The badboy

Kapittel 9: La meg dra hjem

Skrev et ekstra langt kapittel fordi dere er så herlige, hahah 💗
Syns dere Andrea skal bli sammen med noen av guttene? I såfall hvem? ☺️

____

"Hva er det nå da?", spurte jeg surt, vi som hadde hatt det så koselig

Han svarte ikke, men bare dro meg bort til bilen. Han åpnet bakluken og fant frem noen tau.

"Hva skal du dem med?", spurte jeg mistenksomt

Han svarte fortsatt ikke, og dro hendene mine bakover.

"Slutt", sa jeg og prøvde å vri meg løs, men han var for sterk.

Han bandt meg på armer og bein og satte en teip over munne min før han løftet meg opp og la med i bagasjerommet.

"Vær her til vi kommer tilbake", sa han og smelte igjen lokket.

"Hmmfhmmf", hylte jeg, men inni meg tenkte jeg: som om jeg har noe valg

Jeg prøvde å skrike alt jeg kunne og slikke av teipen, men det funket ikke, limet satt altfor godt fast. Jeg prøvde også å vri løs hendene mine, men han hadde snurret godt. Da jeg skjønte at ingenting nyttet la jeg meg stille i en bedre posisjon. Gåsehuden begynte å krype oppover og klaustrofobien kom snikende. Det var mørkt, veldig veldig mørkt.

Jeg kjente at jeg begynte å få vanskeligheter med å puste. Pusten gikk tyngre og jeg begynte å svette.

Dette går bra Andrea, pust rolig. Inn...og ut....inn.....og ut....inn....

Faen! Dette funket ikke. Panikken grep meg og jeg begynte å sparke i døren. Jeg kjente hjertet mitt dunke raskere og raskere og tårene presset på.

Jeg klarte ikke å kontrollere det og begynte å stri gråte. Jeg hadde ligget og grått en stund da luken endelig ble åpnet og jeg blunket mot det sterke lyset.

Will dro meg ut av bagasjerommet og løsnet tauet før han tok av teipen for munnen min. Jeg prøvde å være sterk, men klarte ikke, og brøt sammen i stri gråt.

Will dro meg inntil seg og strøk meg over håret. "Så så Andrea... Det går bra. Du er trygg nå"

"Trygg?", hulket jeg. "Kaller du dette trygt? Jeg er kidnappet og langt uti ingenmannsland med en gjeng med narkoforbrytere"

"Jeg vet du hater mørket, og det var kjipt av Kevin å låse deg inne, men du skjønner, det skjedde ting"

"Det skjer ting hele tiden!", skrek jeg tilbake. "Jeg vil hjem. La meg dra hjem, vær så snill", gråt jeg

"Kjære søte lille deg, du kan ikke"

"Hvorfor ikke?", snufset jeg. "Jeg lover å ikke si noe, på ordentlig"

"Nei, jeg... Vi kan ikke"

Hørte jeg en liten jeg?

"Hva mener du?"

"Det går bare ikke, ferdig. Det er ikke noe å snakke om Andrea"

Jeg ble litt fornærmet og gjorde opprør ved å knipe munnen sammen. Will hevet et øyenbryn før han skjønt hva jeg drev med.

"Hva prøver du på?"

...

"Andrea"

...

"Slutt, du skremmer meg", sa han forskrekket og ristet i meg

...

"Andrea!!"

Jeg kjente at jeg begynte å få problemer, det var ikke bare bare å holde pusten.

"Du skader deg selv, stopp"

...

Han grep tak i meg og prøvde å tvinge meg til å puste, men jeg bare ristet på hodet å nektet.

"Ok ok, vi kan snakke om det"

Jeg holdt opp lille fingeren i pinky swear, og kjente at jeg begynte å bli svimmel.

"Ja!!! Jeg lover", han grep fort lillefingeren min og lovte.

Endelig luft!

Jeg gispet etter luft. Det var helt forferdelig tortur, men jeg pleide å få viljen min med den måten.

"Du er en forferdelig person, jeg burde bare latt deg dø"

"Ja det burde du", smilte jeg.

Med ett merket jeg at det bare var oss to her. Hadde det vært det hele tiden? Jeg så meg forvirret rundt og skakket spørrende på hodet til Will.

"De er med Lucas på sykehuset", sa han som om han hadde lest tankene mine

"Sykehuset?", hele lysten til å dra hjem var borte, og alt hatet mot Kevin også. Han ville jo bare redde vennen sin.

"Ja, det skuddet du hørte var Lucas som ble truffet i skulderen"

"Men går det bra med han?", spurte jeg bekymret

"Det er det de er å finner ut nå", smilte Will

"Men hvorfor er du her?"

"Kevin sa han hadde låst deg inne i bakluka, og jeg vet jo hvor redd du er for mørke steder, så noen måtte jo dra å redde deg. Og jeg tviler på at tryne til Kevin var det første du hadde lyst til å se"

"Du har så rett", sa jeg snurt