Det vil gjøre altfor vondt.
Jeg elsker deg Andrea. Jeg elsker deg så mye at det gjør vondt langt inn, så langt inn at jeg ikke trodde det var mulig. Hvor stor
Her stoppet brevet. Jeg svelget et par ganger og leste det igjen.
Elsker jeg Kevin? Nei.
"Andrea?", Wills varme, rolige stemme snakket til meg utenfor døren. "Er du der?"
"Ja", hvisket jeg så svakt at det nesten ikke hørtes. Jeg kremtet. "Ja", sa jeg litt høyere.
"Åpne døren"
Jeg reiste meg opp og låste opp og åpnet. Jeg så inn i øynene hans, og han visste at jeg visste.
_____
Hva syns dere om denne siden av Will? 💗
Team Kevin, team Simon eller team Will? 😚