The badboy

Kapittel 36: Planen

80 votes = ny del 💗

____________

Kevin hadde bare stått å sett på oss med sammenbitte kjever. "Jeg blir med", sa han etter en stund

Will hevet et øyenbryn, men sa ingenting. Jeg nikket glad. "Tusen takk, dere aner ikke hva dette betyr for meg"

Will smilte skjevt. "Vi har en anelse"

***

"Ok, her er planen", sa Will og så konsentrert på meg. "Kevin går inn i huset og forteller guttene at de må ut å gjøre ett oppdrag. De vil være borte i ca 4 timer, så vi har god tid til å sette dem fri. Andrea, du snakker med dem, de stoler bare på deg. Når dere er tilbake i huset Kevin går du inn til byen, så plukker vi deg opp der. Alle forstått?"

"Jada", smilte jeg. Det hørtes ut som en ganske enkel plan

***

Kevin gikk inn i huset. Vi kunne høre noen stemmer snakke, før vi så dem alle fire gå ut i bilen. Kevin så bort mot stedet vi satt og nikket svakt, før han startet bilen og de kjørte avsted

"Kom", sa Will og vinket meg etter seg inn i huset

Han fant frem nøklene til kjelleren og låste opp døren. Jeg gikk først ned og inn til Fredrick og Martin.

"Hei gutter", strålte jeg. "Jeg sa jo jeg skulle redde dere"

De så mistenksomt på meg, men da jeg fant frem nøklene og låste opp lenkene deres så de på meg med store øyne.

De reiste seg litt skjelvende opp og strålte om kapp. "Tusen takk", sa de i kor og omfavnet meg. Plutselig så Fredrick forskrekket på meg. "Hvor er guttene?"

Je kremtet og Will viste seg i åpningen. "Will er her, og resten er ute på et oppdrag"

De rygget skremt ved synet av Will og dumpet ned på plassen sin igjen.

"Slapp av. Will er her for å hjelpe, han vil ikke skade dere... Forresten Fredrik, Eliza lever"

"Eliza?", sa han og svelget. "Lever hun? Virkelig?", jeg kunne se tårer presse seg frem i øynene hans og han begynte å gråte

"Lever virkelig min kjære Eliza?", han gråt i strie strømmer nå. "Jeg MÅ se henne, Nå!", sa han og så bedende på meg

"Ja, kom", smilte jeg, det var så rørende å se Fredrick så glad at jeg måtte diskré tørke en tåre selv

Vi fortet oss inn til enecellene og jeg låste opp en etter en. De fleste var tomme, men når vi ca hadde kommet til midten fant vi Eliza sin.

"Eliza?", hvisket jeg gjennom luken og hun snudde seg brått

"Andrea", strålte hun og kom bort til luken. "Jeg trodde aldri jeg skulle få se deg igjen! ikke etter at Kevin kom..."

"Ikke jeg heller, men jeg har noe jeg må vise deg", jeg tok et skritt til siden og åpnet døren.

Eliza gikk ut og da hun fikk øye på Fredrick stivnet hun til. Hun stod å stirret på han, og han stirret tilbake. Det var som om de hadde gått inn i sin egen lille boble. De enste ikke oss, men gikk sakte mot hverandre.

Fredrick løftet hånden og rørte kinnet hennes, som om han ikke trodde hun var virkelig. "Det er deg", hvisket han svakt og tårene rant i strie strømmer

Eliza ga fra seg et lite hikst og kastet seg inn i armene hans. Jeg tørket raskt øynene med ermet på genseren min, hvordan kunne noen la være å gråte av dette?

Jeg kikket fort bort på Will og Martin som stod ved siden av meg, og så at de ikke var urørte de heller. Skulle bare mangle etter min mening.

***

Det var en ikke fullt så rørt Alex, men glad, som kom ut av cellen da vi åpnet for han. Vi lot Fredrick og Eliza snakke ut om alt de ikke hadde kunnet si til hverandre på så lenge, så de stod et stykke unna oss. Alex så først mistenksomt på Will, også spørrende på meg

"Han er ok", smilte jeg. "Vi skal ut herfra"

Jeg gikk videre nedover cellene og låste opp en etter en. Jeg hadde låst opp alle da jeg så en til helt for seg selv lenger nede i gangen. Jeg hastet ned de dit og låste den opp.

Gutten som satt der snudde seg sakte mot meg. Øynene hans var helt mørke, nesten svarte. Håret hans var rufsete og like svart som øynene hans. Han hadde en tatovering på den høyre hånden. Jeg hadde bare sett en sånn tatovering én gang før i hele mitt liv.

"Wren?", spurte jeg overrasket

Skikkelsen rynket brynene og myste mot meg. Etter en stund spurte han like forvirret. "ANDREA?!"

_________________

Såååå... Hvem tror dere Wren er? 😏

Spørsmål & svar:
Til Kevin: Hvorfor må du være så perfekt?
Kevin: Hvor nydelig var ikke du, kom, så kan vi ha det litt gøy!

Til Andrea: Kunne du noen gang tilgitt Kevin for hva han har gjort? Hvordan?
Andrea: Så klart! Jeg mener alle fortjener en til sjanse... Kevin inkludert

Til Kevin: Klarer du å se for deg Andrea i dristig undertøy?
Kevin: Du aner ikke... Hun er bare wow med klær, hvor fin blir hun ikke da uten?!

Will: ...

Andrea: Eww... Så det er det du tenker på når du ser på meg ja..

Kvin: Mweheheh

Til Andrea: Hvorfor liker du Will og Kevin?! De kidnappet deg jo
Andrea: Jeg aner ikke! De krøp under skinnet mitt ubevisst, og nå blir jeg ikke kvitt dem

Til Kevin: Du må sette fri Eliza og de sånn at Andrea elsker deg!
Kevin: Hvis det får Andrea til å elske meg gjør jeg hva som helst. Jeg shipper oss!

Til Kevin: Blir du ikke sjalu eller sint når du ser Will og Andrea kysse og flørte?
Kevin: Jo.. Jeg skulle ønske det var meg, men samtidig så unner jeg henne Will, han er bra for henne... Bedre enn meg...